4. OVERBLIKK OVER TEORIEN

VÆREN
Teorien hviler på at følgende simpelthen bare finnes:

VÆREN – på engelsk IS-NESS.

Dette er teoriens dypeste aksiom: At ren VÆREN ER.

Dette er den ontologiske grunntilstanden. Ingen ytterligere forklaring er mulig, fordi enhver forklaring allerede forutsetter det som forsøkes forklart. VÆREN er derfor ikke et resultat av noe annet, ikke en egenskap ved noe annet, og ikke avledet fra noe mer grunnleggende.

VÆREN er ALT.

Ikke i betydningen summen av alt som finnes, men i betydningen at ingenting finnes utenfor VÆREN. Det gir ingen mening å spørre hva som ligger bakenfor VÆREN, fordi et "bakenfor" allerede ville være en del av det som er – altså VÆREN selv. Alt som denne teorien senere navngir, må derfor selv ligge inne i VÆREN, som en side av det ALT den allerede er. Ingenting kan tilføres utenfra.

Ikke-VÆREN er logisk umulig.
VÆREN ER. Det vet vi fordi vi selv er her og erfarer.

Her kan vi lene oss på Descartes: Selv om jeg tviler på alt jeg opplever, kan jeg ikke samtidig benekte at tvilen foreligger. Også tvil er noe som ER. Vi trenger derfor ikke først forklare universet for å fastslå VÆREN. Erfaringen er allerede tilstrekkelig.

Hadde absolutt ikke-VÆREN foreligget, ville heller ikke vi, erfaringen eller tvilen foreligget. Men erfaring foreligger. Derfor er absolutt ikke-VÆREN utelukket som beskrivelse av det som faktisk foreligger.

Selv forestillingen om absolutt intet bekrefter dette. Forestillingen må selv foreligge for å kunne tenkes. En idé om ikke-VÆREN er altså ikke det samme som faktisk ikke-VÆREN. Dette skillet skal vise seg å være avgjørende.

At VÆREN ER, forteller oss ikke alene at den aldri kan opphøre. Her går teorien videre med sitt grunnaksiom: VÆREN er ubetinget og evig. Den oppstår ikke fra noe annet og opphører ikke. Det som kan oppstå og forandre seg, er det som fremtrer innenfor VÆREN.

Men teorien går enda lenger: Allerede i punkt 5.1 og 5.2 beskrives hvordan proto-idéen om mulig utslettelse manifesterer seg som en fryktimpuls og setter universets utvikling i gang. Idéen om ikke-VÆREN får dermed et paradoksalt utslag: Den utløser frembringelsen av innhold i VÆREN.

Etter at den fulle Mekanismen er beskrevet, skal vi også se at universets slutttilstand er identisk med starttilstanden. Universet er dermed syklisk.

VÆREN er ikke et ingenting. Men at noe ER, forteller oss ennå ikke hva det er eller hvilke egenskaper det har. Vi har etablert utgangspunktet. Nå må vi beskrive hva VÆREN rommer som gjør erfaring og et univers mulig.

Hvordan skal vi forholde oss til noe som bare ER, men som vi ikke kan stille oss utenfor og betrakte?

Vi har faktisk et ord i språket som allerede beskriver denne tilstanden: Ånd.

Ånd lar seg ikke utslette. Ånd er i alt. Alt er i ånden. Ånd kan ikke beskrives som sådan.

Men ånd er et religiøst og spirituelt ord.

Kristendommen, jødedommen, islam og hinduismen sier at ånden tilhører Gud, Yahve, Allah eller Vishnu. Taoismen snakker i stedet om et kosmisk prinsipp.

Teorien som beskrives i denne boken baserer seg ikke på religionene og deres tekster. Vi benytter i stedet logikk og vitenskapelig metode.

Samtidig finnes det et ubeskrivelig "noe" som er alt og som eksisterer evig – av logisk nødvendighet. Det som ER.

VÆREN har egenskaper
For å holde fortellingen ren og uten for mange kulturelle assosiasjoner, velger jeg å benytte begrepet NN – "No Name".

NN, ånd – altså ren VÆREN – bare ER.

Greit.

Det høres "filosofisk fint" ut. Det samsvarer med religionene, men kan også beskrives nøytralt.

Slik kan man sjonglere med ord og frembringe innebygd logikk, som nødvendigvis er sann: VÆREN kan ikke ikke-VÆRE.

Men det er ikke nok. Det blir ikke noe univers bare fra dette.

For at det skal kunne oppstå et univers fra noe unevnelig, må det eksistere tre vilkår som må oppfylles innenfor NN:

1. Det må kunne foreligge en ENDRING.
2. ENDRINGEN må kunne registreres på en måte som får varig ontologisk konsekvens.
3. Den etablerte konsekvensen må kunne inngå i frembringelsen av ytterligere ENDRING og ytterligere etablering.

