Frontpage Summary Full text (free) Audiobook (free) Buy the book Videos Podcasts FAQ
Her er FB-innlegget hvor du kan se evt. kommentarer – og kommentere selv!
–-
I går snakket vi om verden som forestilling: at alt vi møter alltid fremtrer som erfaring i bevissthet, og at det derfor er forestillingene – forståelsen, meningen, det vi tar for gitt – som i praksis bærer virkeligheten slik vi kjenner den.
I dag legger vi på et nøkkelbegrep som gjør det mulig å forstå både stabilitet og sammenbrudd uten å ty til moral, skyld eller konspirasjoner: attraktorer.
En attraktor er et stabilt mønster av mening, som oppstår når det samme oppleves mange ganger, og forstås og tas for gitt på samme måten hver gang. En attraktor varer så lenge forståelsen fortsatt stemmer med levd erfaring.
Sagt med litt andre ord: En attraktor er et erfaringsmønster som har blitt stabilt fordi det har fungert lenge nok til å bli tatt for gitt.
En attraktor er altså den dominerende, stabile meningen om hva noe man opplever er. Vi trenger og bruker dem hvert sekund på dagen: Veggene rundt deg er "vegger", døren er en "dør". Dette er "slik", mens det der borte er "sånn". En attraktor er det vi vet med sikkerhet – enkeltvis og kollektivt: Det er bred enighet om at en solnedgang er vakker. De fleste er enige om at barn må gå på skolen og lære det alle andre vet.
Attraktorer er konvensjoner i sinnet vårt – ikke som bevisste avtaler, men som stabile måter å forstå verden på som sjelden blir stilt spørsmål ved. De er forestillingene vi lever i og tror på. Et samfunn, en familie, en nasjon og alle individer er fulle av slike "sannheter" som styrer alt i livene deres.
Legg merke til hva dette betyr: En attraktor er ikke en ting. Den har ingen vilje. Den "gjør" ingenting. Den er rett og slett det som skjer når et bestemt mønster har fungert lenge nok til å bli selvfølgelighet. Som et spor som stadig blir dypere fordi vi går i det igjen og igjen.
Du kan kjenne dette igjen i hverdagen: Et forhold får en bestemt dynamikk. En arbeidsplass får en bestemt kultur. Et menneske får et bestemt selvbilde. Alt dette kan føles som "sånn er det bare". Men det er ikke fordi det er sant i seg selv – det er fordi mønsteret er stabilt, og stabilitet oppleves som virkelighet.
Attraktorer finnes i alle skalaer. I deg personlig kan en attraktor være en grunnfortelling: "jeg må være sterk", "jeg må være nyttig", "jeg passer ikke inn", "verden er farlig", "jeg må prestere". I relasjoner kan det være en gjentatt rollefordeling: den ene bærer, den andre trekker seg unna. I samfunn kan det være hele institusjoner og ordninger: penger som verdi, arbeid som identitet, vekst som løsning, autoritet som trygghet.
Og nå kommer det avgjørende: Attraktorer varer ikke fordi de er riktige. De varer fordi de fungerer – helt konkret, som orientering. De gjør verden forutsigbar. De reduserer usikkerhet. De gir en følelse av mening, retning og sammenheng. Derfor klamrer mennesker seg til dem, selv når de begynner å bli dysfunksjonelle. For alternativet er et tomrom der man ikke vet.
Når en attraktor begynner å miste kraft, skjer det sjelden plutselig. Den dør som oftest langsomt, i tre faser.
Først oppstår friksjon: Flere ting passer ikke lenger. Det som før var enkelt, blir tungt. Det som før ga mening, begynner å skurre. Du kan kjenne dette i et forhold når de samme samtalene ikke lenger leder noen steder. Du kan kjenne det i et arbeid når motivasjonen forsvinner selv om alt ser bra ut på papiret. Og vi kan kjenne det i samfunnet når “løsningene” blir mer kompliserte, men mindre virksomme.
Deretter kommer kunstig opprettholdelse: Systemet forsøker å holde attraktoren i live ved å tilføre mer kraft utenfra. Mer styring, mer kontroll, mer penger, mer kommunikasjon, mer regler, mer moral. Det ser ut som handling og lederskap, men det er ofte et tegn på at en attraktor allerede er i ferd med å dø: den må pumpes opp fordi den ikke lenger bærer av seg selv.
Til slutt kommer faseovergangen: På et tidspunkt slutter nok mennesker å investere erfaring i mønsteret. De slutter å tro på det, selv om de kanskje fortsatt later som. De slutter å kjenne det som sant. Og da faller det. Ikke fordi noen "tar det ned", men fordi det ikke lenger finnes levende mening som holder det oppe.
Når du ser dette, blir mange ting i samtiden lettere å forstå. Vi lever ikke bare i "problemer". Vi lever i en tid der mange sentrale attraktorer mister kraft samtidig. Det er derfor det føles som om alt rister. Det er derfor polarisering øker: mennesker kjenner utrygghet, og søker tilbake til de sterkeste, eldste mønstrene. Det er derfor kommunikasjon blir hardere: man prøver å tvinge frem mening der mening er i ferd med å forsvinne.
Og dette peker direkte frem mot det vi skal snakke om i morgen: emergens. For når en attraktor dør, åpnes rom. Og rommet kan kjennes skremmende – men det er også der nye, mer presise og mer harmoniske forståelser kan oppstå.
Spørsmål: Hvilket mønster i ditt eget liv opplever du at du ikke lenger "tror på", selv om du kanskje fortsatt lever i det?
–-
Alle innleggene samles fortløpende her:
Der kan du også se hva som kommer videre.