Så hvordan skal vi kunne skille mellom Ego-spinnet og det autentiske?
Jeg begynte denne boken med å peke på en egenskap vi mennesker har som vi ikke alltid forstår fullt ut, nemlig
intuisjon.
Jeg sa at intuisjon gir oss umiddelbar, udiskutabel, sann og taus kunnskap. For noen arter den seg som følelser og impulser, andre kan motta informasjon, kunnskap, men i en form som ikke er analytisk, altså ikke er resultat av noen kognitiv prosess, men bare er der.
Motsatsen til intuisjon er nettopp analytisk, kognitiv kunnskap som fremkommer gjennom sammenligninger, vurderinger, testing. Svarene man får, er ofte relative, diskutable, halvveis. De tar tid å komme frem til.
Forskjellen på analytisk og intuitiv kunnskap er forskjellen på Ego og Det kollektive.
Intuisjon er kollektiv kunnskap som trenger igjennom inn til Egoet.
Opplevelsen er flyktig, for Egoet griper straks inn og overstyrer. Derfor får vi glimt av intuisjon. Det blir sagt, og jeg opplever selv, at slike glimt varer i bare noen ganske få sekunder, opp mot fem-seks.
Denne enkle opplysningen har hjulpet meg til å «redde» en lang rekke innsikter før de diffunderer. Jeg bråbremser på sykkelen, har mobilen alltid klar i brystlommen og skynder meg å lese inn den nye aha-opplevelsen, epifanien.
Med litt øvelse er det mulig å kjenne på seg hva som er «sann» og «falsk» kunnskap, altså hva som kommer fra det kollektive, Erfareren – og det private, Egoet.
Å lytte til intuisjonen er altså én metode for å være i det kollektive.
En annen er å gjøre det hinduismen anbefaler som den fjerde veien til oppvåkning, altså meditasjon. Da er teknikken å stilne Egoet slik at bare intuisjonen står igjen.
Jeg har mitt eget uttrykk for dette, «å lytte til stilken». Igjen, dette er «varhet» – stilne Egoet og ta verden og deg selv inn med maksimal årvåkenhet – det som er bakenfor, det som er nå, det som er.
Vi er ikke separert fra Erfareren, ikke egentlig, vi bare tror det og opplever det dermed også slik.
Vi går rundt i en blandingsopplevelse.
Du opplever deg som noe atskilt, et separat menneske, men du er fortsatt Erfareren og vet og fungerer som Erfareren.
Du har «glemt» og maskerer det du egentlig er, for fokuset ditt ligger på din opplevelse av å være et separat selv. Du bruker all din varhet på å fange opp og normalisere alt som Egoet ditt skaper og opplever.
Fra ditt perspektiv ser det ut som om alt mulig kommer imot deg, men egentlig er det omvendt. Du skaper forestillingen om at noe kommer imot deg.
Hadde du klart å glemme deg selv, ville du sett og visst alt slik som Erfareren ser og vet alt. Dissosiasjonen maskerer for Kilden. Opplevelsen av å være deg er så overbevisende at den vinner over alle andre opplevelser du kunne ha hatt. Idéen om «deg» er den sterkeste attraktoren.
Unntaket er når du glemmer deg selv for et øyeblikk, legger ned Egoets mange våpen, hviler – men samtidig er våken og vàr. Da kommer intuisjonen frem.
Det finnes altså et grensesnitt mellom deg og Erfareren. Dette kalles i spirituell lingua gjerne for «sløret», The Veil, fordi det er syltynt, egentlig ikke-eksisterende.
Det finnes ingen slik overgang eller grense. Det er ingen steder å gå. Aldri. Du er og blir for alltid Erfareren, men akkurat nå har du en opplevelse av å være deg.
Forresten, jeg må klargjøre noe. Jeg har brukt et helt knippe av begreper uten å forklare forholdet mellom dem.
Mønsteret, Kilden, det Kollektive og Erfareren.
- Mønsteret er romtid-feltet som danner et geometrisk mønster som igjen tolkes som ansamlinger. Dette leder til forestillingene om masse, krefter og bevegelse. Det er det samme som nullpunktfeltet i fysikken. Det er en teknisk ting i sinnet til Erfareren, akkurat som tid og rom etc. er forestillinger i ditt sinn, men du vier det sjelden oppmerksomhet.
- Kilden er Erfarerens tolkning av Mønsteret. Den opplever partikler og lys, steiner og planter, levende skapninger og galakser – slik et barn ser fantastiske ting i skyene. Ideen om levende skapninger oppstår altså her og resulterer i myriader av dissosiasjoner.
- Det Kollektive er summen av alle tolkningene til alle dissosierte Egoer – pluss den opprinnelige Kilde-tolkningen til Erfareren. Blandingen, sammensmeltningen av de to perspektivene skjer gjennom kompleksitetsdynamikk, men Kilde-tolkningen vinner alltid dersom det oppstår en konflikt. De tapende forestillingene til de utallige Egoene blir ganske enkelt neglisjert og følgelig heller ikke memorert.
Det Kollektive spiller en rolle også hver gang grupper av dissosierte sinn møtes, for eksempel i forsamlinger. Menneskenes individuelle tolkninger blander seg, interagerer og konkurrerer, ikke ulikt flammene i et bål. Den mest vitale tolkningen blander seg tilsvarende med og påvirker Kilden.
Husk, hele systemet er flytende, fleksibelt, uten skiller, dynamisk og komplekst. Det Kollektive er dermed en blanding av Kildens «sannhet» og alle Ego-tolkningene og opplevelsene i hele universet.
Dette er «blandingsopplevelsen» jeg har snakket om, den vi alle befinner oss i. Kilde-«sannheten» er det samme som intuitiv kunnskap. - Erfareren er alt dette, eller rettere sagt, det guddommelige, spirituelle subjektet som opplever det hele. Det er umulig å si noe om denne eksistensen fra vårt perspektiv, ettersom vi selv er en flik av Erfareren, samtidig som alt vi opplever er inni forestillingen, «drømmen», til Erfareren.