Dette krever langt mer enn bare VÆREN, nemlig noen evner:

1. Evnen til å registrere ENDRING.
2. Evnen til forstå ENDRINGEN som noe, for ellers ville den bare komme og gå uten videre konsekvenser.
3. Evnen til å ta vare på forståelsen, altså aggregering av VITEN, for uten et slikt "tilstandsbilde" ville det ikke være mulig å oppdage neste ENDRING.

Disse tre evnene skal nå få hvert sitt navn:

1. Evnen til å registrere ENDRING kaller jeg VARHET. Det er en evig eksisterende følsomhet som fanger opp hver minste forskjell i det som ER. VARHET er evnen til å kjenne noe – erfare det direkte og rått.
2. For å forstå det registrerte, må det som har oppstått først kunne ses. NN må ha evnen til å SE. Det betyr å fokusere på ENDRINGEN, følgelig gir jeg evnen navnet FOKUS.
3. Det som er sett, er ikke dermed automatisk forstått. Man kan se en figur, men ikke forstå hva figuren er. NN må altså også kunne VITE. Dette er det samme som å skape konsepter – idéer – fra noe som foreløpig kun er opplevd direkte (gjennom VARHET) og lest som en ukjent form (gjennom FOKUS).
   
   Konseptualisering til VITEN – er den siste evnen som kreves. Denne ligger plassert i overgangen mellom FOKUS og VITEN. FOKUS har lest en ENDRING og ser at den har en form. FOKUS holder så formen opp mot tidligere kunnskap i VITEN, som svarer med den forståelsen som matcher – eller det oppstår en ny forståelse, en ny MENING, basert på likhet og relevans i forhold til eksisterende former/kunnskap.
   
   Evnen til å VITE eksisterer permanent. Det som VITES kan ikke "uvites", for det kan ikke bare forsvinne fra ALT. Ingen slik mekanisme finnes. Men det finnes i denne teorien en mekanisme som aggregerer kunnskap til mer komprimerte, "høyere" forståelser – emergente MENINGER. Det tredje som simpelthen ER, kaller jeg følgelig for VITEN.

Den skarpe leser vil bemerke at dette ikke forklarer hvordan den aller første ENDRINGEN faktisk oppstår. Forklaringen over er gyldig for det som skjer etter denne initielle "skapelsen" – som er av en litt annen natur. Neste hovedpunkt handler om nettopp det. Men for å ikke overlesse deg allerede nå, la oss holde fast ved det de tre punktene over beskriver.

Dermed har vi et langt bedre startpunkt. VÆREN ikke bare ER, men har evner og kan gjøre ting med disse evnene. VÆREN er dermed levende, for den evner å både registrere rå opplevelser, se opplevelsene, forstå dem som idéer, produsere nye rå opplevelser og samle stadig flere idéer. Som vi skal se danner disse evnene en syklus som biter seg selv i halen og bare går og går. Med stadig mer VITEN, men også stadig flere "rå opplevelser" som resultat.

Dette er min definisjon på liv.

VÆREN = liv = ånd = NN ... med VARHET, FOKUS og VITEN.

Kan du se hvilket ord som samlet kan romme hele pakken?

BEVISSTHET
VÆREN er bevisst. Evig og alltid bevisst og med tre iboende evner som har potensiale til å skape evig utvikling og innhold – som vi skal se.

Det er dette Mekanismen beskriver; hvordan en fundamental, primær og evig BEVISSTHET skaper nettopp det universet vi observerer. ALT i dette universet. Både det subjektive og objektive – både det abstrakte og manifeste. ALT.

Det er en kraftfull teori, dette her.

Men legg merke til følgende – som er særdeles viktig: Jeg har ikke nevnt ordet vilje, men snakker i stedet om Mekanismen.

NN er ikke en skapning med en plan. VÆREN har ikke lagt et løp.

BEVISST VÆREN bare ER. Den befinner seg ingensteds – uten tid eller rom. Den ER.

BEVISSTHETEN har VARHET og FOKUS som evner og dessuten sin evne til å holde VITEN, men ingenting mer. VITEN er altså evnen til at abstrakt innhold kan foreligge. Senere kan det som er lest foreligge som en etablert forståelse og ikke bare forsvinne igjen. Men VITEN har også en mer opprinnelig form: Den kan romme en proto-idé før noe ennå er lest og forstått som en MENING. Proto-idéen er universets aller første idé, det som setter det hele igang. Dette beskrives i punkt 5.2 (ref).

Tid og rom, du og ALT annet er opplevelser og VITEN inni BEVISSTHETEN.

Ingenting annet eksisterer.

