Superposisjon er kvantemekanikkens mest berømte gåte. Før observasjon beskrives en partikkel som eksisterende i flere tilstander samtidig — som om den er både her og der, både opp og ned, inntil noen ser etter. Schrödingers katt er det klassiske bildet: levende og død på samme tid, helt til boksen åpnes. Fysikken håndterer fenomenet matematisk med stor presisjon. Den forklarer ikke hva det betyr.

I ES/HL-teorien er superposisjon ikke en gåte. Det er normaltilfellet.

Relasjoner eksisterer samtidig i VITEN som abstrakte muligheter — utenfor tid, rom og fysisk bestemmelse. Før fokusering finnes ingen grunn til at én bestemt lesning skal dominere. Flere relasjonelle lesninger eksisterer derfor parallelt, ikke fordi virkeligheten er ubestemt, men fordi manifestasjon ennå ikke har funnet sted. VITEN inneholder alle relasjonene samtidig. Det er Erfaringssirkelen som stabiliserer én av dem som manifest erfaring gjennom fokusering.

Det som krever forklaring er derfor ikke superposisjonen — men kollapsen. Ikke det at mange muligheter eksisterer samtidig i VITEN, men at fokusering produserer én bestemt manifest erfaring av dem. Superposisjon er ikke universets merkelige unntak. Manifestasjon er det som er bemerkelsesverdig.

Superposisjon representerer dermed ikke en fysisk absurditet, men den naturlige tilstanden i VITEN før erfaring stabiliseres gjennom horisonten mellom det abstrakte og det manifeste.

« Previous Next »