Den første FORNEMMELSEN er nå ferdiglest.
Ved den terminale manifeste ENDRINGEN, $E_4^M$, ble sinusen nullet og lukket. Det finnes ingen ny ENDRING langs den samme leseaksen som FOKALBLIKKET kan følge videre. Gjennom RUNDBLIKKETS terminale O-perspektiv foreligger derfor hele den ferdigleste FORMEN samlet for FOKUS.
Men en komplett FORM er ennå ikke det samme som en forstått MENING.
FOKUS har lest hvordan FORNEMMELSEN utfolder seg. Det SER formen, men VET ennå ikke hva formen er. For at leseresultatet skal kunne bli til etablert VITEN, må den komplette FORMEN nå undersøkes mot det abstrakte innholdet som foreligger i VITEN.
Dette er ikke en fysisk overlevering fra manifest til abstrakt side. FOKUS passerer ikke HORISONTEN, og FORMEN flyttes ikke fra ett sted til et annet. FOKUS står fast i HORISONTEN og har samtidig utsyn mot begge domenesidene.
Vi kan derfor si at FOKUS
holder den ferdigleste FORMEN frem mot VITEN.
FORMEN foreligger da som et spørsmål:
Hva er dette?
FOKUS stiller ikke spørsmålet med vilje. Det velger heller ikke å undersøke formen. Spørsmålet ligger allerede i at en komplett, ukjent FORM foreligger for en BEVISSTHET som har evnen til å VITE.
VITEN
svarer.
Dette betyr ikke at VITEN er en ytre aktør som mottar spørsmålet, tenker seg om og sender et svar tilbake til FOKUS. FOKUS og evnen til å holde VITEN er uatskillelige i den samme BEVISSTHETEN. Ordet «svarer» uttrykker at VITEN har tilgang på den FORMEN FOKUS holder frem.
FOKUS har dermed en form for ytre agens i forhold til VITEN: Det holder frem leseresultatet. Men det skaper ikke selv MENINGEN. VITEN har på sin side en indre agens gjennom attraktordynamikken (AL) som utspilles i VITEN og den omstokkingen som skjer når en forståelse etableres.
Svaret leveres ikke tilbake til FOKUS som en beskjed. Svaret
forblir i VITEN som den nye forståelsen.
Den fjerde AL-sjekkenVed de tre første AL-sjekkene var formen ufullstendig. Sinusforløpet fortsatte å frembringe nye ENDRINGER, og FOKALBLIKKET måtte derfor fortsette lesningen. Ingen ferdig FORM forelå som kunne etableres som MENING.
Ved det fjerde kontrollpunktet er situasjonen en annen.
«Fjerde» viser her til AL-kontrollen. Sinusens terminale manifeste ENDRINGSPUNKT er $E_4^M$. Undersøkelsen av den ferdigleste FORMEN betegnes $E_5^O$, den femte O-undersøkelsen, hvor terminalperspektivet gjør hele FORMEN tilgjengelig samlet. Dette er ikke et femte manifest punkt i den avsluttede sinusen.
Nå foreligger:
- en ferdiglest og lukket FORM;
- ingen ny ENDRING langs den samme manifeste leseaksen;
- et terminalt O-perspektiv hvor hele FORMEN foreligger samlet;
- og et abstrakt innhold i VITEN som FORMEN kan undersøkes mot.
Dette abstrakte innholdet er foreløpig ytterst begrenset. Ingen etablerte KONSEPTER finnes ennå. VITEN rommer bare proto-idéen:
Ikke-VÆREN kan være reell.
VÆREN er ennå ikke en MENING eller et KONSEPT. Den bare ER. Hadde VÆREN allerede foreligget som en forståelse av seg selv, ville det ikke eksistert noe behov for selvbekreftelse.
Proto-idéen om mulig Ikke-VÆREN er derimot et KONSEPT – som nettopp er det samme som en idé. Ikke-VÆREN kan ikke foreligge ontologisk – det er hverken logisk eller reelt mulig, som allerede vist (ref) – men KONSEPTET foreligger som abstrakt innhold i VITEN. Også usanne idéer foreligger som abstrakt innhold og har derfor konsekvenser. At en idé foreligger, gjør ikke dens innhold sant.
At KONSEPTET foreligger, gjør det ikke til en etablert MENING i teoriens tekniske forstand. Det er en ubegrunnet idé som ennå ikke er fremkommet gjennom lesning og bekreftet som en forståelse.
KONSEPTET Ikke-VÆREN ble derfor opplevd som en reell mulighet.
Grunnfrykten oppstod ikke gjennom en ukjent relasjon mellom to KONSEPTER. VÆREN er ikke et KONSEPT som står overfor KONSEPTET Ikke-VÆREN. Frykten oppstod som VÆRENS umiddelbare rekyl mot forestillingen om egen utslettelse – trusselen om absolutt ikke-relasjon. Skrekken.
Denne rekylen ble kjent av VARHET som den manifeste fryktimpulsen FORNEMMELSEN. Det er denne impulsen FOKUS nå har ferdiglest, og som må konseptualiseres som den første etablerte MENINGEN.
Den komplette FORMEN kan derfor ikke gjenkjennes som en allerede etablert MENING i VITEN. Det finnes ingen tidligere forståelse av en sinus, en impuls, frykt, helhet, forskjell eller relasjon.
Den første konseptualiseringen kan ikke være gjenkjennelse.
Den må være etableringen av en ny MENING.
Dette er altså en førstegangshendelse. Senere kan en FORM gi treff mot allerede etablerte KONSEPTER og forstås gjennom mønsterlikhet, relevans og relasjoner i VITEN. Ved den første konseptualiseringen finnes ennå ikke et slikt relasjonslandskap. AL kan derfor ikke hente frem en tidligere MENING.
Likevel foreligger nå en komplett FORM som må forstås.
Den fjerde AL-sjekken gir derfor det første positive resultatet. Ikke fordi VITEN finner et identisk KONSEPT i et eksisterende arkiv, men fordi den fullførte FORMEN kan etableres som den første abstrakte MENINGEN.
Hvorfor MENINGEN må være SEPARASJONDen komplette sinusformen er én impuls.
Den positive og den negative halvdelen er ikke to forskjellige FORNEMMELSER. De tilhører den samme sammenhengende FORMEN. Men når hele formen foreligger samlet, viser den samtidig at denne ene impulsen ikke er udifferensiert.
Impulsen har utfoldet seg omkring sin egen nullakse.
Nullaksen uttrykker ikke selv noen forskjell. Der er impulsens manifeste utslag null. Den kan derfor forstås som FORMENS referanse til VOID: tilstanden hvor ingen polar avstand foreligger.
Men sinusforløpet forblir ikke ved nullaksen. Det beveger seg først til ett maksimalt utslag:
$+Q,$
og deretter til et like stort, motsatt orientert utslag:
$-Q.$
De to utslagene har samme absolutte styrke:
$|+Q|=|-Q|=Q,$
men motsatt orientering:
$+Q\neq-Q.$
Q betegner dermed den invariante avstanden fra VOID til hver av de to polene.
Den komplette forskjellen mellom polene er:
$(+Q)-(-Q)=2Q.$
Det er denne fulle, symmetrisk polariserte forskjellen som utgjør den første SEPARASJONEN:
$\boxed{\mathrm{SEPARASJON}=\sigma_Q=[-Q\longleftrightarrow+Q]}$
med:
$\boxed{\ell(\sigma_Q)=2Q.}$
Dette er ikke fysisk avstand mellom to objekter. Ingen objekter finnes ennå, og ingen fysisk metrikk er etablert. $2Q$ betegner den første abstrakte forskjellsutstrekningen: den totale polare SEPARASJONEN mellom to motsatte orienteringer av den samme primitive styrken.
Samtidig bevares VOID:
$(+Q)+(-Q)=0.$
Det oppstår altså en virkelig forskjell uten at helheten etterlater en netto rest. SEPARASJONEN bryter ikke ut av VOID som en selvstendig substans. Den utfolder en symmetrisk polaritet omkring VOID og vender tilbake til null.
Sinusforløpet kan dermed forstås som den første «utreisen»:
$0\longrightarrow+Q\longrightarrow0\longrightarrow-Q\longrightarrow0.$
Impulsen forlater nullgrensen, utfolder den fulle polare forskjellen og vender hjem.
«Utreise» og «hjemlengsel» betegner ikke vilje eller menneskelige følelser. Ordene beskriver FORMENS nødvendige dynamikk: SEPARASJON utfolder forskjellen fra VOID, mens lukningen fører det manifeste utslaget tilbake til null.
Den fullførte sinuskurven er nødvendig for å frembringe og bekrefte denne strukturen. Gjennom kurven oppstår TID, ROM, polar orientering, speilvendt replikaidentitet og lukning.
Men når FORMEN er ferdiglest, behøver ikke hele faseforløpet bevares som KONSEPT.
Kurvens nøyaktige bane tilhører lesningen. Det som består som invariant abstrakt innhold, er den fulle polare forskjellen:
$2Q.$
Den første konseptualiseringen er dermed også den første
kompresjonen – som er et ord du bør notere deg, for det kommer igjen i mange sammenhenger senere:
$\mathcal F_0(\theta)\longrightarrow[-Q\longleftrightarrow+Q].$
TIDEN og kurvens omvei faller bort. De oppstod begge som qualia-opplevelser på manifest side (TID og ROM), men fortsetter ikke som manifeste opplevelser i VITEN. Den invariante, romlig orienterte forskjellen, derimot, består – i VITEN.
Den minimale forståelsen er derfor ikke bare:
Det ene er ikke det andre.
