Menneskeheten har til alle tider forsøkt å beskrive de samme grunnleggende relasjonelle erfaringene som ES/HL-teorien nå forsøker å formulere mer strukturelt og mekanistisk. Spirituelle, religiøse og mytologiske tradisjoner springer ut fra menneskers direkte erfaring av forholdet mellom lokal identitet, manifest erfaring og en større helhet i VITEN.

Gjennom historien har slike innsikter blitt uttrykt gjennom symboler, myter, ritualer, metaforer og spirituelle praksiser fordi mennesket manglet et tilstrekkelig utviklet vitenskapelig og strukturelt språk for å beskrive mekanismene direkte.

Forestillinger om fall, separasjon, oppvåkning, synd, karma, reinkarnasjon, himmel, helvete, oppstandelse, nirvana, moksha, opplysning, logos, tao, Kristusbevissthet og enhet uttrykker alle ulike aspekter av den samme grunnleggende emergensdynamikken mellom lokal dissosiasjon og reorganisering tilbake mot større helhet i VITEN.

Myten om syndefallet beskriver hvordan mennesket identifiserer seg med et separat ego og mister kontakten med helheten. Buddhismens lidelsesforståelse peker mot bindingen til identitet, begjær og lokale attraktorer. Hinduismens karma og reinkarnasjon beskriver videre reorganisering gjennom erfaring. Mystiske tradisjoner innen kristendom, islam, jødedom og andre religioner beskriver igjen og igjen erfaringen av union, kjærlighet, stillhet og oppløsning av separasjon.

Den symbolske kjernen i disse tradisjonene peker mot direkte erfaring av VITEN snarere enn mot dogmer, maktstrukturer eller bokstavtro forestillinger. Spiritualitet handler i sin essens ikke om ritualer, identiteter eller overtro, men om direkte kontakt med de mer helhetlige relasjonelle strukturene som den manifeste virkeligheten har sitt opphav i — det ego-treets lokale forestillingsverden kontinuerlig maskerer.

Religiøse institusjoner har samtidig ofte stabilisert slike innsikter inn i rigide kollektive attraktorer preget av moral, kontroll, identitet, frykt og maktutøvelse. Dermed oppstår konflikten mellom levende spiritualitet og dogmatisk religion. Der spiritualitet søker direkte erfaring og reorganisering mot større resonans med VITEN, tenderer dogmatiske strukturer mot stabilisering, kontroll og beskyttelse av etablerte forestillingsverdener.

Paradoksalt nok har den moderne vitenskapen både svekket og muliggjort forståelsen av disse gamle innsiktene. Den har bidratt til å bryte ned primitive og bokstavtro forestillinger, og har gitt mennesket et stadig mer presist språk for relasjon, struktur, dynamikk, informasjon, observasjon og emergens. Samtidig har vitenskapen utviklet egne dogmer, stabiliseringer og hierarkier som ofte begrenser åpen utforskning av fenomener som faller utenfor de etablerte materialistiske forestillingsverdenene.

ES/HL-teorien forsøker dermed ikke å erstatte den symbolske kjernen i menneskehetens spirituelle tradisjoner. Den forsøker å beskrive de samme grunnleggende erfaringene gjennom et mer eksplisitt ontologisk, strukturelt og mekanistisk rammeverk — og å vise at det tradisjonene pekte mot, alltid var reelt.

« Previous Next »