7. ONTOLOGIEN I POPULÆR FORM

Før vi setter igang, bør du forstå noen grunnleggende ting om den store fortellingen dette arbeidet inngår i – fortellingen om universet og verden. Med "verden" mener jeg alt. Absolutt alt. Både det du ser og kan ta og føle på. Alt abstrakt, tanker, alt subjektivt og kollektivt, matematikk og lyrikk, alt "materielt" og fysikalistisk, alle kategorier av "eksistens" i alle former – enten vi snakker om engler, ufoer, gulrøtter, trafikkmaskiner, nasjoner, andre universer – og Gud, Himmelen osv. Alt. Absolutt alt.

Alt dette er en enhet. Alt må ha ett opphav og alt må være forbundet. Du kan kalle det for et aksiom, men jeg vil hevde at det er "selvsagt" og ikke trenger noen videre drøfting. Det eksisterer da ikke noe Alt 1 og Alt 2?

Før jeg begynner å forklare, må du også vite at det som kommer, er en hyperkomprimert fremstilling av noe som er et stort filosofisk verk med mange forgreninger og perspektiver. Det er dette jeg egentlig jobber med. Det kommer flere bøker. Det du har foran deg er et dypdykk ned i én detalj (finstrukturkonstanten) og den grunnleggende rammen ­– ikke et forsøk på gi en full fremstilling av hele teori-verket.

Dersom du føler at du ikke får alle svarene gjennom å lese de neste sidene – så er det korrekt. Du får noen glimt. Meningen min er å plante noen frø i deg, slik at du begynner å undres.

Kan vi ha misforstått alt sammen – både oss selv og verden?

Svaret er et rungende ja!

Vi ser verden feilvendt.

Det er hovedkonklusjonen.

Og det tar aldri slutt. Det kan ikke ta slutt, det er umulig. Du behøver ikke bekymre deg – ikke for noe. Alt sammen er en erfaring i en erfarende bevissthet som bare er. Og der starter også selve teorien: VÆREN er. Mange logiske steg senere dukker så finstrukturkonstanten opp – og med den Erfaringssirkelen og ligningen som beskriver den; Horisontligningen.

Nå er ikke jeg uhildet, og heller ikke skrud sammen helt som andre, selv om vi alle er samme "stoff" – men for meg er det som nå kommer en thriller: Jakten på α – finstrukturkonstanten. Den går over mange sider. Samtalene kjører seg fast, farer avgårde langs blindspor, legges bort en stund slik at nye impulser kan få vokse frem.

Langsomt og gradvis begynner det å ta form. I overgangen mellom Feil: Fant ikke kilden til referansen og Feil: Fant ikke kilden til referansen rettes endelig lommelykten mot riktig "objekt" – the missing link – som viser seg å være noe annet enn det jeg har trodd i årevis, når det først blir belyst på riktig måte.

Vi leter ikke etter en "ting", et ledd i en prosess. Vi leter etter noe både abstrakt og fysisk opplevd som dreier seg som en skrue inn i universet og som vi selv både er og befinner oss midt inni. Vi ser det ikke. Før nå.

Dette er første gangen at det blir forstått: Himmelen over oss, Solen som lyser opp verden – er horisonten. Hele naturen er full av horisonter, faseskifter. Det elektromagnetiske signalet som formidler alt og er alt i vår virkelighet, er i seg selv en horisont som veksler frem og tilbake mellom det abstrakte og det materielle. Xilliarder av ganger i sekundet overalt.

La oss bli litt mer folkelige
Vi lever som i et teaterstykke – eller kanskje bedre sagt; i en film – som vokser ut av en enormt kraftig lyskaster, en projektor. Men jeg holder meg til teatret en stund.

Universet er det som kommer til syne på scenen: kulissene, rekvisittene, skuespillerne, statistene, dreiescenen, lyset, lyden, røyken fra røykmaskinene – og bak det hele i selve scenerommet; horisonten.

Det vi erfarer – er en teaterforestilling på en scene.

