Etter å ha fulgt teorien fra den første differensieringen via erfaring, forståelse, attraktordynamikk og frem til kvantefysikkens grunnfenomener, står vi igjen med et mer overordnet spørsmål: Hva slags univers er det egentlig disse mekanismene beskriver?

Denne avsluttende delen samler de viktigste konsekvensene av ES/HL-teorien på ett sted. Dersom teorien er korrekt, følger det at universet ikke består av separate objekter som tilfeldigvis samhandler, men av én sammenhengende relasjonell helhet som kontinuerlig organiserer og reorganiserer seg gjennom emergens og attraktordynamikk. Bevissthet blir da ikke et sent produkt av materie, men en nødvendig del av mekanismen som gjør manifest erfaring mulig. Naturkonstanter, naturlover og kompleksitet fremtrer ikke som tilfeldige egenskaper ved et ellers meningsløst univers, men som konsekvenser av underliggende stabilitetsbetingelser.

Punktene som følger trekker de lengste linjene i teorien. De undersøker hva det innebærer at universet kan forstå seg selv, hvorfor observasjon og forståelse er innebygd i virkelighetens struktur, og hvorfor spørsmål som finjustering, mening og kosmisk sammenheng får et annet svar enn innenfor det materialistiske paradigmet.

Dette er derfor ikke nye mekanismer, men en syntese av mekanismene som allerede er etablert. Målet er å vise hvilke overordnede konsekvenser som følger dersom universet faktisk er en sammenhengende forestillingsverden organisert gjennom Erfaringssirkelen, Horisontligningen og den relasjonelle dynamikken i VITEN.

« Previous Next »