Denne delen samler trådene fra de foregående kapitlene og plasserer dem inn i et større vitenskapelig og filosofisk perspektiv. Hensikten er ikke primært å introdusere nye mekanismer, men å undersøke hvilke konsekvenser Mekanismen får for hvordan vi forstår vitenskap, bevissthet, observasjon og virkelighet som helhet.

Gjennom de foregående delene er en sammenhengende modell gradvis bygget opp: fra de første differensieringene i VITEN, via Erfaringssirkelen, attraktordynamikken og manifestasjonens struktur, til fysikkens fenomener, biologisk organisering og kosmologisk utvikling. Dersom denne modellen er korrekt, følger det nødvendigvis at flere av de grunnleggende skillelinjene som preger moderne tenkning må revurderes.

Skillet mellom subjekt og objekt, mellom observatør og observert, mellom fysikk og bevissthet, mellom naturvitenskap og fenomenologi, blir mindre absolutt enn det vanligvis fremstilles. Fenomenene forsvinner ikke. De får en annen plassering i den ontologiske strukturen.

Dette innebærer ikke at etablerte vitenskapelige resultater forkastes. Tvert imot. Mekanismen forutsetter at observasjonene er riktige. Det som utfordres er forklaringsnivået de tolkes innenfor. Der moderne vitenskap vanligvis starter med materie og forsøker å forklare erfaring, starter ES/HL-teorien med erfaring og forsøker å forklare materie. Mange av de klassiske problemene innen fysikk, kosmologi, bevissthetsforskning og filosofi fremtrer derfor i et nytt lys.

De følgende punktene undersøker hva som skjer når dette perspektivet følges helt ut. Hvilken rolle får vitenskapen? Hvordan kan subjektiv erfaring og objektiv observasjon forstås innenfor samme rammeverk? Hva betyr det å si at virkeligheten er relasjonell? Og hvilke konsekvenser følger dersom universet i sitt dypeste vesen er en kontinuerlig prosess av observasjon, erfaring og selvforståelse?

Dette er ikke lenger primært spørsmål om fysikk eller kosmologi. Det er spørsmål om hva virkelighet er.

« Forrige Neste »