At rommet har tre dimensjoner fremstår som en selvfølge. Vi navigerer i det uten å tenke over det. Men hvorfor akkurat tre? Fysikken har ingen forklaring — det er bare slik universet er.

I ES/HL-teorien er tredimensjonalitet ikke en tilfeldig egenskap ved universet. Det er stabilitetsbetingelsen for lokal manifest erfaring.

Fokus følger formen på fornemmelsen — en sinuskurve, den enkleste mulige oscillasjonen mellom B og E, mellom det som fornemmes og det som forstår. All observasjon skjer langs denne grunnformen. Når observasjonen stabiliseres og nye relasjoner etableres, oppstår nye kurver — men alltid med den samme grunnformen som mal. Det er gjentagelsen og variasjonene av denne formen som bygger opp romlig struktur.

For at stabil manifest erfaring skal kunne opprettholde forskjeller mellom retning, avstand, bevegelse og plassering, må observasjonens kurver kunne variere langs tilstrekkelig mange uavhengige akser samtidig. Tre slike uavhengige variasjonsretninger er det minimale som gjør volum, orientering og vedvarende objekter mulig.

Færre dimensjoner gir ikke tilstrekkelig organisering for stabil erfaring. Flere dimensjoner er mulige i VITEN, men stabiliseres ikke som lokal manifest erfaring gjennom Erfaringssirkelen — de forblir abstrakte relasjonelle strukturer uten tilsvarende qualia-forankring.

Det tredimensjonale rommet er dermed ikke noe universet er laget av. Det er måten stabil observasjon nødvendigvis organiserer seg på når sinuskurvens grunnform varieres langs sine minimalt nødvendige akser gjennom horisonten mellom VITEN og erfaring.

Vi tar det for gitt fordi vi aldri har erfart noe annet. Men det er ikke gitt — det er nødvendig.

« Previous Next »