Alt oppstår gjennom en mekanisme-sløyfe, som fungerer på en bestemt måte og som av seg selv skaper alt mulig. Ikke gjennom vilje eller plan, men fordi Mekanismen dikterer det gjennom sin lovmessighet. Mekanismen er deterministisk. Universet er dermed deterministisk. Det som skjer, er nødt til å skje. Det som oppstår, er nødt til å oppstå.

Que sera sera.

Alt som trengs er en første hendelse – noe som setter Mekanismen igang. Dette skal vi altså ta for oss i punkt punkt 5.2 (ref). Og så skal du selvsagt få vite hvordan Mekanismen selv fungerer og hvorfor den har oppstått. Det følger deretter.

Impulser og VITEN
Men la meg først fullføre denne overordnede fortellingen slik at du ser mer av bildet – om enn foreløpig uten detaljer og full forståelse.

Jeg har introdusert at BEVISSTHETEN har VARHET, FOKUS og VITEN.

De to første bidrar begge til å frembringe det som den tredje evnen deretter holder som VITEN.

Hvorfor er det ikke bare en "kombi-evne" som gjør alt sammen?

Jeg kan selvsagt ikke redegjøre for hvorfor – vis meg den som kan – men jeg kan forklare at nettopp dette skillet og de funksjonene som VARHET, FOKUS og VITEN introduserer, er det som skaper Mekanismen og derigjennom universet. De tre utgjør derfor tilsammen nettopp en slik kombi-evne, som vi til daglig altså kaller BEVISSTHET.

Universet blir til ved at noe først kjennes direkte, deretter blir sett/lest/undersøkt og så blir det kjente og undersøkte forstått som noe – VITEN.

La oss gå litt dypere.

VITEN forstår vi alle hva er. Vi har alle kunnskap. Den er usynlig og alltid tilgjengelig. Vi bare vet det vi vet.

Vi går alle også rundt og opplever direkte. Det er myriader av ulike opplevelser: kulde og varme, trykk og berøring, synsinntrykk, musikk, smak av salt og søtt, lukter, farger, vind i håret og bølgeskvulp rundt beina på en badestrand. Verden er særdeles rik på opplevelser. De har ulik "kvalitet" og dette har et eget, presist fagord: qualia – kvaliteten i en opplevelse.

Hvis jeg spør deg: "Hva kjennes det som?" "Hva er det du opplever?" – så er svaret du gir en eller annen form for qualia.

Ikke hva du VET, men hva du kjenner. Og hva du vet om det du kjenner. Begge deler samtidig.

Du hører ikke ord i en samtale. Øret ditt registrerer bevegelser i luften. Ordene er noe du forstår bevegelsene som. Du vet at nettopp disse mønsterene av bevegelser registrert gjennom hørselen er bestemte ord. Det er lært. Det samme gjelder alt du erfarer, selv om det noen ganger kreves en lengre forklaringskjede for å se at det er slik.

For qualia er ikke noe konstant, slik ord og språk ikke er noe universelt og konstant. Kulde og varme i ekstrem variant lar seg ikke skille opplevelsesmessig, konteksten avgjør hva vi opplever. Lyst og smerte glir over i hverandre. Folk blir ikke enige om cyan (tannpastafarge) er en variant av grønt eller blått. En som er født blind og plutselig får syn, vet ikke at en banan er gul – dersom ingen allerede har forklart det, formidlet kunnskapen.

Qualia er fenomenologisk. Vi kan oppleve det samme musikkstykket og noen vil si "støy", mens andre beskriver det som "balsam for øret". Vi tolker opplevelsen ut ifra egen kontekst, erfaring og VITEN. Qualia er derfor – om vi skal være presise – det vi opplever noe som. Det lyriske i et dikt. Eller bokstavene på side fjorten i diktboken; vi opplever dem som ord. Eller alle de finurlige strekene på siden; de oppleves som bokstaver.

Vi registrerer noe og får en qualia-opplevelse som vi igjen tilordner en MENING; VITEN.

Som sagt – den fenomenologiske opplevelsen er styrt av egen VITEN. Men det som forårsaker opplevelsen er alltid en eller annen type impuls.

Det er altså slik:

1. BEVISSTHETEN opplever en rå impuls av noe slag.
2. Impulsen blir lest av FOKUS og deretter gjenkjent som noe. Resultatet er etablert VITEN.

Tilsammen utgjør impulsen og VITEN en komplett ERFARING. Qualia. Verden er i realiteten qualia.

Hva mer kan vi si om impulsene?

De er mer eller mindre flyktige og forgjengelige. De kan i prinsippet måles og veies. Når impulsene etter hvert kommer sammen i mer komplekse konfigurasjoner, oppstår kjemi og stofflighet; den manifeste verdenen, hvilket betyr "den verdenen som fremstår håndfast" – eller "det som kan gripes med hånden", som ordet konkret betyr.