Jeg kunne også brukt film som eksempel. Det foregår likt der. Eller litteratur. Der er det tekniske "manifesteringsapparatet" mye enklere – ord på papir – men prinsippet er det samme. Og skjermene våre, fulle av fortellinger om liv som er idealiserte fremstillinger av noe som egentlig er noe annet. Ego, kaller man slikt.

Sannheten befinner seg imidlertid bakenfor. Fasaden er en "forestilling". Det er det samme overalt. TV er universet i miniatyr – mekanistisk betraktet. Foreldremøtet på skolen, handlegaten i sentrum, feriedestinasjonen, politikken. De er produserte forestillinger. Vi reflekterer bare ikke over det – at det ligger et maskineri bakenfor.

På teatret heter det "Deus ex machina". Der brukes uttrykket når Gud selv griper inn i fortellingen. Alt håp er ute for helten, men så kommer Guds finger ned og knipser frem en løsning. Slik er det også i verden – sier jeg og teorien min. Men Gud er ikke med. Ikke som en skapende kraft med egen vilje og en plan. Både kraft, vilje og plan eksisterer reelt. Og det finnes noe underlig som erfarer det hele, en Erfarer. Men universet har lagd seg selv.

Skaperverket er blitt til gjennom noen få, enkle mekanismer, lover og logiske nødvendigheter.

Bakenfor "hora", lerretet, skjermen og ordene, finnes noe annet. Skjult av prosceniet – rammen rundt sceneåpningen ­– er det et digert rom som på moderne scener er mange ganger større enn selve scenen. Her er det fullt av lyskastere, snortrekk, høyttalere, kulisser på vei inn, aktører som venter på sin tur, rekvisitter på vei ut – alt som skal til for å generere en troverdig forestilling.

Men det er mer. For alt det jeg hittil har nevnt, er tekniske, mekaniske ting. Jeg har fortalt hvordan man rent praktisk former en forestilling. Dette er fysikken. Det materielle håndverket.

All vår naturvitenskap handler om kun dette ene: Hvordan setter man sammen alle de fysiske bitene for å skape teater? Vi må gå dypere. For maskineriet var engang skruer og muttere, bobbinet-stoff og stålrør. 2-kilowatts halogenlamper og miksebord fulle av elektronikk.

Det er alt sammen materielt. I en eller annen betydning av ordet – ikke nødvendigvis stofflig, som i stål, men fysikalistisk som i vind fra vindmaskinen, lukt fra bananoljen i røykmaskinen, sorl som fra folkemengden i La Traviata eller La Boheme.

Men la oss forlate teatersalen et øyeblikk og se hva som skjer når vi følger det fysiske helt ned til bunnen. For det er der det blir virkelig interessant.

Det går dypere. Lampene i lyskasterne er fylt av halogen. Ledningene i lydkablene er av kobber. Transistorene i miksebordet er av silisium. Alt dette er fysikk.

Videre nedover er det grunnstoffer, molekyler, atomer, elektroner, protoner, kvarker, kjernekrefter og Schrödingers ligning som sier at alle verdens partikler popper opp fra ... ingenting. Fra et "felt", som er ... ingenting – annet enn matematikk.

Og matematikk er på en og samme tid både fysisk – fordi den forklarer alt det fysiske – men samtidig ... ingenting, for vi vet ikke hva matematikk er, egentlig – ontologisk. Ordet ontologisk betyr nettopp dette; hva er tingen vi har foran oss – egentlig? Hva er dens substans? Essensen?

Hva er alt sammen bak fysikken og matematikken? Det er spørsmålet vi besvarer i denne boken. Hva er universets ontologiske opphav? Dette har filosofene diskutert i årtusener. Men det er bare forspillet.

Hovedprosjektet mitt er å forklare hvordan det ontologiske opphavet kan bli til noe fysisk. Opphavet kan nemlig ikke i seg selv være fysisk, for vi vet at det eksisterer noe ikke-fysisk, for eksempel idéer, tanker, matematikk, opplevelser av følelser, berøring, smak, lukt, lys, varme og tyngde. Jeg kunne fortsatt å liste opp alt det ikke-fysiske i all evighet.

