Finjusteringsargumentet er ett av de mest brukte argumentene for en skapende intelligens bak universet. Finstrukturkonstanten, gravitasjonskonstanten, de fundamentale kreftenes styrkeforhold — alle ser ut til å være kalibrert med ekstrem presisjon for at stabile atomer, kjemi og liv skal være mulig. Endre én konstant litt, og universet kollapser eller eksploderer eller forblir tomt og kaldt. Sannsynligheten for at dette er tilfeldig, hevdes å være astronomisk liten.

I ES/HL-teorien faller argumentet bort — ikke fordi det besvares, men fordi premisset er feil.

Konstantene er ikke tilfeldige verdier som heldigvis viste seg å fungere. De er konsekvenser av underliggende stabilitetsbetingelser i den relasjonelle emergensstrukturen. Et univers som manifesteres gjennom Erfaringssirkelen, må nødvendigvis være internt kongruent — de relasjonelle strukturene som stabiliseres, må henge sammen som en helhet. Konstantene er ikke finjustert for liv. De er geometriske nødvendigheter som følger av at stabil manifestasjon er mulig overhodet. Horisontligningen er det matematiske uttrykket for nettopp dette.

Spørsmålet “hvorfor er konstantene slik at liv er mulig?” bygger på en feilaktig ontologi. Det forutsetter at konstantene kunne ha vært annerledes — at de er frie parametere som ble trukket fra en hatt. I ES/HL-teorien er de ikke frie. De er nødvendige. Universet er ikke tilpasset for oss. Det kunne ikke ha vært annerledes og samtidig vært et stabilt manifest univers.

Andre stabile relasjonelle strukturer i VITEN kan prinsipielt gi opphav til andre former for manifest erfaring — andre “universer” med andre stabilitetsbetingelser og andre konstanter. Men innenfor hver slik struktur vil konstantene være like nødvendige. Finjustering forutsetter en juster. Det finnes ingen.

« Previous Next »