Her nærmer vi oss et nytt begrep.
Når en attraktor remanifesterer sin dybde, blir dens interne struktur tilgjengelig i en ny relasjon.
Hvis denne relasjonen møter en annen attraktor og endrer dens landskap, har den remanifesterte meningen fått virkning utenfor den opprinnelige attraktorens interne struktur.
Dette er kommunikasjon.
Remanifestasjon og kommunikasjon ligger derfor svært nær hverandre.
En attraktor som aldri gjør noe av sin komprimerte dybde manifest, kan ikke inngå som den helheten den er i et nytt komplekst relasjonslandskap.
Den kan eksistere i VITEN, men dens meningsdybde forblir latent i det aktuelle møtet.
Når dybden remanifesteres, kan den bli lest.
- Den kan tolkes.
- Den kan aktivere andre attraktorer.
- Den kan rekonfigurere et fremmed landskap.
Dermed kan kommunikasjon forstås som en videreføring av den samme mekanismen som allerede er nødvendig inne i hjernen.
- Hjernen gjør intern meningsdybde tilgjengelig for ny erfaring.
- Mennesket gjør intern meningsdybde tilgjengelig for andre mennesker.
- Et nettverk av mennesker gjør samlet meningsdybde tilgjengelig for nye nettverk.
Det samme strukturelle mønsteret kan i prinsippet gjenta seg så lenge nye emergente nivåer dannes. Remanifestasjon bevarer dybden gjennom emergensen
Dette peker mot en mer generell funksjon.
Kompresjon er nødvendig.
Uten kompresjon ville stadig flere relasjoner måtte bæres eksplisitt, og kompleksiteten ville raskt bli uhåndterlig. Emergens krever at mange detaljer kan bli til én ny helhet.
Men kompresjonen skaper samtidig sin egen fare. Når mange relasjoner er blitt én attraktor, forsvinner detaljene fra den umiddelbare randsonen.
Hvis de aldri kunne få virkning igjen, ville hver ny emergent overgang samtidig innebære tap av den dybden som gjorde den nye helheten mulig.
Etter mange nivåer ville resultatet være strukturer som fortsatt bar historien latent, men som ikke kunne bruke den.
Remanifestasjon hindrer dette.
Den gjør det mulig å bevare kompresjonen og samtidig hente frem den delen av dybden som en ny relasjon trenger.
Dermed utfyller de to prosessene hverandre:
KOMPRESJON gjør mange relasjoner til én virksom helhet.
REMANIFESTASJON gjør nødvendig dybde i denne helheten tilgjengelig igjen når den skal inngå i en ny relasjon.
Dette kan være en av forutsetningene for at emergens overhodet kan fortsette gjennom stadig høyere nivåer.
Den etablerte attraktorens dybde trenger ikke ligge eksplisitt på overflaten.
Men den kan heller ikke være permanent utilgjengelig.
Den må kunne remanifesteres.
Mot kommunikasjonDermed har hjernen ført oss videre enn til en teori om hjernen. Spørsmålet begynte med hvordan en organisme kan navigere et landskap av komplekse attraktorer.
Svaret ble at det ikke er tilstrekkelig å møte attraktorene gjennom deres manifeste randsoner. Deres komprimerte meningsdybde må kunne bli virksom i det aktuelle møtet.
Hos mennesket skjer dette gjennom en ekstremt kompleks og sentralisert remanifestasjonsmekanisme: hjernen.
Men samme behov oppstår igjen når mennesket selv inngår som kompleks attraktor i større landskap.
Da må vår interne meningsdybde få et uttrykk som kan møte andre.
- Vi snakker.
- Vi beveger oss.
- Vi lager tegn.
- Vi etterlater spor.
- Vi remanifesterer.
Og det som i VITEN allerede er en relasjon mellom komplekse attraktorer, får dermed et manifest uttrykk som kan erfares og tolkes videre.
På dette nivået får remanifestasjonen et navn vi kjenner godt:
kommunikasjon.
