Denne boken er mitt tankespinn, min konstruksjon, min fortelling, mitt perspektiv, min fantasi.

For deg er det annerledes.

Er vi da for alltid separert?

Nei.

For ta alt sammen bort.

Husker du jeg fortalte at hjernecellene dine er en sydende heksegryte av elektrokjemiske signaler? Nervebanene danner ikke noe statisk nettverk, de kryr, fluktuerer, endrer seg kontinuerlig.

De lever, som alt annet organisk lever.

Hjernen din er på en vill reise på tivoli.

Den fyker rundt og rundt, opp og ned, hit og dit og opplever skrekk og spenning, lykke, sitring, kvalme, avsky, motstand, motstand, motstand, fornektelse, håp, lyst, skuffelse og eufori. Og absolutt alt annet det er mulig å oppleve, i særdeleshet at det er snakk om et lurvete, omreisende tivoli hvor det meste er utrygt og ingenting står i forhold til prisen du betalte.

Vi kaller det livet.

Se for deg at denne stormen av tanker og opplevelser stilner.

Karusellene stopper, lysene på tivoliet slukkes og alle går hjem. Kjenn at cellene faller til ro, synker ned i våken søvn. Hviler. De er like følsomme, like reaktive, like mye på vakt som før. Men de ligger nå i ro.

Det blåser ikke lenger.

Bølgene har lagt seg, vannflaten er blank.

Du synker ned under det blanke speilet. Ned i varmen og kulden i vannet. Ned i dypet hvor lyd og lys svinner. Du kjenner trykket mot kroppen din. Du merker at hjertet ditt dunker i intens frykt, panikk.

Uten en hjerne til å dekke over, kompensere, bortforklare frykten, kjenner du den i rå form.

Livsangsten.

Du er et skrekkslagent hjerte som flyter hjelpeløst rundt i dypet av et stille hav. Pusten din stilner, som hjertet ditt stilner. Du resignerer, slipper taket, gir opp, for det nytter ikke. Du forstår at det er ingen vei tilbake.

Dypet omslutter deg så du ikke lenger kan skille kroppen din fra havet.

Alt går i ett.

Det roer seg.

Alt er ro.

Du er fortsatt.

Om alt annet stilner, er du der fortsatt.

Du er alltid.

Du har ingen tanker om deg selv som noe annet enn deg selv.

Du kjenner ikke kroppen din, men du føler.

Du svever.

Du er.

Så blir det fullstendig, totalt, mørkt. Absolutt stille. Ubevegelig.

Ingenting skjer, men du er fortsatt vàr, mer enn noen gang, for det er ingenting igjen å vàre.

Du er, men du er ingenting.

Du er ingenting.

Om jeg gjør det samme, stilner meg selv slik du stilnet deg selv, forlot alt, er også jeg ingenting, annet enn denne rene varheten, opplevelsen av å være, men være ingenting.

Vi kaller det meditasjon.

Dette er porten til lyset.

Veien tilbake.

Lyset er alt.

Det er intenst hvitt, for alt i sum oppleves slik. Det er altets qualia. Summen av alle qualia. Summen av alle frekvenser øynene våre skaper, ørene våre genererer, alt sansene våre formidler – er i sum en særdeles mektig opplevelse.

Osho sier det er en tilstand av ekstase.

Dette er kjærligheten.

Den som omsluttet meg på riksvei 4 i desember 2015.

Jeg så dette hvite lyset. Det var mye mer enn et lys.

Kjærligheten er alt.

Alt blir tilsammen hvitt, klart, grenseløst, varmt, trygt, uten farer og frykt, fordi alt er alt.

Alt ser du og alt vet du og alt kjenner du igjen, for det var der alltid og du kom derfra og visste det alltid.

Du er tilbake i dette som du alltid er og du er våken.

Vi møtes her, du og jeg.

Vi var aldri atskilt.

Det kan ikke gå galt, selv når universet går under, er alt ok.

« Previous Next »