Vi nærmer oss noe vesentlig.
Det tenkes versus jeg tenker.
Descartes var fullt klar over at han tenker, og han konkluderte fritt og freidig med at da må det være jeg som tenker. Da eksisterer altså «jeg»! Je suis!
Nei, Descartes.
Dette er ikke gyldig logikk.
Det kan nemlig – logisk betraktet – også forekomme tenking uten et «jeg». Ja, det er en spinnvill idé, men det er teoretisk mulig.
Dersom det ikke er jeg som tenker, hva er det som kan tenkes å tenke da?
Ser du, vi har ikke engang ord for noe slikt ... «tenkes å tenke» ... det vitner om at noe her er feil forstått.
Finnes det en tenker utenfor deg?
Javisst!
«Du», dissosiasjonen deg, er jo en forestilling i den universelle Erfareren, ånden som tenkte og dessuten opplevde deg, på en så troverdig måte at den dissosierte. Du er denne dissosiasjonen.
Erfareren tenker også.
Erfareren opplever også å være seg selv, akkurat som Descartes. Og også Erfareren er i ferd med å oppdage at denne tenkingen gir en opplevelse av å vite sikkert at Erfareren faktisk eksisterer. Akkurat som Descartes ble begeistret og betrygget, kan vi kanskje anta at Erfareren også blir det.
All denne tenkingen som Erfareren bedriver, er selve universet, som dermed er det synlige og opplevde beviset på egen eksistens. Selv-beviset, må vi si, for alt skjer jo inni denne forestillingen.
Men, men, men!
HVA er det som tenker og opplever universet?
Hvem tilhører TANKEN?
Varheten.
Det er mitt svar.
Den kjærlige varheten, for varhet er så vàr at den er kjærlig.
Altså kjærligheten.
Kjærligheten er.
Kjærligheten registrerte noe, og dette noe – det minste tenkelige – ble til universet. Som en abstraksjon tok det null sekunder, men det å oppleve denne mentale konstruksjonen vil pågå i trillioner av år – betraktet fra inni opplevelsen.
Være inni ... betrakte fra inni en opplevelse ....
Ringer det en bjelle?
Kjærligheten tenker et univers hvor alt og alle dissosierer ustoppelig i et uhyggelig tempo – og opplever seg selv som det de er. Tror de. Innbiller de seg. Fantaserer de. Hallusinerer de. Drømmer de.
Kjærligheten drømmer.
That's it.
Kjærligheten drømmer seg selv, akkurat som du.
Dette er min Gud.
Det er den samme guden som sogneprest Flokkmann prøvde å stappe inn i meg under konfirmasjonen, han visste det bare ikke. Hadde han visst, ville han ikke gjort det slik.
Da skulle vi hatt en interessant samtale.
Jeg visste dette dengang.
Det er nettopp dette jeg alltid visste.
Du vet det du også, du har bare ikke oppdaget det, ennå.
Du skal vokse inn i kunnskapen, du også.
Ikke prioriter utseendet ditt, min venn, det vil ikke vare reisen.
Din sans for humor vil imidlertid bare bli bedre med alderen.
Din intuisjon vil vokse og utvide seg som en majestetisk kappe av visdom.
Din evne til å velge dine kamper vil bli finjustert til perfeksjon.
Din evne til stillhet, til å leve i øyeblikket, vil blomstre.
Ditt ønske om å leve hvert eneste øyeblikk vil overgå alle andre ønsker.
Ditt instinkt for å vite hva (og hvem) som er verdt tiden din, vil vokse og blomstre som eføy på en slottsmur.
Ikke prioriter utseendet ditt, min venn, det vil forandre seg for alltid, den jakten leder bare til mye tristhet og skuffelse.
Prioriter det unike som gjør deg til deg, og den usynlige magneten som trekker inn andre likesinnede sjeler til å danse i din omkrets.
Dette er ting som bare vil bli bedre.
Donna Ashworth, fra boken «To The Women»