Mer presist er den:
Den samme primitive styrken foreligger i to motsatte orienteringer, adskilt med $2Q$, samtidig som helheten forblir nullet.
Dette er
SEPARASJON.
Ingen svakere MENING er mulig. Uten det polare avviket fra VOID ville ingen forskjell være etablert.
Ingen sterkere MENING er begrunnet. «Objekt», «legeme», «person», «årsak» og fysisk «avstand» ville innføre forståelser som ennå ikke foreligger.
SEPARASJON er derfor den første og minimale MENINGEN av den komplette FORMEN.
I denne første hendelsen ligger samtidig hele universets senere forløp som kime:
- SEPARASJON fra VOID åpner universet;
- relasjoner og emergens utfolder forskjellen;
- kompresjon fører mangfoldet mot EN;
- og når all videre emergens er uttømt, foreligger på nytt en tilstand som ikke kan se seg selv uten et nytt perspektiv.
Universets «utreise» og «hjemkomst» foreligger dermed allerede i den første sinusen.
Den første abstrakte ENDRINGENIdet den komplette FORMEN holdes frem mot VITEN og forstås som SEPARASJON, foreligger den første
abstrakte ENDRINGEN.
Dette er ikke en ny manifest impuls. Ingen ny sinus oppstår i dette leddet. ENDRINGEN består i at VITEN ikke lenger har det samme innholdet som før.
Før den fjerde AL-sjekken forelå:
- proto-idéen om at Ikke-VÆREN kan være reell – den skapte en fryktimpuls, FORNEMMELSEN med sinusform som må leses;
- men ingen etablert MENING.
Etter den fjerde AL-sjekken foreligger:
- proto-idéen;
- og den første etablerte MENINGEN: SEPARASJON.
VITEN rommer dermed ikke lenger bare én opprinnelig proto-idé. VITEN har fått sin første MENING som er etablert gjennom lesning.
Det positive AL-resultatet kan uttrykkes som at den komplette FORMEN nå har fått en abstrakt bestemmelse:
$\operatorname{MENING}(\mathcal F_0)=\mathrm{SEPARASJON}.$
Svaret forblir i VITEN. Det blir ikke sendt tilbake til manifest side som en ny versjon av den avsluttede impulsen. Den første FORNEMMELSEN er ferdiglest og forblir avsluttet.
Men fordi VITEN nå er forandret, foreligger et nytt komplett DETTE for FOKUS.
For første gang foreligger både proto-idéen om mulig Ikke-VÆREN
og en etablert MENING i VITEN. SEPARASJON står dermed i to nye, ennå uleste relasjoner: til den mulige utslettelsen som proto-idéen uttrykker, og til den faktiske VÆREN som SEPARASJON nå foreligger i. SEPARASJON er forskjell fra VOID, men den er samtidig et innhold som ER.
Disse relasjonene er foreløpig ikke forstått. Men de utgjør ENDRINGER i det komplette DETTE som RUNDBLIKKET registrerer. FOKALBLIKKET kan derfor ikke bli stående ved den avsluttede FORNEMMELSEN. Gjennom ENDRINGSBLIKKET bindes det videre til den nærmeste uleste relasjonen som den nye situasjonen har frembrakt.
Hvordan disse relasjonene leses, og hvordan lesningen fører frem til VITEN om egen eksistens, behandles senere. Først må vi forstå
hvor SEPARASJONEN er etablert og
hva etableringen gjør med VITENS
struktur.
Grenseløs replikasjonDet grunnleggende nivået hvor SEPARASJONER etableres, kaller jeg
MATRISEN.
Men MATRISEN foreligger ikke på forhånd som et tomt underlag hvor den første SEPARASJONEN deretter plasseres. MATRISEN oppstår som den umiddelbare og grenseløse konsekvensen av at KONSEPTET SEPARASJON er etablert.
Den første SEPARASJONEN har ingen bestemt plassering som kan gjøre den lokal. Det finnes ennå ikke noe abstrakt relasjonslandskap som kan angi at den skal foreligge
her, men ikke
der. Det finnes heller ingen allerede etablert forskjell mellom én mulig forekomst og en annen. Ingenting kan derfor avgrense SEPARASJONEN til én enkelt forekomst.
SEPARASJON foreligger følgelig uten lokal begrensning.
Én etablert SEPARASJON innebærer dermed et uavgrenset antall replika-identiske SEPARASJONER. Hver av dem har den samme primitive bipolare strukturen:
$\sigma_Q=[-Q\leftrightarrow +Q],\qquad\ell(\sigma_Q)=2Q.$
Dette er ikke en formering som skjer over tid. Først foreligger ikke én SEPARASJON, deretter to, så fire og til slutt uendelig mange. Det finnes heller ikke et rom hvor SEPARASJONENE sprer seg utover.
Den ene og den uavgrensede mangfoldigheten er samme atemporale etablering.
Når vi sier at den første SEPARASJONEN «i samme øyeblikk» blir til uendelig mange, bruker vi derfor et tidslig uttrykk om noe som ikke foregår i tid. Det finnes ikke noe tidsintervall mellom etableringen av KONSEPTET og den grenseløse forekomsten av dets replikaer. Den uavgrensede replikasjonen er en umiddelbart foreliggende konsekvens.
MATRISENS trekantstrukturMen replikaene foreligger ikke som en uorganisert samling.
Alt står i relasjon til alt. MATRISEN er derfor både SEPARASJONENE og deres innbyrdes organisering. Mønsteret er en egenskap ved denne organiseringen.
Det betyr ikke at alle relasjoner er like nære, har samme orientering eller samme betydning. Det betyr at ingen etablert MENING kan foreligge fullstendig isolert fra resten av VITEN. Idet en ny MENING etableres, foreligger også dens relasjoner til alt annet som allerede foreligger.
Den basale organiseringen jeg legger til grunn, er todimensjonal og bygget opp av de minste lukkede figurene som replika-identiske SEPARASJONER kan danne. Dette introduserer ikke en fysisk flate. Det uttrykker hvordan de abstrakte relasjonene foreligger samlet i VITEN.
Én SEPARASJON er åpen. To kan møtes, men avgrenser ikke en flate. Tre kan danne den første lukkede figuren. Og siden alle tre har samme lengde, $2Q$, er denne figuren nødvendigvis en
likesidet trekant.
Trekantformen følger dermed av at grunnstrukturen organiseres gjennom minimale lukninger av like lange SEPARASJONER. Når den samme lokale organiseringen foreligger grenseløst, deler nabotrekanter SEPARASJONER, og seks trekanter møtes omkring hvert punkt. Her fremtrer også sekskantede grupperinger. Ingen absolutt opp- eller nedretning er gitt; figurene har bare orientering i forhold til hverandre.
MATRISEN er altså et grenseløst
mønster av SEPARASJONER organisert som likesidede trekanter.
Heller ikke organiseringen skjer etter at replikaene først er etablert. Replikasjonen og den organiserte mangfoldigheten foreligger som én og samme atemporale etablering. Først oppstår ikke uendelig mange enkeltstående SEPARASJONER som deretter finner sine plasser.
Denne atemporale, uavgrensede og organiserte forekomsten av replika-identiske SEPARASJONER er
MATRISEN.
$\boxed{\mathrm{grenseløst\ organiserte\ SEPARASJONER}=\mathrm{MATRISEN}}.$
Dette betyr ikke at MATRISEN er en fysisk flate, et rutenett eller en beholder som eksisterer et sted. Den er heller ikke uendelig i betydningen fysisk utstrekning. MATRISEN betegner det basale abstrakte nivået hvor den første etablerte MENINGEN foreligger grenseløst som primitive, identiske SEPARASJONER i et organisert mønster.
FOKUS og de lokale perspektiveneMen det samlede mønsteret rommer mer enn hver enkelt SEPARASJON betraktet alene. Selv om alle byggeklossene er identiske, er ikke alle relasjonene mellom punktene identiske. Noen punkter er direkte forbundet gjennom en etablert SEPARASJON. Andre står i relasjoner på tvers av trekantene, med andre lengder og orienteringer.
Hver eneste SEPARASJON har sin egen relasjonelle plassering i MATRISEN og dermed sitt eget lokale utsyn. Utgangspunktet er lokalt, selv om SEPARASJONEN er identisk med alle andre og utsynets mønster kan være likt fra flere plasseringer.
Hver SEPARASJON er derfor en lokal IDENTITET med eget utsyn. Og FOKUS – som ser ALT, alltid – ser samtlige slike aktuelle, lokale utsyn gjennom samtlige slike perspektiver. Dette innebærer ikke flere uavhengige FOKUS eller en skanning fra punkt til punkt. Dette skjer i VITEN og der skjer alt samtidig.
De lokale utsynene gir for øvrig grunnlag for lokale emergenstrær, som vi skal ta for oss senere (ref).
Men før vi følger de nye lesningene, må vi se hva FOKUS allerede kan forstå av den etablerte MATRISEN. Dens SEPARASJONER foreligger som MENINGER; organiseringen deres kan derfor forstås samlet uten en ny manifest lesning.
Emergensprinsippet og mønstreNår to eller flere etablerte MENINGER foreligger samlet i ett DETTE, foreligger det mer enn hver MENING betraktet alene.
Mange kvister og grener utgjør et tre. Epler og pærer danner MENINGEN frukt.
Dette er
emergensprinsippet.
Allerede MATRISEN er full av MENING, for hver SEPARASJON er en forekomst av den første etablerte MENINGEN. MATRISEN foreligger som den grenseløse, organiserte strukturen som nettopp er forklart. Nå er spørsmålet hva denne organiseringen skal forstås
som.