For alle opplevelser er nemlig ikke-fysiske. Jo, opplevelsene forårsakes av lyskastere, høyttalere, stemmebånd, hvitløk og trampoliner. Men gleden ( eller skrekken) ved å hoppe på en trampoline – den er i seg selv ikke fysisk.

Det er en erfaring.

Og en erfaring er to ting samtidig. Det er kunnskap (du VET at du er på en trampoline) – og det er noe annet, som altså er det vi kaller "opplevelse".

Det tekniske ordet er qualia. Vi bruker dette om kvaliteten i en opplevelse. Det gule i gult. Det humoristiske i en vits. Det lyriske i et dikt. Den komplekse følelsen av å holde en vaffel i hånden.

Du vet alt om vaffelen, den er passe stekt, litt fet, søt, crispy og myk samtidig, med rømme og jordbærsyltetøy. Alt dette kan du si, for du VET det. Du vet det selv om du ikke tenker på det hele dagen lang. Dersom noen nevner vaffel, har du umiddelbar tilgang til viten om hva en vaffel er. Du behøver ikke tenke, gruble, huske tilbake til forrige vaffel.

Du har altså VITEN som ikke alltid er bevisst. Den bare er der og hentes frem ved behov.

Hvor er VITEN når du ikke spiser vaffel så jordbærsyltetøyet skvetter nedover skjorten? Det er hovedspørsmålet akkurat nå.

Bak alt dette mekaniske, vaflete – finnes noe mer.

I teater, film, fjernsyn, litteratur, skoleverk, familier, kommuner og land finnes det alltid en plan. Et ferdigskrevet teaterstykke. En idé som en kreativ forfatter fikk en gang for lenge siden og som utviklet seg gjennom en lang, rent abstrakt prosess til en fortelling.

Media og politikk, tradisjoner, psykologi, normer, religion og vitenskap – er fortellinger, idéer, som manifesteres i det fysiske, på høyst ulike vis. Alt vi mennesker bedriver er fortellinger, som historikeren Yuval Harari påpekte i den mye leste boken Sapiens, som handler om menneskehetens historie.

Noen har tenkt, noen VET. Opphavet er alltid abstrakt. Se deg rundt, alt startet med en idé. Stien du går på; noen tenkte at der er det fint å gå. Gaffelen du spiser med. Sminken din, pakketuren til Hellas.

Fundamentet er VITEN. Eller idéer, om du vil – så kan vi inkludere Platon og hele den filosofiske retningen idealisme direkte. Det er ikke noe nytt. De aller eldste religiøse tekstene fra India – Vedaene – handler om VITEN. De to ordene betyr det samme og har samme etymologiske opphav; "det som er". Essensen.

Det ontologiske grunnstoffet.

Så har de ett ord til i Hinduismen; jñāna, som betyr å ha direkte tilgang til VITEN. Også dette ordet dukker først opp i Vedaene (som er 3000-4000 år gamle). Det beskriver da veien til VITEN, oppvåkningens vei (jñāna yoga), som betyr å komme bort fra denne "forestillingen" av en verden – og tilbake til det ontologiske opphavet, som er der all kunnskapen som genererer verden egentlig eksisterer.

Himmelen kaller vi dette domene i vestlig kultur. Paradis, Valhall og Nirvana er andre ord for det samme.

Jeg sier at det ontologiske fundamentet – i hele universet – er VITEN. Bak dette er det absolutt ingenting. Og for å skille dette "ingenting" fra slik vi vanligvis forstår ordet; "fravær av noe" – velger jeg å i stedet å bruke ordet VOID, som betyr fravær av absolutt alt, også dette "noe" som eventuelt skulle være fraværende – og også VITEN.

Så prosjektet mitt er dette: Jeg skal forklare hvordan VITEN kan oppstå fra VOID i et ikke-fysisk, ontologisk primært domene – og dessuten hvordan VITEN kan bli til opplevelsen av noe fysisk – qualia.

