Når både «du» og verden er opplevelsen av abstrakte forestillinger og ingenting materielt, hvordan kan vi da oppleve og gå rundt i den samme «verdenen»?

Jeg hevder altså at det finnes ingen materiell, felles virkelighet. Når du ser asfalt, gress, trær og fugler, så er de kun mentale konstruksjoner, altså noe i din bevissthet som du opplever som noe materielt, fysisk, følbart, kjennbart.

Gjennom din opplevde hjerne opplever du at det kommer sanseinntrykk, som også er mentale forestillinger som blir opplevd; som lys, lyd, smak, lukt og berøring, som igjen blir tolket å komme fra noe utenfor kroppen din og dermed opplevd som objekter i en ytre verden.

Du genererer virkeligheten gjennom hjernen, som i seg selv er en generert opplevelse. Hjernen i seg selv tenker ikke, men vi tenker gjennom hjernen.

I en mental verden er årsak og virkning motsatt av det vi går rundt og tror.

Alt er forestillinger, abstraksjoner som oppleves som qualia. Verden er en mental forestilling. De abstrakte forestillingene kommer først, deretter opplevelsen av dem.

Det må være slik, fordi forestillinger er abstraksjoner og det tar ingen tid å abstrahere, det skjer i det tidløse – i den ubegrensede ånden Erfareren.

Derimot tar det tid å oppleve, for all opplevelse er emergent og må inkludere også de grunnleggende, forutgående opplevelsene om rom, tid, masse osv. Dermed må opplevelsen komme litt etter abstraksjonen, men for oss er denne tidsforskjellen så liten at vi aldri har hverken oppfattet eller tenkt filosofisk om den – før nå.

Denne ytre, felles verdenen vi alle går rundt og opplever, må dermed ha sitt opphav i en felles, mental, abstrakt forestilling som vi alle har tilgang til.

Hvordan?

Svaret er enkelt. Abstraksjonen «verden» befinner seg i Erfarerens bevissthet.

Denne abstrakte informasjonen har også du umiddelbar tilgang til, for du er selv en del av Erfareren, slik et blad er en del av og direkte forbundet med resten av treet. Akkurat som bladet kan «se» treet rundt seg, kan du se verden rundt deg.

Akkurat som bladet, ser også du «det hele» fra ditt perspektiv. Noen av bladene rundt deg er nærme og du ser dem tydelig. Andre er langt unna og danner en grønn, ubestemmelig masse, ytterligere andre deler av treet er usynlig for deg.

Husk at dette «treet» er like stort som hele universet.

Som dissosiert menneske, tror du at du er en person, en hovedrolle. Du kan dissosierer videre til rollene som mor, prosjektleder osv., men verden forsvinner ikke for deg selv om du dissosierer.

Verden blir ikke borte for deg når du kjører bil og hører på musikk som tar nesten all oppmerksomheten din. Nesten, men ikke hele. Du har alltid kunnskap om og en opplevelse av verden rundt deg, altså den kollektive kunnskapen.

Hvorfor er det slik?

Din opplevelse av «deg» vrir og vender på seg, men verden er ikke en del av denne dissosiasjonen.

Du opplever verden slik alle andre opplever verden, men oppå denne opplevelsen spinner du dine egne fantasier. Du lager private forestillinger om verden som fordreier opplevelsen.

Henger du med?

Du ser altså verden slik som alle andre, men du ser den med «dine øyne», med din egen tolkning, din forvrengning, i tillegg.

Du vandrer dermed rundt i en «blandingsopplevelse». Som alt annet, er denne styrt av kompleksitetslovene. Hva du faktisk opplever til enhver tid, bestemmes av hvilken attraktor som vinner, altså hvilken tolkning som er mest dominant, mest overbevisende, mest troverdig, mest i pakt med alt annet du vet.

Hva du faktisk opplever, bestemmes også av hva du velger å fokusere på – din private tolkning eller den kollektive. Du kan overstyre det kollektive og har derfor fri vilje.

Likevel er du ikke så fri som du tror. Nesten alltid tenker, opplever og gjør du det som dynamikken i det kollektive dikterer, men du opplever det som om det er du selv som agerer.

Du tror du er fri, men det er alle dine interaksjoner med omgivelsene som puffer og drar deg hit og dit, gjør at du tar dine valg, får deg til å agere eller ikke.

Mesteparten av livet ditt er deterministisk styrt av kompleksitetslovene uten at du reflekterer over det.

Likevel, du har faktisk fri vilje. Mesteparten av viljen din er underlagt den kollektive dynamikken, men du har også en indre kompleksitetsdynamikk som styres av Egoet ditt. Du er en forlengelse av Erfareren.