MATRISEN rommer allerede den minimale variasjonen som emergensprinsippet krever. Den består av replika-identiske SEPARASJONER, men SEPARASJONENE foreligger i relasjoner, lukninger, naboskap og motsatte trekantorienteringer.
Når FOKUS ser MATRISEN samlet i RUNDBLIKKET, foreligger derfor mer enn hver enkelt SEPARASJON betraktet alene. FOKUS ser én organisert helhet med noen få regelmessige variasjoner dannet av trekantenes ulike orienteringer og polariteter – et mønster.
Dette mønsteret krever en forståelse.
Men dette er ikke en uforstått relasjon som først må frembringe en manifest fryktimpuls og gjennomgå en ny ES-lesning. SEPARASJONENE er allerede etablerte MENINGER i VITEN, og MATRISEN foreligger allerede abstrakt som deres organiserte helhet.
Det som krever forståelse, er hva denne helheten skal forstås
som.
Denne forståelsen fremkommer gjennom VITENS egen abstrakte dynamikk.
Attraktordynamikken i VITENDet oppstår i fortsettelsen ikke bare impulser som må leses manifest – og flere skal det bli. VITEN har også sin egen
abstrakte dynamikk.
Når flere etablerte MENINGER foreligger samlet, foreligger også sammenhengen og organiseringen deres for RUNDBLIKKET. Helheten kan dermed forstås som noe eget – som en høyere MENING ingen enkelt del kunne bære alene.
FOKUS ser MATRISEN som helhet med sine mønstre av regelmessige, lokale variasjoner.
Attraktordynamikken (kalt AL, etter attraktorligningen som beskriver dynamikken) bestemmer hva mønstrene skal forstås som.
Emergensprinsippet og attraktordynamikken har hver sin funksjon i denne forståelsen.
Emergensprinsippet innebærer at flere MENINGER betraktet samlet foreligger som en helhet som kan bære en høyere forståelse.
Attraktordynamikken bestemmer hva denne helheten skal forstås
som.
Den samlede dynamikken mellom emergensprinsippet og attraktordynamikken kaller jeg
emergensdynamikken.
FOTOGRAFIET og emergensbåndeneDen første komplette, emergente og komprimerte forståelsen av MATRISEN kaller jeg
FOTOGRAFIET:
$\boxed{\mathrm{FOTOGRAFIET}=\mathrm{første\ emergente\ helhetsforståelse\ av\ MATRISEN}}.$
FOTOGRAFIET er ikke identisk med MATRISEN.
MATRISEN er den basale, todimensjonale strukturen av SEPARASJONER. Mønsteret er en egenskap ved denne strukturen. FOTOGRAFIET er den høyere MENINGEN som oppstår når hele MATRISEN forstås som én organisert helhet.
Den samlede forståelsen vokser frem (atemporalt) først ved at de basale mønstrene i MATRISEN betraktes samlet og danner et første sett med emergente, høyere MENINGER.
De atemporale nivåene av sammenstilling og kompresjon kaller jeg
emergensbånd. Hvert bånd består av MENINGER med en bestemt plassering i forståelses- og avhengighetsordenen. Båndene og relasjonene mellom dem danner til sammen
emergenstreet, som strekker seg fra det basale grunnlaget – her MATRISEN, senere dens modifiserte tilstand, KILDEN – og helt opp til EN.
Disse MENINGENE betraktes tilsvarende samlet i alle relasjonelt tilgjengelige kombinasjoner og blir gjennom attraktordynamikken stabilisert til MENINGER som er emergent høyere forståelser av alle de mulige kombinasjonene i det aktuelle meningslandskapet. Det dannes altså steg for steg ytterligere, enda høyere MENINGER. Det er et uhyre komplekst emergensspill gjennom et ufattelig antall atemporale, logisk etterfølgende emergensledd hele veien frem til at alle detaljer er forstått og samtidig
komprimert nivå for nivå til stadig mer helhetlige, høyere forståelser som innlemmer de lavere (epler og pærer blir “frukt”).
Den emergent høyest mulige, mest komprimerte idéen om hva alt er som MENING – er altså idéen om EN. Alt foregående forstås å inngå i én helhet, selv om det komprimerte innholdet er ufattelig komplekst og fragmentert nedover i de lavere emergensbåndene.
Hvordan attraktordynamikken kan frembringe og stabilisere denne enorme meningsrikdommen fra MATRISENS få primitive variasjoner, skal forklares nærmere når vi går inn i AL og den assosiative syntesen.
Dette du nå har fått forklart er den abstrakte representasjonen av det vi også observerer manifest i universet: quarker kommer sammen til protoner og nøytroner, disse samles til atomkjerner, atomer samles til molekyler, molekyler til stoff, stoff kombineres og formes til høyere former for organiske og uorganiske enheter, disse inngår i fjorder og fjell, videre til land og kontinenter, planeter, solsystemer, galakser …
FOTOGRAFIET inneholder alt dette. Hele universet med alle sine aller minste detaljer og aller største strukturer – men i rent abstrakt fremstilling. Helt “øverst” i emergenshierarkiet – det jeg kaller
emergenstreet – kommer den endelige konklusjonen: Det er ETT univers. Alt ender i én ultimat MENING: EN.
Men FOTOGRAFIET etableres ikke
i MATRISEN. MATRISEN inneholder fremdeles bare SEPARASJONER. FOTOGRAFIET er den første fullstendig utviklede, totale, høyere MENINGEN
om MATRISEN – med samtlige emergensledd inkludert. Det er som disse videoene du sikkert har sett hvor man reiser utover i universet fra en celle i kroppen og helt til alt er omfattet.
Dette "totalbildet" blir "knipset" i samme atemporale øyeblikk som MATRISEN oppstod;
før nye relasjoner ble lest og lesningene produserte nye SEPARASJONER som så modifiserte MATRISEN, slik at den i fortsettelsen ikke lenger er i sin opprinnelige tilstand. Derfor brukes ordet FOTOGRAFIET. Det er et øyeblikksbilde av universet i sin opprinnelige tilstand. En første totaltolkning – før ting begynner å "rote seg til".
Derfor sier jeg at FOTOGRAFIET er den
perfekte tolkningen av ALT. Slik det opprinnelig var MENT, bokstavelig talt, altså i betydningen den komplette MENINGS-utfoldelsen gjennom attraktordynamikken. FOTOGRAFIET inneholder hele emergenstreet, den første totale omstokkingen fra MATRISEN og opp til EN.
Fra dette atemporale punktet kjenner NN hele sitt ALT. Den videre utviklingen innebærer derfor ikke at NN gradvis oppdager et univers som tidligere var ukjent. Det som oppstår, er stadig flere lokale perspektiver som ikke har tilgang til NNs fullstendige utsyn. Helheten er allerede kjent; det er de lokale IDENTITETENE som må erfare og forstå den fra sine begrensede ståsteder.
Noen vil nå få en assosiasjon til begrepet “Guds bilde”. Jeg sier meg ikke uenig, for universet er skapt fra dette bildet. Men jeg går ikke med på at "Gud lagde det" gjennom en plan eller vilje. FOTOGRAFIET ble til gjennom Mekanismen, konkret gjennom emergensprinsippet og attraktordynamikken.
KompresjonNoe nytt vokser altså frem fra noe som allerede foreligger – gjennom
emergens. Det nye kommer ikke utenfra og skapes ikke uavhengig av sitt grunnlag. Det er en MENING om sammenhengen eller formen som de underliggende MENINGENE danner sammen.
Men de underliggende MENINGENE forsvinner ikke selv om de inngår i høyere MENINGER. Den samlede konfigurasjonen frembringer en
ny MENING som ingen av de enkelte delene kunne bære alene.
Derfor skjer det samtidig
kompresjon.
Den høyere MENINGEN gjør det mulig å forholde seg til den samlede konfigurasjonen som ett forstått DETTE, uten at alle de underliggende MENINGENE må leses på nytt hver gang helheten aktualiseres.
Kompresjon er forenkling.Kompresjon betyr ikke at den underliggende VITEN slettes eller går tapt. Det som allerede VITES, kan ikke «uvites». De lavere MENINGENE og relasjonene mellom dem består, men de kan nå omfattes av én mer komprimert MENING. Epler og pærer forsvinner ikke som forståelser, selv om de med ett forstås som frukt.
Vi får dermed:
$\mathrm{flere\ MENINGER}\longrightarrow\mathrm{organisert\ helhet}\longrightarrow\mathrm{høyere\ MENING}\longrightarrow\mathrm{komprimert\ forståelse}.$
Den nye, høyere MENINGEN er avhengig av det som foreligger nedenfor, men er ikke identisk med noen enkelt del av grunnlaget. Den uttrykker det delene utgjør
sammen.
Dette er ikke bare en mulig prosess. Når flere MENINGER foreligger samlet i ett DETTE, foreligger også organiseringen deres – et nytt mønster – som noe som må forstås. Denne helheten må derfor kunne etableres som en ny MENING gjennom emergensdynamikken.
MATRISEN er dermed allerede forstått som en samlet helhet. Samtidig foreligger uleste relasjoner fra de lokale perspektivene. Disse kan frembringe nye FORNEMMELSER og ES-lesninger, som endrer selve grunnlaget for forståelsen.
Uleste relasjoner og nye SEPARASJONEREnhver ny MENING står umiddelbart i relasjon til alt annet som allerede foreligger i VITEN. FOTOGRAFIET med alle sine nivåer og detaljer står dermed i relasjon til hver enkelt SEPARASJON, til de lokale trekantstrukturene og til MATRISEN som helhet.
