Tid og rom behandles i moderne fysikk som to aspekter av én sammenhengende romtid — uadskillelige i relativitetsteorien, men likevel fundamentalt ulike i karakter. Tid har en retning. Rom har ikke. Tid erfares som flyt. Rom erfares som utstrekning. Hva er den dypere grunnen til denne asymmetrien?

I ES/HL-teorien er tid og rom ikke to aspekter av en nøytral bakgrunnsdimensjon. De er komplementære manifestasjoner av den samme grunnleggende polariteten mellom B og E — fornemmelse og forståelse, qualia og konsept.

Tid er den manifeste erfaringen av sekvensiell fokusering — det at forståelser fremtrer én etter én gjennom Erfaringssirkelen. Tid er B-sidens bidrag til manifestasjonen: den erfarte strømmen, retningen, flyten. Tid har retning fordi Erfaringssirkelen har retning — fra fornemmelse til forståelse, fra ukjent til kjent. Den kan ikke gå baklengs fordi forståelse ikke kan avlæres.

Rom er den manifeste erfaringen av relasjonell organisering — det at forståelser eksisterer i forhold til hverandre som avstand, retning og plassering. Rom er E-sidens bidrag til manifestasjonen: strukturen, geometrien, det som kan sammenlignes og kartlegges. Rom har ikke retning fordi relasjoner i VITEN ikke har en privilegert retning — enhver relasjon kan leses fra begge ender.

Tid og rom er dermed ikke to uavhengige dimensjoner som tilfeldigvis opptrer sammen. De er de to sidene av den primære polariteten — B og E — slik de fremtrer i manifest erfaring. Det som i VITEN er fornemmelse og forståelse, fremtrer i manifest erfaring som tid og rom.

Dette forklarer også hvorfor tid og rom veves sammen i relativitetsteorien. Einstein viste at de ikke kan behandles separat — at bevegelse gjennom rom påvirker erfaringen av tid og omvendt. I ES/HL-teorien er dette forventet: B og E er uadskillelige aspekter av samme relasjonelle hendelse. De kan ikke separeres i manifest erfaring fordi de aldri var separate i VITEN.

Romtidens geometri — slik relativitetsteorien beskriver den — er den matematiske formaliseringen av hvordan B og E veves sammen i manifest erfaring. Og Horisontligningen er formaliseringen av selve overgangen der denne vevingen skjer.

« Forrige Neste »