Når forståelser relateres til hverandre, oppstår samtidig nye relasjonelle forskjeller.

Mellom eksisterende forståelser oppstår ikke umiddelbart en ny forståelse — men noe ukjent, noe ennå ikke tolket. Og dette er i Erfarerens opplevelse identisk med det som skjedde da det første qualet oppstod: noe fremtrer som ikke er forstått, og som derfor må leses.

Det emergente mellomrommet oppleves dermed som grunnqualet i ny konfigurasjon. Det fokuseres på, leses og tolkes gjennom ES — men denne gangen ikke fra et nullpunkt, men i konteksten hvor det fremkom. Qualet er det samme. Det er konteksten som er ny. Og det er konteksten som gjør at forståelsen som oppstår fremstår som noe genuint nytt.

Resultatet er en ny forståelse — med grunnqualet replikert i en ny konstellasjon. Slik vokser VITEN: ikke ved å fylle et tomt rom med innhold, men ved at det samme grunnqualet kontinuerlig fremtrer i stadig nye akkumulerte konfigurasjoner. Det er alltid det samme i bunnen. Det er konstellasjonene som gjør at det oppleves ulikt.

Denne nye forståelsen inngår i VITEN og etablerer umiddelbart nye relasjoner — som igjen frembringer nye uforståtte forskjeller. Prosessen har ingen naturlig stoppmekanisme.

Idealistisk emergens beskriver denne kontinuerlige dynamikken. Emergens er ikke noe som skjer i tillegg til VITEN. Emergens er måten VITEN utvikler seg på.

Mekanismen som driver denne prosessen er Erfaringssirkelen. Den er dermed enda mer sentral enn det som hittil har fremkommet — for den er ikke bare beskrivelsen av hvordan erfaring oppstår, men selve motoren i universets utvikling.

Sett fra VITENs perspektiv kan Erfaringssirkelen derfor også forstås som en Emergenssirkel: den samme mekanismen som frembringer og erfarer universet — samtidig. Dette er drøftet nærmere i punkt 33. Emergens som nødvendig reorganisering.

« Previous Next »