Gjennom de foregående seksjonene har teorien beskrevet hvordan universet organiserer seg gjennom observasjon, relasjon, emergens og attraktordynamikk. Men en grunnleggende innvending gjenstår: Hvorfor finnes universet i det hele tatt? Hvorfor er det noe fremfor ingenting?

I tradisjonell kosmologi flyttes spørsmålet ofte tilbake til Big Bang. Men Big Bang forklarer ikke hvorfor noe eksisterer. Det beskriver bare en tidlig fase i universets utvikling. Det samme gjelder de fleste metafysiske og religiøse forklaringer: de flytter opprinnelsen til en tidligere årsak uten å løse det grunnleggende ontologiske problemet.

Denne seksjonen undersøker derfor universets tilblivelse på et dypere nivå enn kosmologiske hendelser. Dersom VÆREN er permanent og ikke kan opphøre, oppstår spørsmålet om hvorvidt differensiering, erfaring og emergens følger som nødvendige konsekvenser av selve eksistensen. Kanskje er ikke universet et resultat av en beslutning, en skapelseshandling eller en tilfeldig hendelse, men av logiske og ontologiske nødvendigheter som følger direkte av at VÆREN er.

Videre undersøkes VOID som teoriens yttergrense: ikke som absolutt intet, men som tilstanden der all differensiering er opphevet og alle relasjoner er innlemmet i fullstendig homogenitet. Dersom en slik tilstand ikke kan være permanent stabil, følger også spørsmålet om universet nødvendigvis må oppstå på nytt.

Punktene som følger forsøker derfor å beskrive universets fremvekst og tilbakevending som uttrykk for den samme grunnleggende dynamikken: forholdet mellom VÆREN, differensiering, emergens og VOID. Her beveger teorien seg helt ut til grensene for hva som kan sies om opprinnelse, eksistens og nødvendighet.

« Previous Next »