Dette siste, hvordan overgangen skjer mellom VITEN (planen, idéene) og manifest opplevelse/qualia (teaterforestillingen), er det som "Erfaringssirkelen" og den tilhørende "Horisontligningen" forklarer. De er mine begreper, konstruert særskilt for formålet. De uttrykker, så presist jeg bare klarer, det som reelt skjer i dette hittil ikke forståtte punktet for overgang mellom idé og materie – populært sagt.

Så er det en ting til jeg ber deg gruble litt over. Når du sitter der i parketten og opplever teaterforestillingen med kruttrøyk og skrik, så er det ikke egentlig lyskastere og sminke du opplever. Opplevelsen er inni deg. Scenen er utenfor, men opplevelsen er i ditt sinn. Fenomenologi kalles det. Du opplever fenomenene, ikke tingene som sådan. Det er opplevelsen du tar med deg hjem, ikke lyskasterne. Og da skjer det plutselig noe underlig. For teaterforestillingen startet med idéer i kreative menneskers sinn. Så endte det hele opp som – idéer i publikums sinn. Det samme. I begge ender.

Hva forteller det oss?

Kanskje egentlig ... idéene er selve essensen. Det som egentlig eksisterer? Det ontologiske primatet. Da må det som befinner seg mellom idé -> idé være ... bare forestillinger? Teater. Et mirage, som franskmennene og -kvinnene sier; en speiling? Av idéer?

Ja, nettopp. Idéene kom først og sist. Det imellom er et speilbilde av idéene. Forestillinger om hva idéene forteller oss at de er. Forestillingene fremstår ekte, materielle. Røyken fra røykmaskinen oppleves "røykete". Lyset fra lyskasterne skaper "farger". Skuespilleren kaster glasset inn i kulisseveggen så det knuser.

Men når du tenker nøyere etter; er du sikker på at "gult" egentlig er noe? Fysikken sier at det er lys med en bestemt frekvens.

Er du sikker på at glasset egentlig knuste? Du opplevde det, men grunnlaget for opplevelsen var lys som skapte idéer i sinnet ditt. En erfaring.

Er du sikker på at vinden vindmaskinen som fikk røyken til å drive i riktig retning og som streifet over ansiktet ditt, egentlig er "ekte". Fysikken sier at det er molekyler som beveger seg over molekylene i ansiktet ditt og skaper opplevelsen. Men hva er disse molekylene?

De er atomer. Som igjen er elektroner, og en kjerne av protoner og nøytroner. De sistnevnte består av kvarker. Kvarker er "fundamentale" partikler. De kan ikke deles opp i noe mindre, tror man – stort sett. Men hva er de da?

De er "bølgetopper i et felt", svarer fysikken. Og hva er så et felt? De er idéer. Disse idéen er så stabile og presise at vi kan bruke matematikk til å lage teorier om dem.

Men stoffet som både vinden og matematikken til slutt må befatte seg med dypest nede – er idéer. Universets ontologiske grunnstoff.

Overalt hvor vi undersøker, finner vi at vi kommer tilbake til abstrakte, ikke-materielle idéer. Disse skaper så forestillingen og opplevelsen av noe fysisk og materielt og gult og søtt osv. Alle disse opplevelsene i kropp og sinn kalles qualia-opplevelser. Og idéene bakenfor som fremfører dem kalles i min teori VITEN.

Så universet er en kontinuerlig prosess hvor idéer blir til qualia-opplevelser. Enkelt og greit.

Og hva er så denne "prosessen" som skaper alt?

Her kommer Horisontligningen inn. For den beskriver nettopp denne manifesteringsprosessen; overgangen fra idéer/konsepter i VITEN til fysisk qualia-opplevelse, det som kalles manifest virkelighet. Selve mekanismen kalles Erfaringssirkelen og kan beskrives presist med ord, men også med streng matematikk – og da er resultatet Horisontligningen.