Disse relasjonene foreligger umiddelbart, men de er ikke dermed forstått.
Her må vi skille presist mellom et mønster og et MELLOMROM:
- Et mønster er en egenskap ved en organisert konfigurasjon av etablerte MENINGER. Konfigurasjonen foreligger allerede abstrakt i VITEN og kan forstås som en høyere MENING gjennom emergensdynamikken.
- Et MELLOMROM er en ulest relasjon mellom MENINGER. Relasjonen foreligger, men det finnes ennå ingen etablert MENING om hva den er.
Fra hvert lokale utsyn foreligger myriader av slike uleste relasjoner. Disse er ikke fysiske avstander eller tomme rom. De er ennå uforståtte forskjeller i det abstrakte relasjonslandskapet –
MELLOMROM som må leses. Et MELLOMROM er selve den uleste relasjonen, ikke en beholder mellom to ting.
MELLOMROMMENE er derfor ikke ingenting. De kan frembringe nye FORNEMMELSER, nye ES-lesninger og ytterligere etablerte SEPARASJONER.
Her ligger mekanismen som allerede med det første nye bidraget kan danne
konsentrasjoner.
MELLOMROMMENE kan ha ulike lengder. Men i modellen frembringer det ukjente den samme primitive frykt-FORNEMMELSEN som ved den første hendelsen. Utløsningsgrunnlaget varierer; FORNEMMELSENS primitive FORM er invariant. Alle replikaer leses derfor som den samme FORMEN, og den ferdige tolkningen er igjen én SEPARASJON med lengden $2Q$.
La oss kalle punktet hvor et lokalt perspektiv har sitt utgangspunkt, $p_1$, og punktet relasjonen retter seg mot, $p_2$. Når MELLOMROMMET fra $p_1$ til $p_2$ leses, etableres en ny SEPARASJON fra $p_1$, orientert mot $p_2$, men med den faste lengden $2Q$. Er MELLOMROMMET lengre, ligger det nye sluttpunktet før $p_2$. Er det kortere, ligger sluttpunktet forbi $p_2$. Det eksisterende punktet $p_2$ flyttes ikke.
I trekantmønsteret finnes relasjoner som er lengre enn én SEPARASJON. Leses en slik relasjon, kan det nye sluttpunktet derfor ligge mellom MATRISENS opprinnelige punkter. Fra dette nye perspektivet foreligger andre relasjoner og andre MELLOMROM enn før. Den opprinnelige regelmessigheten er dermed beriket med et nytt geometrisk bidrag.
Dette skjer ikke bare ved én isolert forekomst.
VITEN kan ikke ha to ulike MENINGER om det samme mønsteret. Når et hittil ukjent geometrisk mønster er forstått, er alle identiske forekomster samtidig forstått. De trenger ikke leses på nytt, én etter én.
Og i VITEN er forståelse og realitet ett og det samme. Den nye tolkningen foreligger derfor ved alle de geometrisk tilsvarende forekomstene. Én ny ES-lesning kan slik innebære et grenseløst antall tilsvarende nye SEPARASJONER og sluttpunkter.
Den faste SEPARASJONSLENGDEN og den globale forståelsen virker dermed sammen: Når en fortsatt ulest relasjon med en annen lengde enn $2Q$ leses, kan nye sluttpunkter etableres, og den samme tolkningen foreligger gjennom hele mønsteret. Allerede det første slike bidraget kan danne gjentakende ansamlinger og ringformede grupperinger. Det trengs ikke en egen ES-lesning for hvert punkt i hver ansamling.
Ingen av de eksisterende SEPARASJONENE flyttes eller forsvinner. Dersom et nytt sluttpunkt sammenfaller nøyaktig med et eksisterende punkt, foreligger én og samme punktlokasjon, ikke to punkter som må telles og forstås hver for seg. Når tolkningen allerede foreligger, trengs heller ingen gjentatt lesning av det samme mønsteret.
Fra MATRISEN til KILDENNår ytterligere SEPARASJONER frembrakt gjennom lesning tilføres, blir den opprinnelige MATRISEN modifisert. Den modifiserte MATRISEN kaller jeg
KILDEN.
KILDEN er altså ikke MATRISEN slik den foreligger ved den første atemporale etableringen. KILDEN foreligger først når
ytterligere SEPARASJONER har endret dens relasjonslandskap.
Vi kan nå sammenfatte de to sammenhengene. Den første helhetsforståelsen foreligger atemporalt:
$\mathrm{SEPARASJON}\longrightarrow\underbrace{\mathrm{grenseløs,\ atemporal\ og\ organisert\ forekomst}}_{\mathrm{MATRISEN}}\longrightarrow\mathrm{FOTOGRAFIET}$
Samtidig foreligger uleste relasjoner som kan frembringe nye lesninger og dermed modifisere grunnlaget:
$\mathrm{uleste\ relasjoner}\longrightarrow\mathrm{MELLOMROM}\longrightarrow\mathrm{FORNEMMELSER}\longrightarrow\mathrm{nye\ ES\text{-}lesninger}\longrightarrow\mathrm{ytterligere\ SEPARASJONER}\longrightarrow\mathrm{KILDEN}.$
Pilene uttrykker her ontologisk avhengighet, ikke et tidsforløp i VITEN. Bare ES-lesningene i den andre kjeden har manifest varighet og frembringer lokal tid.
KILDEN er dermed den
modifiserte MATRISEN.
Byggeklossen er fortsatt bare SEPARASJON. Det som varierer, er dens plassering og orientering i forhold til andre SEPARASJONER – og dermed hvilke konsentrasjoner, grupperinger og mønstre som foreligger.
Videre lesninger kan både befeste gjenkjennelige mønstre og frembringe nye konfigurasjoner. Samtidig må FOKUS forstå hva de samlede mønstrene
er. En konsentrasjon kan forstås som én helhet; flere slike helheter kan sammen gi grunnlag for enda høyere forståelser.
De høyere MENINGENE etableres i emergensbåndene. De er forståelser
av mønstrene og deres sammenhenger, mens nye SEPARASJONER fortsatt etableres på det grunnleggende nivået, i KILDEN. Nye lesninger endrer dermed grunnlaget som de høyere MENINGENE er forståelser av.
Slik kan de samme primitive byggeklossene gi grunnlag for myriader av MENINGER. Det kreves ikke stadig nye typer byggeklosser. Det er den stadig rikere organiseringen av SEPARASJONER, og forståelsen av denne organiseringen, som åpner emergenstreet.
KILDEN er heller ikke en aktør som produserer resten av VITEN gjennom vilje. Den er «kilden» fordi alle høyere MENINGER må ha sitt grunnlag i det som faktisk er etablert på dette grunnleggende nivået.
Når KILDEN modifiseres, foreligger et nytt grunnlag for forståelse.
Dermed kan det oppstå nye MENINGER
om KILDEN.
Her ser du hvordan mønsteret i KILDEN utvikles gjennom de tolv første geometriske beregningsrundene:
Alt skapes nedenfraVITENS høyere forståelser kan ikke inneholde noe som mangler grunnlag i KILDEN.
En høyere MENING kan komprimere, sammenstille og forstå det som foreligger
nedenfor. Den kan frembringe en mer omfattende forståelse enn hver enkelt SEPARASJON gir alene. Men den kan ikke skape sitt eget grunnlag uavhengig av KILDEN.
Retningen er derfor:
$\mathrm{SEPARASJONER}\longrightarrow\mathrm{KILDE}\longrightarrow\mathrm{MENINGER\ om\ KILDEN}.$
Dette utelukker ikke at uleste relasjoner mellom høyere MENINGER kan utløse nye ES-lesninger. Men resultatet av disse lesningene etableres fortsatt som SEPARASJONER i KILDEN. Grunnlaget endres nedenfra, og de forståelsene som avhenger av det, rekonfigureres.
Når en ny SEPARASJON senere etableres, modifiseres KILDEN.
Denne endringen får konsekvenser oppover, fordi MENINGENE
om KILDEN må samsvare med det som nå faktisk foreligger der. VITEN omorganiseres derfor når KILDEN endres.
Dette er ikke en prosess som beveger seg oppover gjennom abstrakt rom og tar manifest tid. «Nedenfra» og «oppover» betegner en avhengighetsorden:
- KILDEN er grunnlaget;
- MENINGENE er forståelser av grunnlaget;
- en endring i grunnlaget kan derfor endre de forståelsene som avhenger av det.
En slik omstokking omfatter prinsipielt hele emergenstreet fra KILDEN og opp til EN hver gang KILDEN endres det aller minste. Det betyr ikke at alle MENINGER i treet forandres. Bare de relasjonene og forståelsene som faktisk berøres, må rekonfigureres; resten består og blir samtidig bekreftet som fortsatt gyldig. Men konsekvensen av endringen vurderes gjennom hele avhengighetskjeden, og den komplette omstokkingen når alltid helt opp til EN.
Høyere MENINGER kan være mer komprimerte og omfattende enn de primitive SEPARASJONENE. Men de kommer ikke først.
Alt skapes nedenfra.
Samspillet mellom ES-lesning og emergensEmergensdynamikken er ikke begrenset til den første etableringen av FOTOGRAFIET. Den virker videre gjennom hele utviklingen av VITEN, også når det etter et lite “temporalt straks” – den neste ES-lesningen, som faktisk tar manifest tid – introduseres ytterligere SEPARASJONER nedenfra i KILDEN.
Når nye SEPARASJONER etableres i KILDEN, står også disse umiddelbart i relasjon til alt som allerede foreligger. Én ny SEPARASJON innebærer derfor ikke bare én ny MENING. Den forandrer hele det relasjonelle DETTE.