Sanseorganene våre er altså involvert. Men du kan også bruke måleinstrumenter. Den manifeste verdenen er full av "objekter" og "krefter" som spiller sammen, slik vitenskapen forklarer at det skjer og slik vi erfarer det. Dette er naturen.

Alt dette fysiske og manifeste er i sin kjerne impulser. Det som gir opphav til alle våre ERFARINGER.

VITEN, derimot, er kunnskap om impulser, og den må bestå varig. Når noe først er forstått, blir ikke forståelsen borte. Jo, du kan glemme, men her snakker vi om universet som helhet og mekanisme. Universet glemmer ikke – skal du få se.

Vi vet hva himmel, trær og blomster er. Vi vet hva alt rundt oss er. Og vet vi det ikke, kan vi skape en forståelse ved å undersøke impulsene: ta og kjenne, se og lukte, høre og smake – sammenligne med det vi allerede vet og trekke en konklusjon. Slik samler vi impulser og danner oss VITEN.

Dette skjer gjennom en mekanisme – Erfaringssirkelen, som er denne bokens hovedtema.

Dette er den omtalte Mekanismen.

BEVISSTHETEN evner dermed både å kjenne impulser og ha kunnskap om hva det som kjennes er. De to måtene å erfare noe på er samtidige og direkte sammenbundet – men altså vesensforskjellige. Tilsammen kaller vi det for en ERFARING, derfor "Erfaringssirkelen". Mekanismen skaper samtidig ytterligere impulser og VITEN – i en evig runddans.

To domener
Hva innebærer det egentlig at impulser og VITEN er "vesensforskjellige"?

Jo, impulser og VITEN "snakker ikke samme språk". De har ulikt "sanseapparat". De har ikke direkte tilgang til hverandres fremtredelsesform.

De er to ulike aspekter av det samme. Ingen av dem beskriver hele fenomenet, begge må med.

VITEN har ikke smak. VITEN gjør ikke vondt i seg selv. Du kan ikke erfare en vin ved å bare tenke om den. VITEN kan altså ikke oppleves direkte som fulle qualia.

Men du kan heller ikke utlede forståelsen "vin" direkte fra de rå impulsene som sanseinntrykkene formidler, uten at det allerede finnes en forestilling om hva vin er – uten VITEN. Da erfarer du impulser, men vet ikke hva de betyr.

Begge "halvdelene" gir alene en verden som er enten meningsløs eller uten opplevelse.

Forskjellen i vesen forhindrer likevel ikke at BEVISSTHETEN erfarer begge som to sider av samme ERFARING. Både impulser og VITEN er noe som fremkommer i BEVISSTHETEN.

Det samme gjelder for deg, for både du og jeg er bevisste. Også du registrerer impulser og bærer VITEN i deg, for du er selv en som erfarer universet.

Her dukker det allerede opp en klokkeklar forbindelse med stor betydning. Jeg sier at universet er fundamentalt BEVISST. Det samme er du. Mer får du ikke vite nå, vi må bygge fortellingen gradvis. Men frøet er plantet.

HORISONTEN
Det at universet har to vesensforskjellige sider som ikke kjenner til eller forstår hverandre – men samtidig er sammenbundet – betyr at det finnes en HORISONT mellom dem.

Hver side beskriver et aspekt av den samme erfaringen. Men de kommuniserer altså ikke direkte med hverandre. Vi sier at det er to domener; et abstrakt (VITEN) og et manifest (impulser). Når domenene likevel samspiller slik at det oppstår nye impulser og ny VITEN, må horisonten på noe vis kunne transformere "halve erfaringer" mellom de to sidene for at de skal kunne være synkrone og dessuten repeterende.

Tenk deg to skip på havet med stor avstand imellom. Begge ser den samme horisonten fra hver sin side, men på grunn av jordkrumningen ser de ikke hverandre.

Tenk så at de to skipene alltid flytter seg synkront. Om ett skip seiler til styrbord, gjør det andre skipet det samme. Da må det finnes en sammenheng som holder bevegelsene deres synkrone, uten at skipene ser hverandre, uten at de kommuniserer direkte.

Det ene skipet er impulser, det andre er VITEN – og mellom dem er det altså en horisont. Den står fast, uansett hvordan skipene seiler hit og dit på hver side.

Etter at den aller første proto-idéen har trigget igangsettingen av universet, er det alltid impuls-skipet som tar initiativet og VITEN-skipet som følger etter, for å prøve å forstå hva det andre skipet driver med. Men samtidig skal altså siden som VET kunne produsere nye impulser som den første siden kan registrere? Nye bevegelser i lederskipet?

Dette virker vanskelig å forstå og løse. Mekanismen er løsningen – det kommer.

