Når remanifestasjon først er forstått som et generelt krav, er det ikke lenger noen grunn til å identifisere mekanismen med det organet vi kaller hjernen.
Hjernen er én bestemt manifest form.
Den prinsipielle funksjonen er:
En etablert attraktor må, når den inngår virksomt i en ny kompleks relasjon, kunne gjøre relevant del av sin komprimerte meningsdybde tilgjengelig igjen.
Dette kan i prinsippet skje gjennom svært forskjellige manifeste strukturer.
En kompleks, sentralisert hjerne er nødvendig for den typen hurtig, tett integrert og ekstremt rik meningsdannelse som skjer i et menneske.
Men enklere eller annerledes organiserte attraktorlandskap kan løse samme grunnproblem på andre måter.
Det avgjørende er ikke hvor strukturen befinner seg.
Det avgjørende er om relevant meningsdybde kan bli virksom i det aktuelle relasjonslandskapet.
Ingen nødvendig sentraliseringDet er lett å tenke sentralisering fordi mennesket selv er bygd slik.
Vi har en tydelig avgrenset organisme og en svært konsentrert nevral struktur hvor store mengder relasjonell dynamikk foregår med høy hastighet.
Men dette kan være en konsekvens av hva slags attraktor mennesket selv er.
Et menneske er en svært høy, tett integrert og relativt sterkt avgrenset attraktor. Et enormt antall relasjoner må kontinuerlig holdes sammen til én funksjonell enhet.
Kropp, identitet, historie, hukommelse, forventning, sansning, språk, handling, sosial relasjon og et stort antall andre strukturer må til enhver tid kunne inngå i samme aktuelle meningslandskap.
En sentralisert hjerne passer til denne attraktorformen.
Men det betyr ikke at den generelle remanifestasjonsmekanismen trenger samme arkitektur.
En distribuert organisme eller et nettverk kan ha en tilsvarende funksjon fordelt over mange noder og relasjoner.
Det som på ett nivå fremstår som mange separate aktører, kan på et høyere nivå inngå i én samlet attraktor.
Da må også dette høyere nivåets komprimerte struktur kunne påvirke de videre relasjonene.
Remanifestasjon blir derfor ikke bare noe som foregår inne i individuelle organismer. Den må kunne finnes hvor som helst hvor høyere attraktorer oppstår og igjen inngår i nye relasjoner.
Hele mennesket som manifestasjonsmekanismeDette blir særlig tydelig når vi beveger oss ett nivå opp fra hjernen.
Din hjerne gjør en kompleks attraktor tilgjengelig for deg.
Du kan tenke EPLE, kjærlighet, gravitasjon eller et bestemt menneske.
Men dersom denne meningen skal inngå i et annet menneskes attraktorlandskap, kan ikke din interne attraktor overføres direkte.
Den må igjen remanifesteres.
- Du sier noe.
- Du skriver.
- Du tegner.
- Du handler.
- Du endrer ansiktsuttrykk.
- Du beveger kroppen.
Den komprimerte meningen får et manifest randuttrykk som kan møte en annen kompleks attraktor. Dermed blir ikke bare hjernen en manifestasjonsmekanisme.
Hele mennesket blir det.
En intern kompleks meningsstruktur remanifesteres gjennom organismens samlede uttrykk og blir tilgjengelig for nye relasjoner på et høyere nivå.
Dette er nøyaktig samme strukturelle problem som hjernen allerede løste internt.
En tung attraktor inneholder mer enn randsonen kan vise.
Relevant dybde må derfor gjøres manifest.
Forskjellen er bare hvilket emergent nivå vi betrakter.
Mennesker inngår selv i høyere attraktorlandskap
Et menneske er ikke en sluttstasjon.
Vi inngår kontinuerlig i nettverk med andre mennesker.
Min forståelse påvirker din.
Din forståelse rekonfigurerer min.
Et ord kan aktivere store attraktorstrukturer hos begge. Nye forbindelser oppstår. Tidligere strukturer styrkes, svekkes, splittes eller komprimeres på nytt.
Etter en samtale kan det finnes en forståelse som ingen av deltakerne hadde før samtalen startet.
Det betyr at attraktorbygningen fortsetter over individgrensen.
Mennesker kan selv være komponenter i høyere emergente strukturer.
Familier, grupper, fagmiljøer, kulturer, språk og andre sosiale systemer kan forstås som relasjonelle landskap hvor allerede svært komplekse attraktorer inngår som byggesteiner.
Det samme prinsippet gjentar seg:
Hver aktør bærer enorm komprimert dybde.
Bare en liten del kan manifesteres i det enkelte møtet.
Men gjennom kontinuerlig remanifestasjon kan denne dybden få konsekvenser for det større landskapet.
Dermed blir remanifestasjon en nødvendig mekanisme også for emergens mellom komplekse organismer.
Alt står i relasjon til altI VITEN finnes ingen absolutt isolasjon mellom attraktorer. Alle inngår i det samme totale relasjonslandskapet. I denne forstand står alt i relasjon til alt.
Men dette betyr ikke at alle relasjoner er like operative.
Attraktordynamikken skaper ekstreme forskjeller i relasjonell styrke.
Noen forbindelser er direkte, tunge og kontinuerlig virksomme. Andre er så svake, indirekte eller fjerne at de i praksis ikke påvirker det aktuelle landskapet.
Dermed oppstår de kommunikasjonssystemene vi faktisk kan observere. Ikke fordi forbindelsen mellom resten av verden mangler ontologisk, men fordi attraktordynamikken avgjør hvilke relasjoner som faktisk blir relevante for den aktuelle emergensen.
Dette gjelder også hjernen.
Alle mulige eksisterende attraktorstrukturer er ikke samtidig aktive.
Et aktuelt landskap aktiverer bestemte kandidater.
Disse trekker inn beslektede strukturer.
Andre forblir latente.
På denne måten kan et ekstremt stort VITEN-landskap fungere uten at alt må manifesteres samtidig.
Kompresjon reduserer kompleksiteten.
Attraktordynamikken selekterer relevans.
Remanifestasjonen gjør nødvendig dybde tilgjengelig igjen.