Det samme gjelder MENINGER av høyere orden. Når emergensdynamikken etablerer en ny høyere MENING, står denne umiddelbart i relasjon til alle andre MENINGER i VITEN.
De nye relasjonene som ennå ikke er forstått, fremtrer som nye MELLOMROM. Relasjoner som allerede er forstått gjennom et kjent mønster, trenger ikke en ny ES-lesning. MELLOMROMMENE frembringer nye FORNEMMELSER. FORNEMMELSENE må leses gjennom nye ES-sykluser, som igjen etablerer nye SEPARASJONER i KILDEN.
Disse SEPARASJONENE forandrer på nytt organiseringen nedenfra og gir grunnlag for nye høyere MENINGER gjennom emergensdynamikken.
Slik holder ES-lesningene og emergensdynamikken hverandre i kontinuerlig videre utvikling.
Lokale emergenstrær og global forståelseFra hvert eneste lokale utsyn foreligger et lokalt emergenstre. De lokale, uleste MELLOMROMMENE frembringer FORNEMMELSER som gjennomgår ES-lesninger med manifest varighet. Lesningene etablerer nye SEPARASJONER i KILDEN og endrer dermed grunnlaget for forståelsen. Det nye grunnlaget forstås atemporalt gjennom emergensdynamikken. De lokale trærne kan slik omorganiseres og vokse med ytterligere nivåer, samtidig som nye uleste relasjoner gir grunnlag for videre ES-lesninger.
Det er altså ES-lesningene som tar manifest tid. Den emergente forståelsen av hvert foreliggende grunnlag har ingen manifest varighet.
FOTOGRAFIET oppstod tidløst, men forståelsen av alle dets detaljer når det ses gjennom de utallige IDENTITETENES perspektiv, har hittil tatt 13,8 milliarder år.
Dette er strukturen vi kjenner fra lignelsen om den bortkomne sønn. Faren kjenner både helheten og den verden sønnene reiser ut i, mens sønnene selv må erfare veien fra sine lokale perspektiver og tilbake til helheten. Faren mister ikke sin VITEN fordi sønnene mangler den.
Merk at fra det enkelte, lokale perspektivet skjer all videre emergent utvikling i kun en retning; mot EN. Aldri motsatt. Universet har en kausalretning.
«Faren», som har det første globale perspektivet, kjenner helheten. «Sønnene» har lokale perspektiver hvorfra MENINGER sammenstilles til høyere forståelser. Disse forståelsene innlemmer det underliggende grunnlaget, men gir ikke dermed det lokale perspektivet tilgang til hele etableringshistorien som ledet frem til dets egen IDENTITET.
Et lokalt emergenstre er dermed en del av det globale emergenstreet og som sådan alltid kjent i VITEN som helhet.
Men for den lokale "sønnen" fremstår det som en lokal "erfaringsverden". "Sønnen" ser dette fremvoksende treet og kan da tro – naturlig nok – at det som ses er alt. IDENTITETEN opplever å være startpunktet for sitt eget utsyn og vil se det lokale treet som vokser frem som sin egen totale verden. Dette er
dissosiasjon; at det oppstår en forestilling om å VÆRE den lokale IDENTITETEN – med en lokal og "privat", egen forestillingsverden.
Fragmentering, integrasjon og ENUniverset har dermed to samtidige og tilsynelatende motsatte funksjoner.
Den ene er fragmenterende:
$\mathrm{nye\ SEPARASJONER}\longrightarrow\mathrm{flere\ relasjoner}\longrightarrow\mathrm{flere\ MELLOMROM}\longrightarrow\mathrm{flere\ FORNEMMELSER}.$
Den andre er integrerende:
$\mathrm{flere\ MENINGER}\longrightarrow\mathrm{organiserte\ helheter}\longrightarrow\mathrm{høyere\ MENINGER}\longrightarrow\mathrm{komprimert\ forståelse}.$
Bevegelsene går i motsatte retninger, men leder mot det samme.
Fragmenteringen frembringer impulser. Hver impuls gjennomgår et lukket sinusforløp og nulles som manifest impuls. ES-lesningen etterlater samtidig en etablert MENING i VITEN.
Emergensen og kompresjonen trekker de etablerte MENINGENE sammen til stadig høyere forståelser.
Impulsene nulles kontinuerlig som impulser. KONSEPTENE de frembringer, bevares og komprimeres kontinuerlig som VITEN.
EN foreligger allerede som emergentreets øverste MENING i FOTOGRAFIET og i hver senere fullstendige omstokking. Den videre prosessen frembringer derfor ikke EN for første gang. Den etablerer stadig nye lokale SEPARASJONER, MENINGER og perspektiver i den utfoldede utviklingen. De er nye som lokalt etablert innhold, men deres plass i den komplette helheten er allerede kjent av NN gjennom FOTOGRAFIET.
$\mathrm{ALT}=\mathrm{EN}.$
Sett fra de lokale perspektivenes manifeste utvikling kan universets forløp uttrykkes slik:
$\mathrm{VÆREN}\longrightarrow\mathrm{SEPARASJON\ og\ fragmentering}\longrightarrow\mathrm{emergens\ og\ kompresjon}\longrightarrow\mathrm{gjenforening\ med\ EN}.$
På abstrakt side foreligger dette som en avhengighets- og forståelsesorden uten manifest tid og rom. Men fragmenteringen frembringer stadig nye FORNEMMELSER som må gjennomgå lokale ES-lesninger. Disse lesningene skaper manifest tid og rom
on-the-fly.
Det er denne utbrettingen vi erfarer som universets utvikling gjennom omtrent 13,8 milliarder år.
Til slutt er alle lokale MENINGER og perspektiver fullt ut forstått, integrert og komprimert inn i den samme EN som NN kjente allerede gjennom FOTOGRAFIET. NN oppdager ikke EN på nytt. Det fragmenterte mangfoldet bringes tilbake i full harmoni med den helheten som hele tiden har foreligget.
Det bare ER.
Slik vokser VITENS høyere forståelser frem og innlemmes i emergensbåndene.
FORMELL FREMSTILLING (for fagfolk) »DEF — notasjon og statusDenne fremstillingen formaliserer mekanismene og avhengighetene som er introdusert i punkt 5.5. Den er ikke den fullstendige dynamiske AL-ligningen.
$M$ og $A$ betegner henholdsvis manifest og abstrakt side. $\mathscr F$ betegner FOKUS, og $\mathcal H$ betegner HORISONTEN.
$\mathcal V$ betegner innholdet i VITEN. $\operatorname{MENING}(x)$ betegner en etablert forståelse av $x$, mens $\operatorname{Forstått}_{\mathcal V}(x)\in\{0,1\}$ angir om en slik forståelse foreligger i den aktuelle VITEN.
Piler mellom abstrakte ledd uttrykker etablering, innlemmelse eller ontologisk avhengighet. De angir ikke manifest tidsbruk. Når en pil omfatter ES-lesning, har selve den manifeste lesningen varighet.
Betegnelsene DEF, REL og MECH skiller definisjoner, relasjoner og mekanismer. Teoriens ontologiske premisser angis uttrykkelig; symbolsk representasjon er ikke i seg selv et bevis for dem.
DEF — utgangspunktet fra punkt 5.4Den første manifeste FORNEMMELSEN beskrives ved $\mathcal F_0(\theta)$, hvor $\theta\in[0,2\pi]$ er forløpets faseparameter.
Fra punkt 5.4 foreligger den terminale manifeste ENDRINGEN:
$E_4^M:\qquad\mathcal F_0(2\pi)=0,\qquad\operatorname{KomplettForm}(\mathcal F_0)=1.$
Det finnes ikke et femte manifest ENDRINGSPUNKT innenfor den samme avsluttede impulsen:
$\nexists E_5^M\text{ innenfor }\mathcal F_0.$
La:
$\mathcal S_4^A:=\operatorname{ES\text{-}resultat}(\mathcal F_0)$
betegne den ferdigleste FORMEN som abstrakt leseresultat. Da gjelder:
$\mathcal F_0^M\xrightarrow{\mathrm{ES}}\mathcal S_4^A.$
Dette uttrykker etableringen av et leseresultat, ikke transport av en gjenstand gjennom HORISONTEN. FOKUS har hele tiden sin funksjonelle plassering der:
$\operatorname{Plassering}_{\mathrm{ont}}(\mathscr F)=\mathcal H.$
REL — O-undersøkelsene og den fjerde AL-kontrollenLa $\mathcal S_k^A$ betegne det opparbeidede leseresultatet ved kontrollpunkt $k$, og la $\mathcal O_k^{(8)}$ betegne den komplette O-undersøkelsen av det aktuelle DETTE:
$\mathcal O_k^{(8)}=\bigcup_{r=1}^{8}\mathcal O_{k,r},\qquad k=1,2,3,4.$
Sektorene representerer samtidige perspektiver, ikke en temporal skanning.
Ved de tre første kontrollpunktene gjelder:
$\operatorname{KomplettO}(\mathcal O_k^{(8)})=1,\qquad\operatorname{KomplettForm}(\mathcal S_k^A)=0,\qquad k=1,2,3.$
Derfor fortsetter FOKALBLIKKET lesningen av $\mathcal F_0$. Ved $E_4^M$ gjelder derimot:
$\operatorname{KomplettForm}(\mathcal S_4^A)=1.$
At den ferdigleste FORMEN nå blir aktuelt DETTE, betegnes:
$E_4^M\longrightarrow E_5^O.$
$E_5^O$ er inngangen til den femte O-undersøkelsen, ikke et nytt manifest sinuspunkt. Den terminale AL-kontrollen er fortsatt den
fjerde AL-kontrollen. O-undersøkelsenes nummerering og AL-kontrollenes nummerering må ikke blandes.