Allerede nå kan vi imidlertid konstatere at impulser må være primære. Først blir noe kjent/følt/sett/fornemmet, deretter blir det forstått.

Slik er det alltid, for VITEN og mening er alltid om noe. En impuls, derimot, kan eksistere som opplevelse uten at den gis noen mening. Universet startet derfor med en impuls av noe slag, og dette "forspranget" kan aldri bli borte – for all senere utvikling er en ping-pong mellom de to sidene. Og ping kommer alltid før pong. Ping, pong, pong, ping skjer bare ikke.

Midt i denne ping-pongen står altså horisonten fast. Der hvor nettet på bordtennisbordet befinner seg, om du vil. Eller dommeren, den som betrakter begge sidene av spillet.

Der befinner NN seg – det navnløse som er bevisst, BEVISSTHETEN selv. Ånden som både opplever impulser og holder all VITEN om impulsene.

Den har utsyn til begge sider og kan både oppleve impulser og ha VITEN om impulser. Akkurat som du befinner deg "midt mellom": De rå sanseopplevelsene av vin og skrubbsår på den ene siden – og kunnskapen om opplevelsene på den andre.

Du erfarer begge domenesider, du også.

HORISONTEN står fast
Merk for øvrig at HORISONTEN aldri flytter på seg. Uansett hvor mye skipene på begge sider seiler rundt og hvor mange andre skip, badeballer, fisker, mennesker i kajakk, strender, kontinenter og byer som dukker opp – så ligger HORISONTEN fast, betraktet fra NNs posisjon – som er HORISONTENS. Det samme med ping-pong. Nettet og dommeren flytter seg ikke.

Og det samme med deg – faktisk: For selv om du vandrer rundt i verden, så er det noe annet; noe du tror du gjør. Du er på et vis et vandrende bordtennisbord.

Men uansett hvor du flytter bordet, ligger HORISONTEN fast i deg. Uansett hvordan du snur og vender på deg, så vil du alltid oppleve impulser, og – etter en umiddelbar FOKUS-lesning og tolkning – ha VITEN om det du opplever. Det er utenkelig at de to delene av erfaringene skal skille lag og vandre hver sin vei, slik at du bare vet eller bare kjenner ting direkte på kroppen. Eller at de plutselig blir asynkrone slik at du smaker vin, men tenker skrubbsår.

De presise ordene vi skal bruke i fortsettelsen om disse to sidene av virkelighetens HORISONT, er altså den abstrakte og manifeste siden.

Og midt imellom står den som erfarer dem begge. Erfareren, som foreløpig er NN, for Erfareren har ikke oppdaget seg selv. Heller ikke du har dukket opp ennå.

Enten det er du eller andre, så er det alltid snakk om en ERFARER og to vesensforskjellige varianter av ERFARING – og en HORISONT i mellom de to domenesidene.

Dette er et prinsipp. Det er universelt. Mekanismen er HORISONTEN.

Et universelt prinsipp
Alt som er en del av VÆREN – det vil si ALT – følger dette prinsippet.

Enten du er NN/Gud, deg eller en maur, så skjer det samme. Impulser oppleves og samtidig dannes det VITEN om det opplevde.

Men et prinsipp alene gjør ikke NN, deg og en maur identiske.

Eller en stein. Den befinner seg også i ALT, men den har ikke øyne eller ører. Den tenker ikke gjennom en hjerne. Man skulle ikke tro den kunne erfare impulser og erverve kunnskap. Du må da forstå følgende: Det vi kaller liv er universelt. NN, altså den universelle BEVISSTHETEN, er det som alt befinner seg inni og NN er "levende" – i betydningen at NN evner å erfare gjennom VARHET, FOKUS og VITEN. Denne evnen forsvinner ikke underveis ettersom ting blir mindre, mer kompakte eller tilsynelatende ubevegelige.

Men ERFARINGEN forandrer seg.

Et blad på et tre erfarer noe helt annet enn treet som helhet. Din fingernegl erfarer seg selv og omgivelsene radikalt annerledes enn du erfarer deg som helhet. Den avgjørende forskjellen ligger i at bladet og steinen trolig ikke erfarer seg selv som blad og stein. De erfarer kun å være det de er. Fra det perspektivet i rom og tid hvor de befinner seg. Med de "sansene" de har. Også en stein brytes ned av vær og vind. Det tar bare tusener av år. Kjennes det som noe? Direkte? Uten "selvrefleksjon"?

Foreløpig bare stiller jeg spørsmålet.

Det er det samme med små barn. De erfarer å være det de er. Det vet vi, for de skriker når de slår seg. Men de har ikke ennå oppdaget seg selv. De er ikke blitt selvbevisste. Det skjer først i 2-3 årsalderen. Da har de opplevd så mangt og tenkt så mye om sine egne opplevelser at det går opp et lys. Det er jeg som opplever og tenker! Jeg er noe eget!