Det nesten sensasjonelle er at når så Horisontligningen løses matematisk, så kommer det ut et tall som viser seg å være praktisk talt identisk (tolv desimalers presisjon) med fysikkens aller dypeste tall – finstrukturkonstanten (α). I klartekst betyr dette at Horisontligningen og Erfaringssirkelen beskriver hvordan abstrakte forestillinger (VITEN) blir til fysikk.

ES/HL er en horisont. Foran horisonten er teaterforestillingen. Bakenfor er idéene, planene, konstruksjonsarbeidet. Men først på scenen blir det til en opplevd teaterforestilling – verden slik den fremstår for våre sanser.

Våre sanser er dermed ikke sanser, de er opplevelsen av sanser. Men det ontologiske grunnlaget er og blir idéene, kunnskapen, VITEN. Du VET at du har sanser og dermed erfarer du sanser.

Jo, jeg forstår godt at dette er uvant. Det snur ting på hodet. Eller bak-frem. Du har hittil trodd at universet er fullt av "ting" som "treffer dine øyne". Det er omvendt: du har inni deg VITEN om ting, og om øyne. Du opplever ting og øyne. Men begge deler er del av forestillingen. Hele deg faktisk. Du er en aktør i teaterstykket som erfarer seg selv. Du tror så helt og fullt på din egen rolle som deg, at du er blind for hele maskineriet bakenfor. Du er i ego, en rolle.

I denne boken får du vite nøyaktig, detaljert og teknisk spesifisert – hvordan det egentlig henger sammen og foregår. Det er det ingen som hittil har klart å gjøre. Den gordiske knuten har vært å knytte sammen idéenes verden og fysikkens. Jeg mener faktisk at det nå har lykkes.

Horisontligningen er en enorm oppdagelse. Verden har aldri sett noe slikt og har ikke engang vært i nærheten av å forstå sammenhengen og virkemåten. I over hundre år, egentlig flere tusen om man ser litt større på det, har man altså prøvd, intenst, uten å lykkes.

All filosofi handler om nettopp dette, dypest sett.

Jeg presenterer herved min kandidat ES og dens matematiske beskrivelse HL (de to begrepene Erfaringssirkelen og Horisontligningen forkortet – for å spare noen tastetrykk). Ligningen som fremkommer gjennom de tre samtalene i denne boken, treffer den aller dypeste konstanten i fysikken – finstrukturkonstanten (α) – med en nøyaktighet på tolv desimaler. Det er allerede sagt, men det er fremdeles uhørt. Det er mer nøyaktig enn det fysikken selv har klart å måle den til.

I klartekst betyr dette følgende. Jeg starter med å si at verden er abstrakt VITEN. Fra dette er det utviklet en ontologi, logikk og matematikk som formaliserer de neste nødvendige hendelsene. Det er tilsammen nitten enkle steg – logisk uangripelige postulater, som det er umulig å motsi (ifølge mine to AI-motorer). Så kommer det tjuende leddet – og her dukker Erfaringssirkelen og Horisontligningen opp.

Det skapes en formel, og formelen ender altså opp i et tall som er praktisk talt identisk med det dypeste tallet i fysikken. De møtes – og smelter sammen. Jeg kommer "innenfra", fysikken kommer "utenfra", og i dette punktet, i denne ene ligningen knyttes universet sammen. Det er en stor ting.

Min ontologisk-logiske, abstrakt-matematiske, selvstendige, rent geometriske utledning av finstrukturkonstanten lander på et siffer som presist treffer fysikkens måling (de har ingen teori å utlede fra) av den samme. Det treffer. Det er ikke mer å si.

Litt matematisk verifisering gjenstår fremdeles, men i mine øyne er det mest snakk om en formalitet. Mot slutten av boken formulerer jeg dette som en egen oppgave til alle verdens matematikere. Det er i det store og hele smårusk. Ligningen står seg. Den er ontologisk formelt begrunnet, den er logisk og matematisk koherent – den er rent geometrisk, hvilket betyr at den lener seg ikke på noe annet – og den treffer spikeren så til de grader.

