Frontpage Summary Full text (free) Audiobook (free) Buy the book Videos Podcasts FAQ
Mister du litt grepet om hva vi holder på med her? Vi dukker jo ned i rare, fremmede ting. Formålet er å forklare hvorfor og hvordan verden hele tiden forandrer seg: hvordan vi sitter fast i det gamle, hvordan det nye skaper frykt og hvorfor dette er ødeleggende i en overgangsfase hvor det rasjonelle er å tilpasse seg, ikke bli lammet.
Vi står i et historisk skifte, og dersom vi ikke håndterer det fornuftig, kan det gå dårlig. Men det er ikke gitt at det må bli slik. Det blir stadig tydeligere hva vi må forlate, og gradvis klarere hvilke strukturer som faktisk kan fungere bedre enn de vi har nå – i møte med krig, klima, ressurser, naturtap og psykisk belastning. Det handler først og fremst om å forstå dynamikken vi står i, før vi kan handle klokt. Okey, det var noen ord om prosjektet. Her kommer dagens innlegg.
–-
Her er FB-innlegget hvor du kan se evt. kommentarer – og kommentere selv!
–-
De siste dagene har vi sett hvordan erfaring organiserer seg gjennom forestillinger, attraktorer og emergens. Hvordan gamle mønstre mister kraft, og hvordan nye forståelser alltid vokser frem når de gamle ikke lenger bærer.
I dag skal vi se dette i et større perspektiv: hvordan slike prosesser ikke bare skjer i enkeltmennesker, men også i hele samfunn og kulturer over tid.
Mange tradisjoner har beskrevet dette lenge før moderne vitenskap. I hinduismen snakker man om yugaer – tidsaldre der menneskers måte å forstå verden på endrer seg. Andre kulturer har hatt lignende forestillinger om sykluser, epoker og overganger.
Poenget er ikke om disse modellene er «bokstavelig sanne». Poenget er at mennesker til alle tider har observert det samme mønsteret:
Perioder med stabilitet → gradvis tap av mening → krise → reorganisering → ny stabilitet.
Det vi i dag ofte kaller «kollektiv oppvåkning», kan forstås innenfor denne rammen. Det handler ikke om at noen mennesker blir «mer utviklet» enn andre. Det handler om at flere samtidig begynner å stille spørsmål ved forestillinger som tidligere var selvfølgelige.
Når nok mennesker slutter å ta det samme for gitt, endrer erfaringsgrunnlaget seg. Nye spørsmål blir mulige. Nye perspektiver får plass. Gamle svar mister autoritet.
Dette skjer ikke fordi folk plutselig blir smartere. Det skjer fordi erfaringen ikke lenger passer inn i de gamle rammene.
Et eksempel: I lange perioder har mange levd med forestillingen om at arbeid først og fremst handler om å underordne seg et system. Når denne forståelsen ikke lenger stemmer med hvordan mennesker faktisk opplever livet sitt, begynner den å rakne. Da oppstår nye måter å tenke om arbeid, mening og verdi på.
Eller: I lange perioder har mange levd med forestillingen om at autoritet alltid kommer ovenfra. Når erfaringen viser noe annet, begynner folk å forholde seg annerledes til makt, institusjoner og ansvar.
Slik oppstår det vi kan kalle kollektiv oppvåkning: ikke som en spirituell prestasjon, men som en bred forskyvning i hva som oppleves som sant, rimelig og meningsfullt.
Dette skjer sjelden harmonisk. Når gamle verdensbilder mister kraft, oppstår det ofte forvirring, polarisering og konflikt. Noen klamrer seg hardere til det gamle. Andre kaster seg ukritisk inn i det nye. Begge deler er normale reaksjoner i overgangsfaser.
Det viktige er å se at dette ikke er tegn på forfall, men på omstilling.
I slike perioder finnes det ikke én riktig måte å være «våken» på. Noen mennesker bearbeider endring gjennom refleksjon. Andre gjennom aktivisme. Noen gjennom stillhet. Andre gjennom motstand. Alle er deler av samme kollektive prosess.
Oppvåkning er derfor ikke noe man «har». Det er noe man deltar i, mer eller mindre bevisst.
Når mange erfaringssirkler skifter samtidig, oppstår det et nytt felt av muligheter. Nye former for samarbeid. Nye verdier. Nye prioriteringer. Nye samfunnsformer. Men disse kan ikke planlegges fullt ut på forhånd. De vokser frem gjennom levd erfaring.
Det vi står i nå, kan forstås som en slik fase. Mange gamle kollektive attraktorer mister kraft. Mange mennesker kjenner at de ikke lenger kan leve som før. Samtidig finnes det ennå ingen fullt stabile nye mønstre.
Derfor føles tiden både urolig og åpen.
Neste gang skal vi se nærmere på hvordan slike overgangsfaser ofte henger sammen med sammenbrudd og systemgrenser – og hvorfor dette ikke er et avvik, men en del av den samme dynamikken.
Spørsmål:
På hvilke områder i livet ditt har du begynt å stille andre spørsmål enn du gjorde for noen år siden?
–-
Alle innleggene samles fortløpende her:
Der kan du også se hva som kommer videre.