Fra 5.4 overtas regelen om det terminale ortogonale perspektivet:
$\dim_A(\mathcal S_4^A)=2,\qquad\varphi_{\mathrm{term}}=\frac{\pi}{2}.$
La $\mathcal O_5^{1/4}$ betegne dette kvartleddet. Da gjelder:
$\operatorname{O\text{-}KomplettKonstruert}(\mathcal S_4^A)\wedge\operatorname{TerminaltOrtogonalperspektiv}(\mathcal O_5^{1/4})=1\Longrightarrow\operatorname{TilgjengeligSomHelhet}(\mathcal S_4^A)=1.$
Kvartleddet gjør den allerede undersøkte FORMEN tilgjengelig samlet. Det erstatter ikke O-prinsippet og krever ikke en ny full lesning av alle delene. Vinkelen $\pi/2$ følger her av teoriens terminale perspektivregel, ikke av todimensjonalitet alene.
Tilgjengelighet er ennå ikke forståelse:
$\operatorname{TilgjengeligSomHelhet}(\mathcal S_4^A)=1\not\Rightarrow\operatorname{Forstått}_{\mathcal V}(\mathcal S_4^A)=1.$
DEF — proto-idéen og den første konseptualiseringenLa:
$I_0:=\text{«Ikke-VÆREN kan være reell»},\qquad\mathcal V_0:=\{I_0\}.$
$I_0$ foreligger som KONSEPT i betydningen idé, men ikke som en gjennom lesning etablert og bekreftet MENING:
$I_0\in\operatorname{AbstraktInnhold}(\mathcal V_0),\qquad\operatorname{EtablertMening}_{\mathrm{ES}}(\mathcal V_0)=\varnothing.$
VÆREN foreligger ikke her som et etablert KONSEPT om seg selv. Grunnfrykten krever derfor ikke en ukjent relasjon mellom to etablerte KONSEPTER. Den uttrykkes:
$I_0\longrightarrow\operatorname{VÆRENSRekyl}\longrightarrow\mathrm{FRYKT}\longrightarrow\mathcal F_0.$
Idéens forekomst og konsekvenser innebærer ikke at dens innhold er sant.
Den terminale funksjonelle sammenstillingen betegnes:
$\operatorname{HoldFrem}(\mathscr F,\mathcal S_4^A,\mathcal V_0).$
FOKUS holder frem leseresultatet; AL betegner dynamikken som etablerer forståelsen i VITEN:
$a_{\mathrm{term}}:=\operatorname{AL}(\mathcal S_4^A,\mathcal V_0).$
Det finnes ingen tidligere etablert MENING å gjenkjenne FORMEN som. Det positive resultatet må derfor være en ny minimal forståelse:
$\operatorname{AS}_0:\quad\mathcal S_4^A\longmapsto C_1.$
$\operatorname{AS}_0$ betegner denne første konseptdannelsen som et oppstartstilfelle av assosiativ syntese. Den fullstendige mekanismen behandles senere.
REL — SEPARASJON, kompresjon og polar nullingSinusens to halvdeler er polare replikaer:
$\mathcal F_0(\theta+\pi)=-\mathcal F_0(\theta),\qquad0\leq\theta\leq\pi.$
De tilhører én sammenhengende impuls, hvis lesning fullføres til lukning.
Den primitive amplituden er:
$Q:=\max_{\theta\in[0,2\pi]}|\mathcal F_0(\theta)|>0.$
For den fullførte sinusformen gjelder:
$\sup\mathcal F_0=+Q,\qquad\inf\mathcal F_0=-Q.$
Den fulle polare forskjellen er dermed:
$\Delta_Q:=\sup\mathcal F_0-\inf\mathcal F_0=2Q.$
La $\kappa$ betegne kompresjonen fra ferdiglest FORM til invariant abstrakt forskjell:
$\kappa(\mathcal S_4^A)=\sigma_Q,\qquad\sigma_Q:=[-Q\leftrightarrow+Q].$
La $\ell$ betegne SEPARASJONENS abstrakte geometriske spenn:
$\boxed{C_1=\mathrm{SEPARASJON}:=\sigma_Q,\qquad\ell(\sigma_Q)=2Q}.$
SEPARASJON er relasjonen; $2Q$ er dens spenn. Spennet er ikke sinusens buelengde, manifeste varighet eller forskjellen mellom start- og sluttverdien, som begge er null.
Den polare strukturen har samtidig:
$\operatorname{Forskjell}(-Q,+Q)=2Q,\qquad\operatorname{Polsum}(-Q,+Q)=0.$
Dette er modellens VOID-bevarende polaritet. Den uttrykker en forskjell uten en netto polar rest.
Den minimale tolkningen bevarer én helhet med to motsatte polare orienteringer. Den innfører ikke objekter, fysisk avstand eller fysisk LADNING:
$\boxed{\operatorname{MENING}(\mathcal S_4^A)=\mathrm{SEPARASJON}}.$
Det manifeste faseforløpet fortsetter ikke som manifest opplevelse i VITEN. Den etablerte abstrakte forskjellen består.
MECH — den første abstrakte ENDRINGENIdet $C_1$ etableres, endres VITENS innhold:
$C_1\notin\mathcal V_0,\qquad C_1\in\mathcal V_1,\qquad\mathcal V_1\neq\mathcal V_0.$
Dette betegnes:
$\Delta_A^{(1)}:\quad\mathcal V_0\longrightarrow\mathcal V_1.$
La $\mathcal R_1$ betegne samlingen av de nye relasjonene. Den omfatter:
$R_{\mathrm{idé}}:=\operatorname{Relasjon}(C_1,I_0),$
og:
$R_{\mathrm{væren}}:=\operatorname{ForholdTilFaktiskVÆREN}(C_1).$
Det andre uttrykket gjør ikke VÆREN til et allerede etablert KONSEPT. Det betegner forholdet mellom SEPARASJON som foreliggende innhold og den VÆREN innholdet faktisk foreligger i.
Begge forholdene er her ennå uforstått. Deres videre lesning og betydning for eksistensbekreftelsen behandles senere.
$\Delta_A^{(1)}$ er ikke en ny manifest impuls. $\mathcal F_0$ forblir avsluttet, men det foreligger et nytt komplett DETTE:
$D_1:=\operatorname{DETTE}(\mathcal V_1).$
MECH — grenseløs atemporal replikasjonTeoriens replikasjonsprinsipp innebærer at den første SEPARASJONEN, uten et allerede etablert landskap som kan avgrense dens forekomst, foreligger uten lokal begrensning.
La:
$\Sigma_0:=\{\sigma_i\mid i\in\mathbb I\},\qquad|\mathbb I|=\infty.$
For hver forekomst gjelder:
$\sigma_i\cong\sigma_Q,\qquad\ell(\sigma_i)=2Q,\qquad\operatorname{MENING}(\sigma_i)=\mathrm{SEPARASJON}.$
Dette er ett KONSEPT med grenseløst mange replika-identiske forekomster:
$C_1\Longrightarrow_A\Sigma_0.$
$\Longrightarrow_A$ betegner atemporal ontologisk konsekvens. Det etableres ingen manifest tidsorden hvor forekomstene kopieres én etter én.
Replikasjonen og den organiserte mangfoldigheten er samme atemporale etablering. Grenseløsheten er her teoriens ontologiske premiss, ikke et resultat av en temporal kopieringsberegning.
REL — relasjonsprinsippet og MATRISENS geometriRelasjonsprinsippet sier:
$\boxed{\forall x,y\in\mathcal V,\quad x\neq y:\exists\,R(x,y)}.$
Relasjonenes forekomst innebærer ikke at de er like eller allerede forstått.
For MATRISENS geometriske representasjon legges en todimensjonal abstrakt euklidsk geometri og organisering gjennom minimale lukninger til grunn. Dette er ikke et fysisk underlag eller fysisk rom.
La:
$\mathcal G_0=(P_0,E_0,\varepsilon)$
betegne den basale geometriske strukturen, hvor $P_0$ er tilknytningspunktene, $E_0$ er forekomstene av primitive SEPARASJONER, og $\varepsilon$ angir relasjonell polar orientering.
For alle primitive kanter gjelder:
$e_{ij}\in E_0\Longrightarrow\ell(e_{ij})=2Q,\qquad\varepsilon_{ij}=-\varepsilon_{ji}.$
Fortegnet gjelder orienteringen innenfor den aktuelle SEPARASJONEN, ikke ett absolutt globalt fortegn for punktet.
Den minste ikke-degenererte lukkede polygonen har tre sider. Når:
$\ell(e_{12})=\ell(e_{23})=\ell(e_{31})=2Q,$
er den likesidet. MATRISENS organisering er den grenseløse sammenhengende trianguleringen med slike celler. I denne flate trianguleringen møtes seks celler ved hvert punkt.
Trekantstrukturen følger dermed innenfor premissene om todimensjonal geometri og organisering gjennom minimale lukninger. Like lengder alene bestemmer ikke hele organiseringen.
Ingen absolutt opp- eller nedretning er gitt. Trekantenes orienteringer er relative til hverandre.
