Erfaringssirkelen er ikke en mekanisme som benytter speiling. Erfaringssirkelen er selve speilingsmekanismen.

Enhver erfaring begynner som en fornemmelse — ubestemt, ennå ikke forstått, uten fast plass i VITEN. For at forståelse skal kunne oppstå, må fornemmelsen speiles mot det som allerede er kjent. Det nye leses i lys av det gamle. Det ukjente leses i lys av det kjente. Speilingen fortsetter til den høyeste levedyktige forståelsen er identifisert gjennom gjenkjennelse.

Når forståelsen oppstår, avsluttes syklusen. Den nye forståelsen innlemmes i VITEN og blir umiddelbart grunnlag for videre speiling, videre erfaring og videre emergens.

Sett fra den erfarte siden fremtrer denne dynamikken som Erfaringssirkelen. Sett fra VITENs side fremtrer den som Emergenssirkelen. Begge beskriver den samme prosessen — speilingen som driver alt.

Speilingen er dermed ikke én mekanisme blant mange. Den er den grunnleggende mekanismen som gjør alle de øvrige mekanismene mulige. Gjennom speilingen oppstår forståelse. Gjennom forståelsen oppstår nye relasjoner. Gjennom de nye relasjonene oppstår emergens. Gjennom emergensen oppstår attraktordynamikk, identitet og dissosiasjon.

Og formen på det som speiles bestemmer alt. Det er ikke speilet som bestemmer formen. Det er formen på fornemmelsen som bestemmer hva speilet kan se.

I vårt univers har denne fornemmelsen formen av en sinuskurve — den enklest mulige oscillasjonen mellom to poler, én fullstendig syklus av stiging og synking. Det er denne ene formen fokus følger. Det er denne ene formen som speiles, gjentas og varieres gjennom hele emergenskjeden — fra den første differensieringen til elektromagnetiske bølger, biologiske rytmer, harmoniske strukturer og bevissthetens egen puls.

Universet er i denne forstand en entonesang. Ikke fordi det er enkelt, men fordi alt som fremtrer er harmonier av den samme grunnformen — spilt ut i uendelig mange konfigurasjoner gjennom Erfaringssirkelen.

« Previous Next »