Frontpage Summary Full text (free) Audiobook (free) Buy the book Videos Podcasts
I alle disse årene har jeg sett spor langs stien.
Hamsun, Knausgård, Murakami. Lars Winnerbäck, Melissa Horn, Annika Norlin og mange andre som har beskrevet den sorgfulle kjærligheten.
Når jeg nå ser meg tilbake langs veien, ser jeg en tolvåring som skjønte at det er noe mer.
Jeg ser en sekstenåring som så seg selv utenfra på ordentlig for første gang og forstod at det var et veivalg av største alvor og tok det alvorlig.
Men før jeg strekker meg så langt bakover, støter jeg imot en hindring. Det er en elv.
Det finnes ingen bro over.
Jeg må svømme.
Man stiger ned på den ene siden og kommer renset, nyvasket, krympet og utvidet som en annen person opp på den andre.
Som Alice i Eventyrland
Jeg krysset denne elven i 1986 og gikk videre.
Jeg har gått en full sirkel.
Nå må jeg tilbake og trå ned i det rennende vannet på ny.
Den gangen ble jeg tatt av strømmen og ledet inn i en stille kulp.
Mye var samlet i den kulpen og hadde vært der lenge.
Du hadde vært der lenger enn meg.
Den var dyp, mørk og rolig. Kulpen venter.
Jeg ser nå elvebredden.
Jeg ser vannet.
Elven er den samme men den er ikke den samme.
Jeg trår ned i elven og det er en annen elv jeg trår ned i, men det er den samme elven.
Jeg ledes av strømmen. Mot kulpen.
Har du forlatt den?
Er du fortsatt der? Har du vært der hele tiden i alle disse årene?
Vil du kjenne meg igjen når jeg nå kommer tilbake?
Ser du at det er meg?
Vil du ta imot meg?