Barnet blir født. Det er et traume, en dramatisk, voldsom opplevelse. Nesten alt er nytt og må forstås når det kommer ut av magen på et sykehus.

Hva er det du forestiller deg, nyfødt som du er?

Da du var nyfødt, opplevde du plutselig lys og skygger overalt rundt deg.

Disse lysglimtene, tenkte du, hva er de?

Det var mengder av dem. Du opplevde at de danner mønstre. Noen steder var det grupper av glimt, eller tykke forbindelser.

Du opplevde smaker og trykk. Du opplevde at du så former.

Mange av disse formene var annerledes og åpenbart lenger vekk.

Det dannet seg en opplevelse av avstander, senere også tid. Du skulle bli flere år gammel før du forstod tid og rom ordentlig. Tolv år tok det faktisk. Først da var du trygg på sykkel i trafikken.

Men lenge før det, i en alder av bare noen måneder, skjedde noe merkelig.

Alle disse inntrykkene begynte å gi mening.

Du opplevde de samme tingene om og om igjen. Disse gjentakelsene fikk en slags høyere betydning. Du lærte, du husket.

Du husket at når du tenkte på denne klumpen av noe som beveget seg foran deg, så lignet den på ... en arm! Og en fot og en hånd! Du hadde ennå ikke ord, men konseptualisere kunne du, for det kan Erfareren.

Du kunne forestille deg at du grep om noe, og dette noe, forstilte du deg, fulgte med hånden din opp mot munnen. Du prøvde, helt konkret, å få ytre ting til å bli en del av deg selv. Du trodde at alt er en del av deg selv, for du tolket ennå ikke deg selv som noe separat.

Alt dette er emergens, en høyere forståelse som vokser frem, en tolkning av noe som ikke nødvendigvis er «sant». Selv om barnet ser et troll i skyene, eksisterer det ikke et troll i skyene.

Du opplevde bare de ferdigtolkede sanseinntrykkene – og tankene dine.

Så hva er du?

Du er en erfaring.

Du går ikke rundt, gjør ingenting, er ikke i noen kropp. Du er ikke i tid eller rom, ikke på en planet og heller ikke i et univers.

Erfaringen din bare er.

Den er del av Den store erfaringen som også bare er.

Det er den samme erfaringen, det finnes bare én erfaring – som dissosierer, fragmenterer, uten opphold.

Akkurat denne ene erfaringen er din erfaring, deg. Det opplever du veldig sterkt, at du er du.

Du ser et bord foran deg. Dette bordet er en tolkning av mønstre i en lang og kompleks erfaringsrekke.

Kroppen din er det samme. Du har til og med en opplevelse av din egen tankevirksomhet.

Tanken kan også oppleve seg selv, hvorfor skulle den ikke kunne det?

Den evner jo å oppleve alt mulig annet, så hvorfor skulle den ikke også ha en opplevelse av at den selv forestiller seg ting, at den utvikler begreper, følelser, innsikter, sammenhenger, estetikk, moral, musikk, magi – hele denne vanvittige rikdommen.

Denne opplevelsen av å oppleve er deg.

Dette er livet ditt.

Dette er ganske heftig, er det ikke? Men det er dønn logisk.

Det er umulig å forklare eksistensen av deg som et tankevesen ut ifra stoff, død materie. Men det motsatte er nærmest trivielt, fordi du tenker og tanken er uten begrensninger.

Du tenker også deg selv.

Du er en opplevelse, som er av samme art som opplevelsen du har av alt mulig annet, bare at opplevelsen av deg er mer troverdig enn opplevelsen av alt rundt deg, for det var her dissosiasjonen din begynte, med zygoten, med det som gradvis ble deg.

« Previous Next »