Mønsteret er statisk, sa jeg i punkt 6.
Hvordan kan vi da oppleve det stikk motsatte, nemlig at alt er i bevegelse?
Årsaken er at rom (avstand) og tid allerede er en del av grunnopplevelsen din av verden. Dette var de to aller første opplevelsene og inngår deretter i alle senere tolkninger og opplevelser.
Denne mentale utbredelsen av ting i rom og tid tolkes og oppleves som bevegelse. Det krever litt forklaring å forstå at det må være slik, men du kan faktisk prøve det selv, her og nå, forutsatt at du leser på skjerm, ikke papir.
Bildet som følger viser et statisk mønster. La nå blikket ditt gli fra venstre mot høyre eller rundt omkring i bildet. Du opplever trolig at det begynner å kry og at de runde figurene roterer bittelitt.
Fokuser nå i stedet fast og bestemt på punktet i midten av bildet. Hold blikket ditt stivt festet bare der. Da vil du, forhåpentligvis, oppleve at mønsteret står stille. Det fungerer på skjerm, men trolig ikke om du tar en utskrift.
Det er din bevegelse av fokus som skaper bevegelse, opplever bevegelse som ikke eksisterer!
Det som altså i bildet over er en selskapslek, avdekker en grunnmekanisme i universet, at bevegelse er en illusjon som kan oppstå fra noe statisk. Ikke ta eksemplet for bokstavelig, det viser bare at det er mulig.
Forestillingen og opplevelsen av bevegelse oppstod som noe av det aller første – umiddelbart etter at først avstand, og så tid, var konseptualisert og opplevd. Bevegelse er jo avstand over tid.
Dermed er bevegelse en emergent forestilling som alt annet, men denne forestillingen kom så tidlig at den inngår i alle senere forestillinger, som rom og tid gjør det.
Vi har nå et mentalt univers, en vilt kompleks forestilling om alt mulig kjent og ukjent, som oppleves å være i kontinuerlig bevegelse.
Fra bevegelse kommer for øvrig de emergente forestillingene om gravitasjon, masse, partikler og alt annet. Dette er beskrevet i to sentrale kapitler, hvor det første omhandler det
prinsipielle, og det andre hvordan disse prinsippene kan
forklare tilblivelsen av universet.
Jeg prøver å vise at teorien om «idealistisk emergens», altså den jeg fremsetter her, samsvarer med det fysikken forteller oss.
Det neste blir å forstå hvordan bevegelse påvirker vår videre opplevelse av universet, nå når de grunnleggende tingene er kommet på plass.