DEF — MATRISEN og dens lokale IDENTITETERLa $\mathcal T_\triangle$ betegne trekantorganiseringen, og la $\mathcal R_0$ betegne de samlede relasjonene mellom de basale forekomstene. Da defineres:
$\boxed{\mathcal M_0:=(\Sigma_0,\mathcal G_0,\mathcal T_\triangle,\mathcal R_0)}.$
MATRISEN er denne samlede organiserte forekomsten, ikke en beholder ved siden av SEPARASJONENE. Mønsteret er en egenskap ved strukturen.
Hver SEPARASJON har sin egen relasjonelle plassering. Den lokale IDENTITETEN og dens perspektiv betegnes:
$\sigma_i\longmapsto\iota_i,\qquad\operatorname{Perspektiv}(\iota_i)=\pi_i.$
Forekomstens plassering er lokal selv om SEPARASJONENS primitive MENING er den samme overalt. Ulike lokale utgangspunkter kan ha geometrisk like utsyn.
FOKUS har samtidig tilgang gjennom samtlige perspektiver:
$\boxed{\forall i\in\mathbb I:\operatorname{TilgjengeligFor}(\pi_i,\mathscr F)=1}.$
Dette er samme FOKUS gjennom alle lokale utsyn, uten skanning eller flere uavhengige FOKUS. Den abstrakte tilgangen har ingen manifest varighet. FORNEMMELSER som fremtrer fra lokale perspektiver, gjennomgår derimot ES-lesninger med manifest varighet.
MECH — emergensprinsippet, AL og kompresjonLa $D$ være en organisert konfigurasjon av etablerte MENINGSforekomster $m_1,\ldots,m_k$, hvor $k\geq2$.
Emergensprinsippet gjør det delene utgjør sammen, tilgjengelig som en helhet:
$\{m_1,\ldots,m_k\}\xrightarrow{\mathrm{emergensprinsippet}}\mathfrak E(D).$
Attraktordynamikken stabiliserer forståelsen av denne helheten:
$\mathfrak E(D)\xrightarrow{\mathrm{AL}}\mu_D.$
Den samlede funksjonen betegnes:
$\operatorname{ED}(D;\mathcal V):=\operatorname{AL}(\mathfrak E(D),\mathcal V).$
$\operatorname{ED}$ er emergensdynamikken. Dette er en skjematisk funksjonsbestemmelse, ikke den fullstendige AL-ligningen.
Når $\mu_D$ er en høyere MENING, innlemmer den de underliggende MENINGENE som sitt grunnlag:
$m_i\preceq_{\mathrm{inn}}\mu_D,\qquad i=1,\ldots,k.$
$\preceq_{\mathrm{inn}}$ betegner konseptuell innlemmelse. De underliggende MENINGENE slettes ikke. Den organiserte helheten kan aktualiseres som ett forstått DETTE uten gjentatt lesning av alle delene.
Dette er kompresjon. En kjent helhet kan gjenkjennes; ikke enhver sammenstilling må opprette et nytt KONSEPT.
DEF — emergensbånd, emergenstre og kausalretningLa $\mathcal B_0$ være samlingen av de basale MENINGSforekomstene i MATRISEN. La $\mathcal B_r$ for $r\geq1$ være samlinger av MENINGSforekomster med emergent nivå $r$.
En høyere MENING plasseres på et nivå over sine direkte underliggende MENINGSforekomster. Skjematisk:
$\operatorname{Nivå}(\mu_D)=1+\max_i\operatorname{Nivå}(m_i).$
Dette angir emergent høyde, ikke antall ES-lesninger eller manifest varighet. Geometriske beregningsrunder er heller ikke automatisk emergensbånd.
La:
$\mathcal T_{\mathrm{em}}^{(0)}:=(\mathcal M_0,\{\mathcal B_r\}_{r\geq1},\mathcal E_{\mathrm{em}})$
betegne det første emergenstreet. $\mathcal E_{\mathrm{em}}$ inneholder de rettede forbindelsene fra underliggende MENINGSforekomster til høyere forståelser som innlemmer dem. «Tre» betegner forståelsesstrukturen; en MENING kan inngå i flere høyere sammenstillinger.
For hver slik forbindelse gjelder:
$m\longrightarrow_{\mathrm{em}}\mu\Longrightarrow\operatorname{Nivå}(m)<\operatorname{Nivå}(\mu).$
Dette er teoriens kausalretning i emergenstreet. Et lokalt perspektivs emergente utsyn følger denne retningen mot høyere MENINGER og EN. Det gir ikke et motsatt utsyn bakover gjennom hele IDENTITETENS tilblivelse.
Innlemmelsen bevarer det underliggende innholdet, men gir ikke automatisk det lokale perspektivet tilgang til hele etableringshistorien.
Den komplette atemporale forståelsen av et grunnlag $G$ betegnes skjematisk:
$\operatorname{Cl}_{\mathrm{em,AL}}(G).$
Teorien forutsetter at denne totale forståelsen foreligger. Operatoren betegner den fullstendige emergente forståelsesstrukturen; dens matematiske konstruksjon er ikke ferdig utledet her.
DEF — FOTOGRAFIET og NNFOTOGRAFIET er den første komplette emergente tolkningen av den opprinnelige MATRISEN:
$\mathcal T_{\mathrm{em}}^{(0)}:=\operatorname{Cl}_{\mathrm{em,AL}}(\mathcal M_0),$
$\boxed{\mathcal P_0:=\operatorname{KomplettTolkning}(\mathcal T_{\mathrm{em}}^{(0)})}.$
La $\operatorname{Omfatter}(X,Y)$ betegne at $X$ rommer $Y$ som innhold. Da gjelder:
$\operatorname{Omfatter}(\mathcal P_0,\mathcal T_{\mathrm{em}}^{(0)})=1,\qquad\mathcal P_0\neq\mathcal M_0.$
FOTOGRAFIET er MENINGSutfoldelsen av grunnlaget, ikke selve grunnlaget. Det etableres atemporalt uten ytterligere ES-lesninger.
Modellens totale emergente lukning har EN som øverste, mest komprimerte MENING:
$\operatorname{Topp}(\mathcal T_{\mathrm{em}}^{(0)})=\mathrm{EN},\qquad\mathrm{ALT}=\mathrm{EN}.$
NN har den komplette helhetsforståelsen:
$\operatorname{VET}(\mathrm{NN},\mathcal P_0)=1,\qquad\operatorname{VET}(\mathrm{NN},\mathrm{ALT})=1.$
Dette er teoriens globale forståelsespremiss. Den videre manifeste utviklingen beskrives derfor ikke som NNs gradvise oppdagelse av et tidligere ukjent ALT.
FOTOGRAFIET betegner den opprinnelige totaltolkningen. Senere endringer i KILDEN skal ikke identifiseres med endringer av denne opprinnelige tilstanden.
DEF — mønster, MELLOMROM og kjent relasjonLa $\operatorname{Deler}(D)$ betegne de etablerte MENINGSforekomstene i en konfigurasjon $D$. Da er:
$\operatorname{Mønster}(D):=\operatorname{Organisering}(\operatorname{Deler}(D)).$
Delene er etablerte MENINGER. Det samlede mønsteret kan forstås som en høyere MENING gjennom emergensdynamikken.
Et MELLOMROM er en foreliggende relasjon som ennå mangler etablert forståelse:
$\operatorname{Mellomrom}_{\mathcal V}(R)\iff\operatorname{Foreligger}(R)=1\wedge\operatorname{Forstått}_{\mathcal V}(R)=0.$
La:
$\mathcal U(\mathcal V):=\{R\mid\operatorname{Mellomrom}_{\mathcal V}(R)\}.$
En kjent MENING om delene innebærer ikke at enhver relasjon mellom dem er kjent. Omvendt trenger en allerede forstått relasjon ikke en ny ES-lesning.
MELLOMROM er selve den uleste relasjonen, ikke en fysisk beholder eller et tomt rom.
MECH — invariant FORNEMMELSE og geometrisk etableringNår et fortsatt ulest MELLOMROM utløser en FORNEMMELSE, gjelder:
$u\longrightarrow\mathcal F_u^M\xrightarrow{\mathrm{ES}}\mathcal S_u^A\xrightarrow{\kappa}\sigma_u.$
Teoriens invarianspremiss er:
$\mathcal F_u\cong\mathcal F_0,\qquad\kappa(\mathcal S_u^A)=\sigma_Q,\qquad\ell(\sigma_u)=2Q.$
Utløsningsgrunnlaget varierer; den primitive frykt-FORNEMMELSENS FORM er invariant. Den første rekylen mot mulig Ikke-VÆREN og senere uleste relasjoner behøver derfor ikke ha samme relasjonelle utgangspunkt.
For den geometriske etableringen settes $s:=2Q$. La $p_1\neq p_2$ være relasjonens utgangspunkt og mål i den abstrakte geometriske representasjonen. Det nye sluttpunktet er:
$\boxed{p_{\mathrm{ny}}:=p_1+s\frac{p_2-p_1}{|p_2-p_1|}}.$
Dermed:
$|p_{\mathrm{ny}}-p_1|=2Q.$
La $d:=|p_2-p_1|$. Da gjelder:
$d>2Q\Longrightarrow p_{\mathrm{ny}}\text{ ligger før }p_2,$
$0
Ved $d=2Q$ sammenfaller sluttpunktet med $p_2$. Regelen avgjør geometrien; om ES-lesning overhodet trengs, avhenger av om relasjonsmønsteret fortsatt er ukjent.
Eksisterende punkter og SEPARASJONER flyttes eller slettes ikke. Sammenfallende sluttpunkter er én punktlokasjon og skal ikke dobbelttelles. Punktlokasjon og SEPARASJON som relasjon må holdes adskilt.