Og etter at ES/HL ble formulert, gikk jeg tilbake til mine opprinnelige idéer om hele universets funksjon. Jeg har arbeidet intenst med dette de siste 7-8 årene. Da ligningen forelå falt alle brikkene på plass og det var endelig mulig å formulere en helhetlig teori om universet og det bakenfor universet. Kapittel 5. ES/HL-TEORIEN i 132 PUNKTER er denne teorien. Boken bærer tittelen Mekanismen. Dette er Mekanismen.

Når dette er forklart, er hele verden – hele universet, men også alt bakenfor det erfarte universet – forklart. Dette både-og med en horisont imellom – som er oppdagelsen.

Nøkkelen er altså Mekanismen, som har vokst frem gjennom ikke-styrt dialog. Jeg sier ikke-styrt (som er et begrep introdusert av psykologen Carl Rogers på 1940-tallet), for vise at utgangspunktet er å tenke "utenfor boksen" – ikke anta noe som helst, men studere alt mulig åpent og direkte, uten frykt for å trå feil. Sannheten kan aldri være feil.

Jeg fører en intens samtale med to AI-motorer simultant (ChatGPT og Claude), setter dem opp imot hverandre, benytter et egenutviklet verktøy for formålet (CRED/CREATED) og tar også i bruk Gemini NotebookLM for å håndtere de ca. fem millioner ordene som i løpet av sju år har hopet seg opp og som utgjør råmaterialet for denne utforskningen.

Men alle disse verktøyene og teknikkene er ingenting i seg selv. De er og blir verktøy, slik infinitesimalregning var Newtons verktøy og tensoranalyse var ett av flere for Einstein. De brukes for å bearbeide et råstoff, og dette råstoffet er VITEN.

Newton hadde innsikter. Einstein også, han var dypt intuitiv, som er ordet for å gå inn i sin egen VITEN. Det man vet, men kanskje ikke er bevisst at man vet.

Newton, Einstein og jeg (uten sammenligning for øvrig) må ha det til felles, at vi er åpne innover i oss selv og vi tenker utenfor alskens konvensjoner og bokser. Vi er intuitive av legning. Jeg ser at dette må ha vært sant for også Newton og Einstein. De var "introverte og intuitive" typer.

Ekte, sann VITEN – som er noe mer enn skolekunnskap – kommer fra dypet i oss selv.

Mer enn dette vil jeg ikke si – det er sannelig sagt nok. Du behøver ikke kunne matematikk, selv om det er fullt av formler på sidene som kommer. Du behøver ikke forstå fysikk på det avanserte planet. Om du er fersk og fri for altfor mye utdanning og karrierejag, så les ordvekslingene mellom meg og mine to maskiner – som en ... thriller. En jakt på en fysisk konstant som har skjult sin betydning for oss i over hundre år, inntil nå.

Skum igjennom. Når et svar blir ubegripelig, gå til mitt neste spørsmål og se hvordan det fortsetter. Detaljene er for nerder. Og det er dem boken er skrevet for, men egentlig også til deg som bare er glad i solskinn og kjærlighet, og deg selv – håper jeg, for det har du all grunn til. Horisontligningen forteller at det er ingenting å frykte. Alt er fasetransisjoner.

Følg med nå.

Som vann blir til damp, eller is blir til vann ... forvandles du og jeg fra den ene "fasen" til den andre i en evig "circle of life", dog i en større betydning enn i Disney-filmen. Uansett hva som skjer med det du er, er og blir du det du er – høres ikke det logisk ut da?

Du er ikke "partikler" som popper opp fra et abstrakt "felt". Det er en fortelling skapt av kvantefysikere uten direkte tilgang (jñāna) til sin egen VITEN. Du er et fokuspunkt som erfarer VITEN. Du er en mental forestilling om å være det du tror du er.

Erfareren
Dette fokuspunktet krever en egen avhandling å utrede, for dette er det vi kaller "Gud", det unevnelige – Yahve, som stod for den første "pusten" – starten på universet. Ditt fokuspunkt er en uadskillelig del av dette, men vi skal ikke gå videre inn i det teoretiske her, du finner dette grundig og gjennomgående forklart i selve Mekanismen, for eksempel her: 36. Fokus som erfaringens drivkraft.

