Denne delen beveger seg fra de kosmologiske og fysiske strukturene til den lokale erfaringens fremvekst. Dersom universet utvikler seg gjennom Erfaringssirkelen, attraktordynamikken og kontinuerlig relasjonell reorganisering, må de samme prinsippene også forklare hvordan individuelle perspektiver oppstår, hvordan selvbevissthet utvikles, og hvorfor mennesker opplever seg som separate individer.

Mekanismen som gjør dette mulig er dissosiasjon. Uten lokal fokusering ville erfaring forbli udifferensiert og uten perspektiv. For at observasjon skal kunne finne sted, må deler av erfaringen organiseres som lokale ståsteder i det større relasjonelle landskapet. Først da kan relasjoner fremtre som noe som oppleves fra et bestemt perspektiv.

Gjennom videre emergens utvikler slike perspektiver stadig mer komplekse former for selvreferanse. Erfaring begynner gradvis å observere seg selv. Selvspeiling, hukommelse, identitet og narrativ organisering danner etter hvert grunnlaget for det som hos mennesker fremtrer som ego. Egoet representerer ikke en feil i systemet, men en avansert stabiliseringsmekanisme som gjør individualisert erfaring mulig.

Samtidig oppstår en ny utfordring. Jo sterkere den lokale organiseringen blir, desto lettere maskeres forbindelsen til de mer omfattende relasjonelle strukturene den springer ut av. Individet begynner å identifisere seg med sitt eget perspektiv og sine egne stabiliseringer. Den lokale forestillingsverdenen fremstår gradvis som hele virkeligheten.

De følgende punktene undersøker denne utviklingen nærmere. Hvordan oppstår polaritet og grunnleggende fokusretninger? Hvordan utvikles dissosiasjon til selvbevissthet og ego? Hvordan dannes lokale ego-trær? Hvorfor maskeres kontakten med helheten? Og hvilke mekanismer gjør det mulig å reorganisere forståelsen slik at større deler av det relasjonelle landskapet igjen kan tre frem i erfaringen?

Dette er ikke bare spørsmål om psykologi. Det er spørsmål om hvordan universet organiserer lokal erfaring av seg selv.

« Previous Next »