32. Opprinnelsen til identitet
Identitet oppstår når et fokuspunkt over tid erfarer verden fra et stabilt attraktorlandskap. Gjennom kontinuerlig resonans, gjenkjennelse og stabilisering oppstår det gradvis en høyere forståelse av dette utsynet som en sammenhengende helhet.
Identitet er dermed ikke en enkelt attraktor, men en emergent forestilling som oppstår når et fokuspunkt begynner å forstå sitt eget perspektiv som noe vedvarende. Det som identifiseres med, er ikke relasjonene selv, men den samlede forståelsen av relasjonene slik de fremtrer fra et bestemt ståsted i attraktorlandskapet.
Identitet er derfor ikke en substans, et objekt eller en selvstendig eksistens. Identitet er en metakonstruksjon — en høyere forståelse av et perspektiv og relasjonene som observeres fra dette perspektivet. Identitet er en emergent høyere attraktor.
Jo mer stabilt attraktorlandskapet er, desto sterkere vil forestillingen om identitet fremtre. Fokuspunktet begynner da gradvis å erfare seg selv som noe som eksisterer uavhengig av de relasjonene det observerer. Slik oppstår opplevelsen av å være noe.
Identitet representerer dermed ikke det som erfarer, men det som erfares om det som erfarer. Erfareren forblir den samme. Det er forestillingen om hvem eller hva som erfarer som gradvis vokser frem gjennom emergensdynamikken.
Som alle stabile forståelser kan også identiteter inngå i nye emergente helheter og danne grunnlag for videre identitetsnivåer. Identitet er derfor ikke en endelig størrelse, men en kontinuerlig reorganisering av hvordan et fokuspunkt forstår seg selv og sitt forhold til resten av VITEN.