Religionene skal få ha sine guder i fred, vi befatter oss med det vitenskapelige, selv om vi faktisk trår helt opp mot grensen til ... Erfareren.

Jeg har like godt gitt "det unevnelige" et navn, for hvordan skulle jeg ellers kunne omtale det som erfarer, fokuspunktet? For fokuspunktet blir straks til mange. Hver minste erfaring er sitt eget fokuspunkt. Det er umulig å håndtere dette med "Gud" ryddig med ord, så jeg gjorde det eneste logiske og spurte, hva er det som erfarer? Erfareren, selvsagt. Dette er grundig forklart i min første bok, Erfareren fra 2022 (gratis tilgjengelig på varhet.com), men også her: 2. ERFAREREN.

Så "du" er altså et fokuspunkt som erfarer å være deg.

Du VET hvem og hva du er, egentlig, nemlig VITEN som blir erfart.

Men bevisstheten din, altså fokuspunktet – er stort sett alltid rettet mot erfaringene som vokser frem foran deg. Du ser deg ikke tilbake, innover mot din absolutt sanne VITEN. Du er mer opptatt av spillet på teaterscenen.

Bevisstheten din går altså aldri tapt, uansett hvilken tilstand du måtte "tro" at du befinner deg i. Fokuspunktet flytter seg bare hit og dit i et uendelig, topologisk landskap av VITEN.

Døden er en faseovergang
Akkurat nå erfarer du forestillingen "deg" – helt til det skjer et brudd – en faseovergang. Døden. Forestillingen er slutt, rollekarakteren er ferdigspilt, skuespilleren skal hjem.

Det nytter ikke lenger å tro på "deg" når det viser seg at noen har brent kroppen din og den heller ikke er i bevegelse lenger, det skjer ingen videre utvikling.

Når du nærmer deg slutten av en stabil tilstand, skjer det som er nødt til å skje – ifølge min egen ligning­ – en faseovergang til en annen tilstand. Du skal tilbake igjennom horisonten. Du går fra å tro at du er deg (krystallisert isklump), til å igjen tro at du er oppløst i alt (vann). Du er fortsatt fokuspunktet, opplevelsen av å være identiteten din, men ikke lenger den samme fortellingen (egoet). Du er transformert til noe annet gjennom metamorfose – slik en larve blir til sommerfugl.

Når du en vakker dag dør, flyttes fokuset tilbake til VITEN, og du er i "Himmelen".

Derfra vil du kjenne sterkt på å gå inn i en ny forestilling – dersom det er det du faktisk gjør. Du fortsetter å eksistere med de erfaringene og lærdommene du hadde fra livet ditt. Dette endres ikke, det er en kontinuitet, en direkte fortsettelse. Du har bare gått gjennom horisonten til den andre, rent abstrakte siden.

Du husker alt som skjedde i livet ditt (og alle tidligere liv og erfaringer, som nå kommer tilbake til deg når fokuset ikke lenger er rettet fremover i livet du forlot). Du angrer på både dette og hint. Du rakk ikke å komme til bunns i det du brant for men ikke fullførte. Du er ikke ferdig – ennå.

Du befinner deg i VITEN, og kan straks finne en annen del av det topografiske mønsteret – en annen forestilling – som kunne være passende for å løse flokene. Du reinkarnerer. Ikke fordi du brenner for det eller motvillig aksepterer det, men fordi emergensdynamikken dikterer det. Det dynamiske spillet er nemlig ikke over, det fortsetter som før, men denne gangen fra et mye høyere perspektiv og med mye ny innsikt som du hadde glemt (tidligere liv), og dessuten en helhetsforståelse av det du forlot.

All denne "nyforståelsen" skaper en enorm dynamikk. Du ser hvor du ønsker å gå og hva du vil løse opp i. Du opplever å ha fått nye oppgaver, og foran deg har du et helt univers av muligheter til å gjøre noe med det.

