Etter ungdomsskolen og konfirmasjonen i Nord-Norge, flyttet min mor og jeg til Asker, ca. to mil vest for Oslo. Jeg begynte på reallinjen på gymnaset. Vi hadde kristendomsundervisning. Tvungen.

Man kunne slippe om man meldte seg ut av statskirken, men så langt var jeg ikke kommet. Jeg var jo praktisk talt nykonfirmert.

Så der satt jeg og hørte på en temmelig helfrelst kristendomslærer av den lite fleksible sorten. Den dagen snakket han, uvisst hvorfor, om massesuggesjon.

I stedet for å snakke om forledelse innen kirken og kristne sekter, valgte han å fokusere på hippie-bevegelsen og nazistenes mønstringer før og under Den andre verdenskrig.

De var av det samme, mente læreren. Begge kulturene fordreide hodene til sine følgere og ledet til uhyrlige ting. Krig, dop, sex, rock & roll. Han glemte å nevne kjærlighet.

Kunne jeg gjøre noe annet enn å rekke opp hånden?

Han hadde trykket på den store, røde knappen min.

Jeg kunne noe om saueflokker.

Jeg sa ifra, tydelig, at dette var uhørt, uakseptabelt.

Man kunne ikke, fra en posisjon av autoritet, hevde at hippiebevegelsen og Hitler var like farlige.

Kristendomslæreren gav seg ikke.

Ikke jeg heller.

Det tok under fem minutter, så var jeg ute på gangen, på vei opp til rektor.

Jeg var ikke blitt sendt til rektor, jeg gikk til rektor på eget initiativ for å klage.

Rektor, en høyst vennlig og klok mann, dro på skuldrene og kunne eller ville ikke blande seg inn.

Kort tid senere stod jeg i klasserommet og forklarte saken for mine medelever, uten lærere tilstede. Jeg fortalte at jeg hadde meldt meg ut av statskirken og oppfordret alle som var enig med meg, til å gjøre det samme.

Såvidt jeg husker, meldte litt over halvparten seg ut – omtrent fjorten stykker. Det krevdes bare at man sendte inn et skjema til kirken.

Så gikk det et par uker før biskopen kom. Biskopen for Oslo og noen av kommunene rundt.

Landets fremste biskop.

Han hadde med seg et lite følge av fem-seks personer. Rektor. En journalist og fotograf fra lokalpressen. Læreren var der ikke. Biskopen ville forsone oss alle og få oss tilbake på den rette vei.

Jeg aner ikke om de andre i klassen bukket under for presset, men min relasjon til kirken var avsluttet. Skilsmissen var et faktum. Min opposisjon til dogmatisk kristendom var kunngjort med navn og bilde for hele samfunnet – igjen.

Så la meg prøve å avrunde denne historien om mitt forhold til kirken. Det stoppet nemlig ikke med dette.

Et drøyt tiår senere blir jeg kjæreste med datteren til en Japan-misjonær. Vi blir gravide og misjonær-svigerfaren tar meg straks inn til avhør og formaning.

Vi gifter oss, i kirken. Utmeldt, men gift i kirken.

Vi får to barn. Familien skal ha dem begge døpt, i kirken.

Det ender med at jeg sitter der på en av kirkebenkene, som den eneste i hele slekten, mens resten blir med opp til døpefonten for å ta del i den sakrale hendelsen.

Det gis ingen alternativer. Er man kjetter, så er man kjetter. Utstøtt.

Men barna mine slipper ikke unna.

Jeg merker at jeg blir sint inni meg når jeg skriver dette, for det opplevdes som et overgrep. Hver eneste gang, og kirken gav blaffen. De skulle ha sitt.

Nok om kirken nå.

Jeg gikk altså på gymnaset.

Jeg blandet meg med de lokale anarkistene, sosialistene og kommunistene. De som eksperimenterte med alkohol og hasj. Det var også volleyball, husokkupasjon (for å få et ungdomshus) og vi satte opp musikalen Hair på skoleteatret (én-null til hippiebevegelsen).

Jeg spilte i band, vi fikk låne et bomberom på skolen til å øve. Det ble svært få konserter, men på en av dem stod vi på samme scene og spilte rett før A-ha tok over som hovedattraksjon. De het Bridges på det tidspunktet.

Noen ganger synes også jeg det er gøy å skryte. Egentlig var og er jeg en svært middelmådig gitarist.

Så begynte jeg på universitetet i Oslo, på statsvitenskap.

Min mor ville ha meg inn i tekniske studier, men jeg så at nerder som meg selv stort sett er svært snevre som mennesker. Jeg ville se ting bredere. Det var logisk å studere større systemer. Samfunnet, statsvitenskap.

Det ble for kjedelig.

Jeg kunne rett og slett for mye teknikk.

Jeg var god på lyd, lys, radio, sceneteknikk, elektronikk.

Jeg snakket med dingser. Hvis noe var feil med et apparat, kunne jeg ta på det, kommunisere med det og kjenne meg frem til problemet.

Slik har jeg det fortsatt.

Gi meg et apparat, og det vil enten begynne å virke dersom det er defekt, eller det vil bryte sammen fordi mitt nærvær får potensielle tekniske svakheter til å manifestere seg. Slik opplever jeg det.

La oss komme oss videre, for vi skal langt.

Ved siden av studiene jobbet jeg med lys og lyd på Chateau Neuf, studentenes kulturhus, hvor det hver helg var pakket med konserter og andre arrangementer. Uriah Heep, The Clash, Weather Report, The Cure, New Order, Ultravox, Simple Minds, Elvis Costello, Eurythmics, The Pretenders, R.E.M., Billy Joel, BB King, The Bangles, Nina Hagen. Alle var der.

Monopolet på å drive kringkasting i Norge ble opphevet og det dukket opp lokale radiostasjoner.

I 1982 meldte jeg meg til tjeneste for å starte «verdens første kvinneradio», RadiOrakel. Bygde studio. Lærte opp teknikere.

Jeg var mann, men jeg gled inn blant disse ca. femti radikale, tøffe jentene.

Det var en fantastisk tid. Jeg nevner dette i forbifarten nå, fordi det blir et tema litt senere i fortellingen.

I 1981, tjue år gammel, hoppet jeg av studiene og teaterjobbingen og begynte på en toårig utdanning til produksjonstekniker for radio og tv hos NRK.

I 1983 var jeg ferdig, tapte loddtrekningen om de kuleste jobbene, og begynte i «Daglig drift», enheten som tok hånd om den daglige radioproduksjonen.

Det var ingen utfordring. Kjedelig, rett ut sagt.

Dessuten var jeg fortsatt en enslig ulv, i fåreklær, med kompleks PTSD og mer inni meg enn utenpå – med både sterke analytiske evner og sterk intuisjon i kombinasjon.

Skadet.

Vi er kommet frem til 1985, det året da hun kom.

« Previous Next »