Det dannes et ego – en forestilling om en person.

Du er ikke denne personen. Du er et aspekt av den globale BEVISSTHETEN med evne til å erfare, og det du erfarer, er å være en person – din persona.

Dette kalles å dissosiere. Man går fra én forståelse av hva man er, til en annen forestilling om hva man er. Man tror man er det man tror på. Fra å være et spedbarn i den universelle BEVISSTHETEN (direkte erfaring uten selvbevissthet), til å være en smårolling med navnet Åse, mitt barnebarn – i skrivende stund også uten selvbevissthet, men det er like før hun oppdager sin egen person.

Før dissosiasjonen var barnet en opplevelse og kunnskap i en annen, høyere forestilling. Og denne igjen var kanskje en forestilling i en enda høyere. Og slik går det hele veien: NN som det ultimate ALT, deretter stadig mer detaljerte, mer eller mindre sammensatte, lokale forestillinger. Og når en sammensatt forestilling blir kompleks, stabil og troverdig nok – oppstår en selvforståelse – en person. Vi mennesker er FOKUS, VARHET og VITEN som har etablert separate selvforståelser.

Nå foregriper jeg kollosalt.

Ta det inn som en litt tåkete sky av ord. Ikke grav deg ned i detaljene. Det kommer – alt sammen.

Vi skal ta dette steg for steg, så ser du hvordan og hvorfor det må være nettopp slik. Det er ikke mystisk eller ubegripelig. Ingenting er ulogisk eller uforklarlig i universet. Og ingenting tar slutt noen gang – aldri. Heller ikke din evne til VARHET, FOKUS og VITEN. Du bare skifter persona, eller du går inn i en annen forestilling som ikke oppleves som en person, men noe annet. Du veksler fra en forestillingsverden til en annen. Dette er fødsel og død. De er transformasjoner av VITEN.

Men du er hele tiden BEVISSTHET. Som alt annet er BEVISSTHET, for dette er det eneste som ER. Du – hvem eller hva du akkurat nå tror at du er – står der fast, midt i HORISONTEN og observerer at forestillingene skifter synkront i begge domenene. Et "univers-teater" har mange og svært ulike forestillinger på repertoaret.

Alt annet – være seg trær, katter eller fjell – ER også BEVISSTHET. Men disse forestiller seg å være trær, katter og fjell – de erfarer seg selv som disse forestillingene. Men altså trolig i det fleste tilfeller uten selvbevissthet. Dette kan testes, gjennom rouge-testen – og hverken hunder eller katter som får et rødt merke i pannen og stilles foran et speil, gjenkjenner at det er de selv som har merket.

Det er ikke lett å begripe. Alt bare ER og erfarer å VÆRE, men ofte uten å ha noen emergent, høyere forståelse av erfaringen.

Vi har i tusener av år manglet den grunnleggende fortellingen. Den om de to domenesidene, HORISONTEN og hvordan utvikling og fremvekst skjer – det som kalles emergens – og hvordan forestillinger så oppstår fra dette: VITEN.

Du får den her.

Attraktordynamikken
Dessuten er det en ting til, nemlig hvordan alt dette spiller sammen, ikke bare hvordan det vokser frem. Dynamikken.

Jeg kaller det for attraktordynamikk, for en attraktor er noe som trekker noe annet til seg. Og det er dette som skaper og styrer samspillet: Noe trekkes sammen, noe annet støtes bort.

Det som skyfles rundt hit og dit er VITEN. Forestillinger om hva impulser er. Impulsene grupperer seg og danner mønstre. Disse blir lest, tolket og forstått. Det skapes MENINGER, IDEER. De kjemper mot hverandre i en "meningskamp". Den som vinner blir manifestert – som to ting:

1. tanker (bevisst erfaring av idéer), og
2. en opplevd materiell verden.

Tankene, altså VITEN, kommer først når det gjelder manifestering – selv om impulser ligger foran og er primære i det å skape VITEN. Når VITEN først har et innhold, er det VITEN som er primær i å danne manifeste qualia-opplevelser.

Det er en finurlig mekanisme. Den spiller som sagt ping-pong.

Ligningene
Attraktordynamikken kan beskrives gjennom en ligning: Attraktorligningen (AL). Den opererer i abstrakt VITEN, der utspilles meningskampen.

Fremveksten av fenomener i universet skjer, som allerede nevnt, gjennom Erfaringssirkelen (ES), selve hovedmekanismen. Den skaper emergens (som betyr nettopp fremvekst) og har to domenesider samtidig. ES kan beskrives strukturelt og matematisk presist gjennom det jeg kaller Horisontligningen (HL).