Fokuspunktet trekkes mot den mest aktuelle erfaringen som kan løse opp i alt du nå erfarer som uløst – og du dissosierer (se: 101. Dissosiasjon og ego), slik at du nå tror du er en ny forestilling – et nytt barn. Et nytt liv. Med et prosjekt om å fikse noe, med en plan om å utrette noe. Dermed er du nå låst bom fast i en erfaring som utvikler seg gjennom nødvendig emergens helt til siste slutt. Du slipper ikke fri før du gir slipp på alt, og igjen blir til vann/alt – med identiteten og erfaringen i behold.

Det er i sannhet en underlig og mektig verden.

Slik holder du på til du er ferdig med å løse opp i alle lidelsene, flokene og vrangforestillingene (i sum er dette det vi kaller karma) som disse dissosiasjonene inn i ulike "liv" skaper. Det kan ta mange liv. Men til slutt innser du – fra inni et dissosiert ego – at det hele var en serie forestillinger. Og du evnet å leve i siste runde uten å pådra deg masse "skyld". Dette er den egentlige betydningen av skyld, som altså ikke er "umoralske handlinger", men din egen opplevelse av å ha gjort noe feil. Skyld finnes ikke som sådan, ikke hør på dogmatikerne eller Paulus.

Til slutt forlater du livet med en indre opplevelse av å være nokså skyldfri. Dette er meningen med livet; å leve det du tror du er – uten skyld. Du har endelig forstått hva det handlet om. Du ser ingen grunn til å fortsette med akkurat dette; liv på liv med sorg og smerte på en stadig mer trang og herjet "Jord". Du har lært, steget i gradene – og er klar for større og enda mer fantastiske utfordringer. Eller mindre og enda mer gufne.

Du bestemmer selv hva du vil erfare, tror du, men altså egentlig ikke. Dynamikken bestemmer, deterministisk. Attraktordynamikken.

Nå kommer vi til den andre mekanismen jeg nevnte, den som sammen med "idealistisk emergens" (alt skjer av seg selv i det idealistiske, abstrakte domenet – deretter manifesteres resultatet fysisk) – nemlig attraktordynamikken. VITEN rommer et uendelig stort dynamisk spill. Alt påvirker alt. Alt er relasjoner mellom fokuspunkter. I møter oppstår opplevelser, og de blir tolket til VITEN.

Det som utspiller i våre relasjoner og møter her i det manifeste domenet, påvirker det bakenfor, topologien i VITEN. Fordi alt egentlig er i VITEN hele tiden. VITEN er det ontologiske grunnstoffet. Ingenting eksisterer annet enn der. Den verden vi erfarer, er en forestilling, et teaterstykke – som har sitt opphav i VITEN, i manuset, i idéenes verden.

All VITEN er i et evig, dynamisk samspill med seg selv. Kreftene som skaper og kreftene som samler — i evig bevegelse.

Dette skjer deterministisk og kan beregnes matematisk og vitenskapelig. I fysikken heter det "systemdynamikk", men denne vitenskapsgrenen befatter seg med slik det fremkommer på manifest, materiell side.

I det abstrakte VITEN-domenet skjer nøyaktig det samme, for det er derfra det kommer. VITEN er det ontologiske opphavet. Så dynamikken utspilles der. Og akkurat som VITEN og kunnskap er ord for det samme i to ulike domener, trengs et eget ord for "VITEN-dynamikk" som er noe annet enn den manifesterte "systemdynamikken". Dette er det jeg kaller «attraktordynamikk». Du vil møte det mange ganger i teksten.

Hva mer trenger du å vite om verdens beskaffenhet før vi starter jakten på finstrukturkonstanten? Jeg tipper du føler at dette allerede var mye, og vi er i ferd med å grave oss ned i detaljer. Da er du dermed klar til å begynne på lesningen av den (nokså) komplette Mekanismen i kapittel 5. ES/HL-TEORIEN i 132 PUNKTER.

La oss nå i stedet se litt på verktøyene og teamet bak oppdagelsen av ES og HL.

« Forrige Neste »