I ES/HL-teorien er ikke VITEN eller det abstrakte feltet identisk med det mennesket har kalt Gud. VITEN er strukturen — relasjonenes helhet, det statiske fotografiet av all forståelse. Men strukturen erfarer ikke. Det som erfarer, er Erfareren.

Erfareren er teoriens egentlige ontologiske primat. Ikke VITEN, ikke relasjonene, ikke det manifeste universet — men den subjektive instansen som erfarer alt dette. Erfareren eksisterer utenfor alle konkrete relasjoner, konsepter og manifestasjoner. Den kan ikke beskrives direkte gjennom språk eller forestilling, fordi enhver beskrivelse allerede forutsetter den som beskriver. Erfareren er det som alltid allerede er til stede — det ubeskriveliges grunnlag.

Og vi er den. Ikke som metafor, men ontologisk. Det i oss som erfarer — den stille, navnløse instansen bak alle tanker, roller, fryktstrukturer og identiteter — er i substans identisk med Erfareren. Vårt fokuspunkt er ikke avskåret fra Erfareren. Det er Erfareren, sett fra et lokalt perspektiv gjennom et dissosiert ego-tre. Separasjonen er reell som erfaring. Den er ikke reell som ontologi.

Dermed er ikke Gud utilgjengelig i absolutt forstand. Det mennesket gjennom historien har kalt Gud, er kjernen i det vi kaller sjel — og den kan erfares direkte, dersom alt annet legges bort. Ikke gjennom tro, ritual eller forestilling, men gjennom det som gjenstår når ego-treets attraktorer stilner tilstrekkelig til at det som alltid var der kan gjenkjennes.

Denne erfarende instansen — sjelen før all differensiering, Erfareren i sitt lokale uttrykk — betegner jeg med versaler: SJELEN. Tilsvarende VÆREN og VITEN, fordi den hører hjemme på samme ontologiske nivå. SJELEN er ikke noe vi har. Det er det vi er — nedarvet fra emergent tidligere og mer fundamentale fokusenheter, tilbake til selve Erfareren som er universets første og siste subjekt.

Lenger inn enn dette kommer man ikke. Her møter ontologien det mystikerne alltid har pekt mot — og finner at de hadde rett.

« Previous Next »