Frontpage Summary Full text (free) Audiobook (free) Buy the book Videos Podcasts FAQ

DEN NYE JORDEN, Dag 4 – Emergens og erfaringssirkelen

Her er FB-innlegget hvor du kan se evt. kommentarer – og kommentere selv!

–-

De siste dagene har vi sett hvordan verden bæres av forestillinger, og hvordan disse forestillingene organiserer seg i stabile mønstre – attraktorer – som gir oss mening, orientering og forutsigbarhet.

I dag skal vi se på hva som skjer når slike mønstre ikke lenger kan bære erfaringen. Ikke bare at de faller, men hvordan noe nytt alltid oppstår samtidig. Dette kalles emergens.

For å forstå dette, er det nyttig å se hele prosessen som en sammenhengende bevegelse – en erfaringssirkel:

Erfaring → forståelse → attraktor → manifestasjon → ny erfaring.

  • Vi opplever noe.
  • Vi forsøker å forstå det.
  • Forståelsen stabiliseres til en attraktor.
  • Attraktoren former hvordan verden fremtrer for oss.
  • Og denne fremtredelsen blir igjen ny erfaring.

Med andre ord: det vi opplever, former hvordan vi forstår verden, og denne forståelsen former igjen hva vi senere opplever.

Denne sirkelen går hele tiden. Den stopper aldri. Den finnes i individet, i relasjoner, i samfunn, i vitenskap, i kultur – og i hvordan vi forstår oss selv. Den er ikke en metode vi velger. Den er den grunnleggende måten erfaring organiserer seg på.

Emergens skjer når denne sirkelen ikke lenger kan gå videre på samme måte.

Når en attraktor mister kraft, betyr det at den stabile forståelsen ikke lenger stemmer med det som faktisk erfares. Det oppstår et gap mellom det vi «vet», og det vi møter. Dette gapet kan ikke fylles med mer av det samme. Da må forståelsen reorganiseres.

Det er dette som er emergens: en nødvendig omforming av mening når gamle strukturer blir utilstrekkelige.

  • Emergens er ikke personlig utvikling.
  • Det er ikke å «bli bedre».
  • Det er ikke å «stige opp».

Det er at en bestemt måte å forstå verden på blir umulig å opprettholde.

Først oppleves dette nesten alltid som tap. Som tomhet. Som forvirring. Som å stå uten kart. Mange tolker dette som at noe går galt. I virkeligheten er det et tegn på at erfaringssirkelen er i ferd med å skifte nivå. Det dannes nye, mer sammenhengende og presise måter å forstå verden på (det som med et teknisk språk kalles «emergent høyere» forestillinger).

Når gamle forståelser ikke lenger fungerer, åpnes et mellomrom. I dette rommet finnes det ennå ingen stabile svar. Det kan kjennes utrygt. Men det er nettopp her ny mening kan oppstå.

Over tid begynner nye sammenhenger å vise seg. Nye måter å se på. Nye forbindelser mellom erfaringer. Disse er først svake, usikre og uferdige. Men hvis de stemmer bedre med det som faktisk leves, stabiliserer de seg gradvis. De blir nye attraktorer. Og sirkelen fortsetter på et nytt nivå.

Derfor er det avgjørende å forstå dette: Når en attraktor kollapser, oppstår det alltid en ny, emergent forståelse. Alltid.

  • Ikke nødvendigvis raskt.
  • Ikke nødvendigvis behagelig.
  • Ikke nødvendigvis slik vi hadde ønsket.

Men det oppstår.

Det finnes ingen fase der erfaring «opphører». Det finnes ingen tom slutt. Det finnes ingen virkelig oppløsning uten samtidig reorganisering. Det som faller, transformeres.

Dette gjelder på alle nivåer.

  • Når et menneske mister et selvbilde, oppstår et nytt.
  • Når et forhold bryter sammen, oppstår nye relasjonsformer.
  • Når et samfunn mister sine institusjoner, oppstår nye strukturer.
  • Når en kultur mister sine fortellinger, oppstår nye verdensbilder.

Store historiske skifter kan forstås på nøyaktig samme måte: som kollaps av dominerende, kollektive attraktorer – etterfulgt av fremveksten av nye, mer komplekse mønstre av mening. Det som i ettertid kalles «epoker», «tidsaldre» eller «sivilisasjonsskifter», er i praksis skifter i hvilke forestillinger mennesker lever i.

Før det fysiske samfunnet endrer seg, har forståelsen allerede gjort det. Før lover, økonomi og institusjoner bryter sammen, har tilliten, meningene og verdensbildene begynt å falle.

Vi ser dette tydelig i historien. Da middelalderens religiøse verdensbilde mistet kraft i Europa, var det ikke først kirker som kollapset, men forestillingen om at Gud, autoritet og sannhet bare kunne formidles gjennom én institusjon. Reformasjonen, renessansen og senere opplysningstiden var først og fremst skifter i forståelse.

Den industrielle revolusjonen ble ikke drevet frem av maskiner alene, men av en ny forestilling om arbeid, tid, verdi og menneskets forhold til naturen.

Overgangen fra kongedømmer til demokratiske stater kom ikke fordi folket plutselig fikk makt, men fordi forestillingen om guddommelig autoritet mistet legitimitet. I hvert tilfelle kom endringen i bevissthet først – og den materielle omorganiseringen fulgte etter.

Det samme mønsteret ser vi i vår egen tid. Digitaliseringen har ikke først og fremst forandret verden fordi vi fikk raskere datamaskiner, men fordi forestillingene om arbeid, kunnskap, nærhet og verdi ble endret.

Før hjemmekontor, plattformøkonomi og globale nettverk ble «normalt», hadde mennesker allerede begynt å oppleve arbeid som noe som kunne være fleksibelt, flytende og stedsløst.

Før sosiale medier forandret offentligheten, hadde forestillingen om hvem som kunne ytre seg, bli sett og få innflytelse, allerede begynt å løsne fra tradisjonelle institusjoner. Teknologien fulgte denne forståelsen – den skapte den ikke.

Vi ser noe lignende i hvordan identitet, kjønn, tilhørighet og livsvalg forstås i dag. Det som ofte fremstilles som «kulturelle konflikter», handler i stor grad om at gamle, stabile forestillinger om hvem man er og hvordan et liv skal leves, mister kraft, mens nye, mer mangfoldige og komplekse forståelser er i ferd med å etablere seg.

Før lover, språk og institusjoner endres, har menneskers indre kart allerede begynt å bli tegnet på nytt. Også her kommer endringen i forståelse først – og den sosiale og politiske reorganiseringen følger etter.

Transformasjon er ikke et valg. Det er selve formen erfaring tar når gamle mønstre ikke lenger holder.

Det er derfor vi, ontologisk sett, aldri har grunn til å frykte at noe «forsvinner». Det kan føles slik. Det kan se slik ut. Men i realiteten skjer det alltid en omforming av mening og struktur. Erfaring, mening og forståelse går ikke tapt. De reorganiseres.

I vår tid skjer dette samtidig på mange nivåer. Mange sentrale attraktorer mister kraft. Mange erfaringssirkler er i ferd med å skifte. Derfor føles verden ustabil. Ikke fordi den faller fra hverandre, men fordi den er midt i en omfattende transformasjon.

I morgen skal vi se hvordan dette henger sammen med kollektive sykluser og oppvåkning – og hvorfor slike perioder alltid har vært både krevende og skapende.

Spørsmål:
Kan du se et område i livet ditt der noe måtte bryte sammen før en dypere forståelse kunne oppstå?

–-

Alle innleggene samles fortløpende her:

Der kan du også se hva som kommer videre.