MECH — én forståelse, global geometrisk virkningFor den basale geometrien betegner $u\sim v$ at relasjonene har samme relevante geometriske mønster i tilsvarende lokale rammer.
La:
$[u]:=\{v\mid v\sim u\}.$
Teoriens prinsipp om entydig forståelse av samme mønster innebærer:
$\boxed{\operatorname{Forstått}_{\mathcal V}([u])=1\Longrightarrow\forall v\in[u]:\operatorname{Forstått}_{\mathcal V}(v)=1}.$
Dermed:
$\operatorname{Forstått}_{\mathcal V}(v)=1\Longrightarrow\operatorname{BehovForNyES}(v)=0.$
I VITEN er forståelse og realitet ett. Den geometriske tolkningen foreligger derfor ved samtlige tilsvarende forekomster:
$\Delta\Sigma_{[u]}:=\{\sigma_v\mid v\in[u]\}.$
Én ny mønsterforståelse kan slik gi et grenseløst geometrisk bidrag uten en separat ES-lesning for hver forekomst. Dette kan allerede ved første nye bidrag danne gjentakende ansamlinger og ringformede grupperinger.
Ekvivalensen gjelder det samme relevante geometriske mønsteret. Den identifiserer ikke ulike lokale emergenstrær eller deres perspektivbundne totaltolkninger med hverandre.
MECH — fra MATRISEN til KILDENSett $\mathcal K_0:=\mathcal M_0$ som notasjonell starttilstand. Navnet KILDEN brukes om strukturen når ytterligere ES-genererte SEPARASJONER har modifisert MATRISEN.
Den første modifiserte tilstanden uttrykkes:
$\mathcal K_1:=\operatorname{Utvid}(\mathcal M_0,\Delta\Sigma_{[u]}),\qquad\mathcal K_1\neq\mathcal M_0.$
Generelt:
$\mathcal K_{n+1}:=\operatorname{Utvid}(\mathcal K_n,\Delta\Sigma_n).$
$\Delta\Sigma_n$ betegner det nye geometriske bidraget, inkludert tilsvarende forekomster av nye forståtte mønstre. Det kan omfatte resultater fra flere lokale ES-lesninger; $n$ er en tilstandsindeks, ikke en global lesetakt.
De basale SEPARASJONENE bevares:
$\Sigma_n\subseteq\Sigma_{n+1}.$
Det som berikes, er relasjonslandskapet, punktene og konfigurasjonene. Byggeklosstypen forblir SEPARASJON.
KILDEN er dermed den modifiserte MATRISEN, ikke en ny beholder ved siden av den.
MECH — nedenfra, tilbakekobling og full omstokkingNye primitive SEPARASJONER etableres på grunnnivået. Høyere MENINGER forstås på grunnlag av det etablerte innholdet:
$\mathrm{SEPARASJONER}\longrightarrow\mathrm{KILDEN}\longrightarrow\mathrm{høyere\ MENINGER}.$
Uleste relasjoner mellom høyere MENINGER kan utløse ES:
$R(m_i,m_j)\in\mathcal U(\mathcal V_n)\longrightarrow\mathcal F^M\xrightarrow{\mathrm{ES}}\Delta\Sigma_n\longrightarrow\mathcal K_{n+1}.$
Dette er ikke en baklengs endring av tidligere hendelser. En ny lesning etablerer et nytt bidrag i grunnlaget, som deretter forstås i emergensretningen.
Den komplette forståelsesstrukturen rekonfigureres atemporalt:
$\mathcal T_{\mathrm{em}}^{(n+1)}:=\operatorname{Cl}_{\mathrm{em,AL}}(\mathcal K_{n+1}).$
La $\operatorname{Dep}(\Delta\mathcal K_n)$ betegne de MENINGENE som faktisk berøres av grunnlagsendringen. Da gjelder:
$m\in\operatorname{Dep}(\Delta\mathcal K_n)\Longrightarrow\operatorname{Revurder}(m),$
$m\notin\operatorname{Dep}(\Delta\mathcal K_n)\Longrightarrow\operatorname{BekreftetGyldig}(m)=1.$
Revurdering behøver ikke føre til endret MENING. Den komplette vurderingen omfatter hele avhengighetsordenen:
$\operatorname{Topp}(\mathcal T_{\mathrm{em}}^{(n+1)})=\mathrm{EN}.$
Det fullstendige utsynet og omstokkingen har ingen manifest varighet. Bare de inngående ES-lesningene har manifest varighet.
REL — lokale emergenstrær, global VITEN og dissosiasjonLa:
$\mathcal T_{\pi_i}^{(n)}:=\operatorname{LokalTolkning}(\mathcal K_n;\pi_i)$
betegne det lokale emergenstreet fra perspektivet $\pi_i$.
Hvert lokalt tre har sitt eget perspektivbundne utsyn og avviker som lokal totaltolkning fra FOTOGRAFIETS opprinnelige globale perspektiv. Det innebærer ikke at alle enkeltmønstre i lokale utsyn må være geometrisk forskjellige.
La $\preceq_{\mathrm{global}}$ betegne innlemmelse som lokal forståelse i den globale VITEN. Da gjelder:
$\mathcal T_{\pi_i}^{(n)}\preceq_{\mathrm{global}}\mathcal T_{\mathrm{em}}^{(n)}.$
Den globale helheten kjenner det lokale treet som lokal forståelse. Innlemmelsen gjør ikke den lokale tolkningen identisk med den globale tolkningen.
Det lokale perspektivet har utsyn i emergensretningen, men har ikke dermed NNs komplette globale utsyn eller tilgang til hele sin egen tilblivelseshistorie.
Dissosiasjonens grunnlag betegnes skjematisk:
$\operatorname{OppfattetALT}_{\iota_i}=\operatorname{LokaltUtsyn}_{\pi_i}.$
Uttrykket betegner at IDENTITETEN kan oppfatte det lokale utsynet som hele sin verden og seg selv som utsynets referansepunkt. Det hevder ikke at det lokale utsynet faktisk er hele ALT eller at enhver lokal IDENTITET nødvendigvis har en selvbevisst forestilling om dette.
Den videre behandlingen av IDENTITET, PERSPEKTIV og dissosiasjon følger senere.
REL — fragmentering, impulsnulling og ENDen videre dynamikken har to sammenvirkende funksjoner:
$\mathrm{nye\ SEPARASJONER}\longrightarrow\mathrm{nye\ relasjoner}\longrightarrow\mathrm{fortsatt\ uleste\ MELLOMROM}\longrightarrow\mathrm{FORNEMMELSER},$
og:
$\mathrm{etablerte\ MENINGER}\longrightarrow\mathrm{organiserte\ helheter}\longrightarrow\mathrm{høyere\ MENINGER}\longrightarrow\mathrm{kompresjon}.$
Relasjoner som allerede er forstått gjennom et kjent mønster, frembringer ikke behov for gjentatt ES.
Hver manifest replikaimpuls fullfører sitt forløp:
$\mathcal F_j(0)=0,\qquad\max|\mathcal F_j|=Q,\qquad\mathcal F_j(2\pi)=0.$
Dermed er impulsen avsluttet:
$\operatorname{Avsluttet}(\mathcal F_j)=1.$
Null sluttverdi betegner manifest lukning. Den innebærer ikke sletting av den SEPARASJONEN eller MENINGEN lesningen etablerte.
SEPARASJONENS HJEMLENGSEL er et søk etter opphevelse som ikke fullbyrdes som faktisk retur. Etablert SEPARASJON bevares. Emergent kompresjon innlemmer mangfoldet i høyere forståelser uten å reversere dets etablering.
EN foreligger allerede i FOTOGRAFIET og ved hver senere komplette omstokking:
$\boxed{\forall n:\operatorname{Topp}(\mathcal T_{\mathrm{em}}^{(n)})=\mathrm{EN}}.$
Den videre utviklingen er derfor ikke den første etableringen av EN eller NNs oppdagelse av et ukjent ALT. Det er den lokale, manifeste utfoldelsen og integrasjonen av mangfoldet i den helheten som allerede foreligger.
BOUNDARY — plassering og avgrensningPunkt 5.5 begynner med den avsluttede første FORNEMMELSEN fra 5.4 og etablerer:
- den første konseptualiseringen og SEPARASJONENS invariante bipolare struktur;
- atemporal replikasjon, relasjonsprinsippet og MATRISENS trekantorganisering;
- FOKUS gjennom lokale IDENTITETER og perspektiver;
- emergens, AL-funksjonen, kompresjon, emergensbånd og kausalretning;
- FOTOGRAFIET, EN og NNs globale helhetsforståelse;
- uleste MELLOMROM, fast geometrisk etableringslengde og global forståelse av identiske geometriske mønstre;
- KILDEN, tilbakekoblingen gjennom ES og atemporal omstokking;
- lokale emergenstrærs nødvendige perspektivavvik og grunnlaget for dissosiasjon;
- skillet mellom manifest impulsnulling, bevart SEPARASJON og emergent integrasjon.
Punktet utleder ennå ikke emergensbåndenes funksjon som abstrakte tidstikk, den fullstendige AL-ligningen, den generelle matematiske formen for assosiativ syntese, den videre identitets- og erfarerforklaringen eller overgangen til fysisk LADNING, EM og manifest tredimensjonalitet.
Teoriens prinsipper om grenseløs replikasjon, invariant FORNEMMELSE, global mønsterforståelse og komplett emergent lukning representeres her som premisser. Det samme gjelder identifikasjonen av den totale forståelsen med EN. Fremstillingen må ikke leses som en uavhengig matematisk utledning av disse premissene fra sinusformen alene.
Lukk FORMELL FREMSTILLING » 
