Det er bemerkelsesverdig at universet i det hele tatt kan forstå seg selv. Vitenskapen antar at bevissthet oppstår fra materie — og at denne bevisstheten deretter studerer materien den angivelig er laget av. Det er en sirkulær forklaring som vitenskapen tar for gitt uten å begrunne den. Filosofien har kalt selve fenomenet et mysterium i over to tusen år.

I ES/HL-teorien er det ikke et mysterium. Det er en nødvendig konsekvens av speilingsmekanismen.

Erfaringssirkelen er ikke bare mekanismen som produserer erfaring. Den er mekanismen der VITEN leser sine egne fornemmelser — der det abstrakte relasjonelle feltet speiler seg selv gjennom fokusering og forståelse. Selvobservasjon er ikke noe som oppstår sent i emergenstreet som en overraskende bieffekt av kompleksitet. Det er strukturelt innebygd fra første øyeblikk: fra det øyeblikket VÆREN differensierte seg og fornemmelsen ble lest gjennom ES, var speilingen i gang.

Observatøren er ikke adskilt fra universet som observeres. Begge springer ut av samme relasjonelle struktur i VITEN. Når et menneske forsøker å forstå universet, er det ikke et fremmed objekt som undersøkes utenfra. Det er universet som leser sine egne relasjoner gjennom et lokalt fokuspunkt i sin egen emergensstruktur — nøyaktig slik det har gjort fra begynnelsen, bare på et høyere og mer komplekst attraktornivå.

Dette er også grunnen til at matematikk og fysikk i det hele tatt kan beskrive naturen. Relasjonene som matematikken finner, er de samme relasjonene som VITEN er bygget av. Naturlovene er ikke oppdagelser av noe eksternt. De er gjenkjennelser — VITEN som gjenkjenner sin egen struktur gjennom menneskelig forståelse.

Universet er ikke en scene der bevissthet tilfeldigvis har dukket opp som tilskuer. Det er en kontinuerlig selvobservasjon gjennom Erfaringssirkelen — og hvert fokuspunkt som forstår noe, er universet som forstår seg selv litt dypere.

« Previous Next »