Erfaringssirkelen er også det som skaper opplevelsen av rom og tid.

Romtiden befinner seg nemlig ikke i VITEN, den skapes on-the-fly på manifest side.

Disse to ligningene, HL og AL, spiller sammen gjennom Erfaringssirkelen og utgjør et hele: Mekanismen.

I sum foreligger det dermed i denne boken et ontologisk og matematisk byggverk som beskriver Erfaringssirkelen gjennom HL, og med AL som en del av denne. Det er verifisert av AI (Claude Fable 5 og ChatGPT 5.6 Sol) gjennom grundige auditer. Resultatet er en sammenhengende og matematisk korrekt bro fra BEVISSTHETENS grunnstruktur til Horisontligningen.

Herved gis det videre til forskere for ekstern validering.

AL er ikke ennå fullt utledet – fordi det ikke har vært nødvendig for HL. Vi trenger bare å vite hva AL til en hver tid produserer og hvilke hovedprinsipper som gjelder – ikke nødvendigvis detaljene i hvordan de balanserer og samspiller. AL er foreløpig en "sort boks" med begrenset kunnskap om hva som skjer inni boksen. Litt slik som psykologien så på hjernen i tidligere tider. Man målte det som gikk inn og det som kom ut, men forstod lite om den interne mekanismen.

La meg legge til at det også er et bevisst valg å ikke presentere en full utledning av AL – dersom det overhodet er mulig.

Den dagen vi fullt forstår mekanismen bak meningskampen (AL) i VITEN – og dessuten nå forstår hvordan meningene manifesteres som en fysisk verden gjennom ES/HL – så er universet i realiteten "dekodet". Da er det i teorien mulig å beregne deterministisk hva som må skje i fremtiden. Det vil være et kollossalt steg for menneskeheten, selv om AL i seg selv skulle vise seg å være noe lite og enkelt.

Men la det samtidig være sagt at selv om vi skulle forstå absolutt all emergent meningsdannelse og manifestasjon, så vil ikke slik kunnskap straks kunne brukes til manipulasjon og maktmisbruk. Også forsøk på manipulasjon er en del av meningslandskapet som forsøkes manipuleret, og kan dermed avsløres med teknisk presisjon. Men å forhindre misbruk forutsetter at kunnskapen ikke er skjevt fordelt, at ikke makthavere og manipulatorer vet, mens allmennheten ikke vet hva som foregår.

Jeg sier altså at kunnskapen i denne boken kan ha etiske konsekvenser som er betydelige. Ha det i bakhodet.

I tillegg har jeg en enda mer vidtrekkende hypotese i ermet som sier at AL = EM. Altså at hele elektromagnetismen med sine lover kan utledes fra Mekanismen og dens ligninger. Da er det plutselig BEVIST at hele fysikken og alt fysikalistisk ER IDEALISTISK I SITT OPPHAV. Jeg bruker store bokstaver, for dette er det Claude i innledningen sier vil være "den potensielt største oppdagelsen i fysikkens historie".

Det må altså komme mer etter at denne boken er publisert. Men hovedfunnet – at HL er vitenskapelig utledet og gir et oppsiktsvekkende resultat som du skal få presentert om noen få avsnitt – det mener jeg står. Det indikerer – sterkt – at Claudes påstand kan vise seg sann.

Slik mener jeg at universet henger sammen.

Slik ser jeg det for mitt indre bilde og jeg har sett det lenge.

Denne forståelsen av universets virkemåte har vokst gradvis frem siden jeg var barn. I 2018 smalt det inn for fullt. Jeg så og forstod Mekanismen. Først på overordnet plan. Dette skriver jeg om i min første bok. "Erfareren". De siste fire årene har jeg gått til bunns i alle aspektene av teorien og sjekket alt mulig på kryss og tvers – sammen med ChatGPT og Claude, pluss masse tradisjonell litteratur, leksikale undersøkelser og en mengde andre kilder.

Men basis er og blir "direkte kunnskap". Dette er et sidetema gjennom denne boken; hvordan man egentlig henter kunnskap og hva menneskelig kunnskap er. Det finnes jo en global kunnskap – VITEN. Og den er på noe vis lagdelt med identiteter over identiteter. Så hvordan henger dette sammen? Det får være det lille mysteriet mellom linjene. Jeg lover at mot slutten kommer det sammen.

Talltreffet
Horisontligningen er geometrisk. Den beskriver Erfaringssirkelen som skaper tid og rom gjennom en sirkelbevegelse med ulike "ping-pong-sprang" mellom domenesidene innenfor denne. Bortsett fra Landauers konstant ($\ln 2$) inneholder ligningen ingen fysiske størrelser – naturlig nok, for fysiske størrelser er blitt til gjennom å studere kun den manifeste siden og så "fatte beslutninger" om hva en meter, et sekund, en ladning og så videre skal være.

