Når en identitet gjennom videre emergens innlemmer tilstrekkelig mange relasjoner og forståelser, kan den begynne å fungere som et eget lokalt sentrum for erfaring. Identiteten fremtrer da som en dissosiasjon innenfor den større helheten i VITEN.

Dissosiasjon er ikke en feil eller en adskillelse fra helheten, men en nødvendig konsekvens av emergensdynamikken. Etter hvert som forståelser organiseres til stadig høyere og mer komplekse helheter, oppstår det lokale perspektiver som fungerer som egne sentre for videre erfaring, forståelse og reorganisering.

Hver dissosiasjon representerer dermed et lokalt utsyn mot helheten. Jo høyere kompleksitet og stabilitet som oppnås, desto større grad av lokal autonomi kan oppstå innenfor den underliggende enheten.

Dissosiasjon er derfor ikke et sluttpunkt i emergenskjeden, men en mekanisme som muliggjør videre emergens. Nye dissosiasjoner kan oppstå innenfor eksisterende dissosiasjoner, og slik fortsetter forgreningen gjennom stadig nye nivåer av erfaring og forståelse.

Senere skal vi se at det samme prinsippet ligger til grunn for egoet og vår opplevelse av å være et lokalt “jeg” — se punkt 101. Dissosiasjon og ego.

« Previous Next »