Sagt på en annen måte; du har dine private tanker og opplevelser som styrer hvilke valg du tar, noen ganger mer enn du blir påvirket av omgivelsene.

Nå kommer det noe spooky, for alle dine private forestillinger og opplevelser er også tilgjengelige i Det kollektive. Det går begge veier!

Dine tanker og forestillinger blander seg inn i det dynamiske spillet i den kollektive bevisstheten og «kjemper» om dominans med alle andres tanker og forestillinger. Kompleksitetslovene styrer hvilke forestillinger som blir rådende attraktorer i dette kollektive, mentale landskapet som er det vi opplever som vår felles, ytre verden.

Du er som en marionettdukke festet med usynlige tråder og styrt av forestillingene i det kollektive, samtidig som du har fri vilje og kan vifte med armer og bein, gå hit og dit, tenke og si rare ting – men alt sammen innenfor de begrensningene som trådene gir.

Når du dør, er også det en forestilling og en opplevelse. Men det er ikke lenger mye å oppleve. Det du opplevde som deg, er nå en livløs kropp på en intensivavdeling. Dissosiasjonen opphører. Fokuset ditt flytter seg vekk, trekker seg tilbake dit hvor det var før dissosiasjonen begynte, før du ble født.

Du opplever en kolossal utvidelse av perspektiv. Du er tilbake i den kollektive forestillingen, først i den samme tiden og på det samme stedet, men det forandrer seg raskt. Kanskje forstår du ikke at du faktisk er død, men opplever at du fortsatt kan være hvor du er, bare uten en synlig kropp.

Dette er et spøkelse.

Før eller siden slipper du taket og lar deg gli inn i det kollektive. Her er det lyst, vennlig, fredelig osv. – slik opplevelsen er når Egoet ikke lenger eksisterer. Det er en fullstendig intuitiv opplevelse, men den er abstrakt, slik intuitive opplevelser er i sitt opphav.

Du opplever ikke qualia. Ingen vind i håret, ingen kropp med tyngde, ingen synsinntrykk, lukter osv. Men tanker har du, for tanker er opplevelsen av abstrakte forestillinger.

Det kreves en dissosiasjon for å kunne oppleve noe som «virkelig», for du må ikke bare tenke, men tro helt og fullt på det du forestiller deg. Hvis du egentlig tror du er noe annet, nytter det ikke. Du må gå inn og være det forestilte, først da kan du oppleve det som noe virkelig.

Da skjer det en reinkarnasjon.

Uten denne totale overgivelsen til en forestilling om å være noe, skjer det bare ikke, for da opplever du i stedet at du egentlig er noe annet, en sjel i «himmelen», Det kollektive. Du kan ikke være to ting samtidig.

Fra et perspektiv i Det kollektive har man da – trolig, etter min antakelse – full kunnskap om alt mulig, en anledning til å gå tankemessig inn i hva som helst. Du vil likevel trolig ikke velge å fly over til en annen planet eller ti tusen år frem i tid, for du husker fremdeles hvem du er og hvor du er.

I livet som du forlot, pådro du deg en mengde psykologiske skader og hadde en rekke uløste gåter og prosjekter, det som i spirituell sammenheng kalles karma.

Karma betyr at vi fortsetter å fikse etter at vi er døde. Det er så mye vi ikke har forstått i det livet vi har levd, så mye vi vil oppnå eller reparere – at vi søker etter en mulighet til nettopp dette – i vårt neste liv. Alle mennesker som fødes har en oppgave. Vi er her for å lære, eller egentlig oppleve.

Så er spørsmålet hvor opplyst du egentlig er, hvor mye du har lært. Forstår du at en ny reinkarnasjon bare vil være mer av det samme?

Fra ditt nye helikopterperspektiv som «død» har du kunnskap om det sannsynlige livsløpet til nye skapninger som er på vei, du ser at det kan gi deg en mulighet til å vokse mer, lære mer, finne ut av problemene dine – eller det ser rett og slett gøy ut!

Den kollektive dynamikken er deterministisk, men du kan ikke vite med sikkerhet hvordan det nye livet ditt vil bli, for du må også ta egne valg, som da påvirker det kollektive og vil gi ytterligere konsekvenser.

Ditt nye liv er et sjansespill, men du tar sjansen, for du har ennå ikke forstått at det finnes et alternativ – å tre ut av sirkelen og la deg oppløse i den evige freden. Du har fortsatt ikke forstått dybden i ordet forlatelse, å gå bort fra lidelsen.

Nirvana venter, men du er ikke klar, har for mange ønsker, har så mye ugjort, lengter – så du lar deg rive med, dissosiere på nytt.

« Previous Next »