Frontpage Summary Full text (free) Audiobook (free) Buy the book Videos Podcasts FAQ
Her er FB-innlegget hvor du kan se evt. kommentarer – og kommentere selv!
–-
De siste dagene har vi sett hvordan verden organiserer seg gjennom forestillinger, attraktorer, emergens, sammenbrudd og nye former for fellesskap.
I dag skal vi se på en rolle som ofte skaper sterke reaksjoner:
Nedbryterne.
Personene, bevegelsene og kreftene som ser ut til å ødelegge mer enn de bygger.
Mange opplever dem som farlige.
Uansvarlige.
Splittende.
Destruktive.
Og ofte er de det.
Men samtidig fyller de en strukturell funksjon i overgangsfaser.
Når et system blir for rigid, for selvbeskyttende og for lukket, skjer det noe viktig:
Korrigering innenfra slutter å virke.
Kritikk blir ignorert.
Varsler marginaliseres.
Alternativer blokkeres.
Makt konsentreres.
Systemet blir «immunisert» mot læring.
Da gjenstår bare én vei til endring:
Trykk utenfra.
Forstyrrelse.
Brudd.
Ustabilitet.
Det er her nedbryterne oppstår.
Nedbrytere er ikke først og fremst «onde mennesker».
De er symptomer på at et system har mistet evnen til å justere seg selv.
Når normale kanaler for fornyelse er blokkert, samler frustrasjon, sinne og mistillit seg opp.
Før eller siden finner det en form.
Ofte i figurer som:
– utfordrer normer brutalt
– bryter med språk og stil
– provoserer
– polariserer
– ignorerer etablerte spilleregler
De skaper kaos.
Men kaoset er ikke tilfeldig.
Det oppstår der systemet allerede er sprøtt.
Historisk ser vi dette igjen og igjen.
Når imperier stivner, oppstår opprørere.
Når eliter lukker seg, oppstår populister.
Når institusjoner mister legitimitet, oppstår radikale bevegelser.
Ikke fordi folk «plutselig blir gale».
Men fordi erfaringen ikke lenger får plass.
Nedbryterne presser det som er undertrykt, frem i lyset.
I vår tid ser vi dette tydelig i politikken.
Sterkt polariserende ledere og bevegelser oppstår ikke i vakuum.
De vokser frem i samfunn der:
– mange føler seg overkjørt
– tillit er svekket
– forskjeller øker
– institusjoner virker fjerne
– språket føles tomt
Da mister folk tålmodighet med «normal» politikk.
De velger det som rister systemet.
Selv når det er risikabelt.
Det betyr ikke at nedbrytere har rett.
Det betyr at de har en funksjon.
De bryter illusjonen om stabilitet.
De viser hvor sprøtt systemet faktisk er.
De tvinger frem spørsmål som ellers ville blitt skjøvet bort.
Men her ligger også faren.
Nedbrytere er gode til å rive.
Sjeldnere gode til å bygge.
De kan åpne rom.
Men de kan også ødelegge strukturer raskere enn nye rekker å vokse frem.
Derfor er slike perioder alltid ustabile.
De kan føre til fornyelse.
Eller til forfall.
Ofte litt av begge deler.
Det avgjørende spørsmålet er ikke:
«Finnes det nedbrytere?»
De finnes alltid i overgangsfaser.
Spørsmålet er:
Finnes det samtidig mennesker og miljøer som bygger det nye?
Celler.
Fellesskap.
Nye samarbeidsformer.
Nye verdier.
Nye måter å leve på.
Hvis ja, blir kaoset en overgang.
Hvis nei, blir det et tomrom.
På et dypere nivå handler dette også om individet.
Vi har alle indre «nedbrytere».
Perioder der gamle identiteter bryter sammen.
Der vi blir sinte, rastløse, opposisjonelle.
Der vi vil rive noe ned i oss selv.
Dette er ikke feil.
Det er tegn på at en indre struktur ikke lenger fungerer.
Men også her gjelder det samme:
Nedbrytning uten ny orientering blir destruktiv.
Nedbrytning med bevissthet blir transformasjon.
Derfor er det viktig å se nedbryterne uten romantikk – men også uten demonisering.
De er ikke helter.
De er ikke løsningen.
De er katalysatorer.
De fremskynder prosesser som allerede er i gang.
I vår tid ser vi mange slike krefter samtidig.
Politisk.
Kulturelt.
Teknologisk.
Økonomisk.
Psykologisk.
Det er derfor tempoet er høyt.
Konfliktene sterke.
Språket hardt.
Det er tegn på at gamle strukturer slipper taket.
For den som er orientert, betyr dette:
Ikke la deg rive med av polariseringen.
Ikke la deg forføre av sinne.
Ikke tro at ødeleggelse i seg selv skaper noe bedre.
Bruk heller energien til å bygge det som kan bære.
Relasjoner.
Fellesskap.
Kompetanse.
Tillit.
Enklere livsformer.
Reelle nettverk.
Der ligger fremtiden.
Neste gang skal vi se på det større bildet: geopolitikk, regioner og hvordan verdens maktbalanse er i ferd med å reorganiseres.
Spørsmål:
Ser du områder – i samfunnet eller i deg selv – der noe først måtte ristes kraftig før fornyelse ble mulig?
–-
Alle innleggene samles fortløpende her:
Der kan du også se hva som kommer videre.