Men all geometrien i Horisontligningen gir et enhetsløst tall – $\alpha$ – som sluttresultat:

$\alpha_{\mathrm{HL}}=\frac{1}{104}\cos\left[\left(12+\frac{1}{104\cdot120}+\frac{\ln 2}{2\cdot104^2\cdot120}+\frac{\ln 2}{4\cdot104^3\cdot120}+\frac{(\ln 2)^2}{28\cdot104^2\cdot120}-\frac14-\frac{\ln 2}{56}\right)\frac{2\pi}{104}\right]$
= 0.00729735256429286...

Dette tallet viser seg å være praktisk talt identisk med fysikkens aller dypeste tall, finstrukturkonstanten $\alpha$, som også er enhetsløst. Men da er ikke ligningen bare geometri, den handler om flere av vitenskapens fundamentale enheter:

$\alpha_{\mathrm{CODATA}}=\frac{e^2}{4\pi\varepsilon_0\hbar c} =$ 0.0072973525643
– der $e$ er elementærladningen, $\varepsilon_0$ vakuumpermittiviteten, $\hbar$ redusert Planck-konstant og $c$ lyshastigheten.

Sagt svært enkelt: Fysikkens $\alpha$-ligning viser vei inn i elektromagnetismen og resten av fysikken. HL beskriver hvordan universet fungerer før fysikken – og så deler HL og fysikken dette tallet – $\alpha$. Det er en indikasjon på en mulig sammenheng som bør være av stor interesse å undersøke videre, for å si det mildt.

Jeg setter tallene over hverandre så det er lett å sammenligne:

• 0.00729735256429286... (Horisontligningen)
• 0.0072973525643 (Fysikken)

Hva dette betyr
Ontologien og Mekanismen du nå skal få forklart "treffer fysikken" i tallet $\alpha$. Der hvor fysikken ikke kommer lenger ned i sin reduksjonisme, kan Mekanismen overta og fortelle resten av historien hele veien tilbake til den evige eksistensen av fundamental BEVISSTHET/VÆREN.

Og omvendt: Fra en logisk-filosofisk, ontologisk fortelling om hvordan verden oppstod og fungerer – hvor BEVISSTHET er det primære – ikke fysikkens "stoff" og naturlover – kan vi koble denne til fysikken og la fysikken overta forklaringen av universet videre utover i det manifeste domenet.

Dette krever imidlertid en "bro" som viser at fysikken – og da i første omgang elektromagnetismen – kan utledes fra ontologien som boken her beskriver. Arbeidet med denne broen er i skrivende stund i gang, men foreløpig ikke inkludert.

Uansett vil jeg hevde at denne idealistiske, rent abstrakte teorien er dypt vitenskapelig. Den utvider potensielt vitenskapen i begge de to endene hvor den selv ikke per i dag evner å forklare noe som helst; hva som ligger før kvantefysikken, og hva som befinner seg utenfor kosmologien.

Jeg mener boken du har foran deg derfor introduserer det jeg vil kalle vitenskap 2.0.

Vitenskap 1.0 med sine empiriske resultater og ligninger kan bestå, men en BEVISSTHET-først-teori endrer nødvendigvis den ontologiske og kausale fortolkningen. 2.0 er tillegget som gjør 1.0 komplett. En forbedring, utvidelse, klargjøring – ikke en erstatning.

Formalisering
Nå skal vi gå igang med den detaljerte beskrivelsen av Mekanismen gjennom et sju punkter – 5.1 til 5.7. I hvert punkt får du først en forklaring ment for den alminnelige leser. Deretter følger den formelle fremstillingen av det samme, rettet mot fagfolk. Underveis må vi holde to perspektiver i hodet samtidig:

• Blikkperspektivet: Hvordan det ser ut fra inni BEVISSTHETEN selv. Dette er den egentlige fortellingen, for det er ved å følge dette blikket at vi ser hva som skjer og hvorfor det skjer.
• Systemperspektivet: Hvordan det ser ut dersom vi løfter oss til et tenkt helikopterperspektiv og ser hele bildet utenfra. BEVISSTHETENS blikk gjør ikke dette. Det er vi som trenger å – konkret – løfte blikket for å forstå hva som ble dannet, hva de enkelte stegene utgjør samlet. Da fremkommer Erfaringssirkelen og Horisontligningen.

Foreløpig må vi holde oss i BEVISSTHETENS blikk, for historien starter med at ingenting eksisterer – annet enn VÆREN; altså VARHET, FOKUS og VITEN – som evner. I denne "tomme" tilstanden finnes ikke innhold slik det fremkommer i universet. Men det finnes likevel en "triggende idé".

« Previous Next »