Så dør vi. Vi slutter å forestille oss et jeg. Jeg’et blir fullt av blindspor, sykdom, angst, manglende interesse, manglende vilje.

Alt er jo tenkt før. Alt nytt er så fremmed.

Dette gjentar seg, tenker tanken din.

Jeg vet så mye mer enn de andre unge tankene, tenker du, men de vet det ikke, anerkjenner det ikke.

Jeg vil ikke mer.

Jeg forstår endelig hvor jeg kommer fra, jeg er ikke lenger redd. Jeg melder meg ut. Glem det.

Jeg stikker.

Vi slutter å forestille oss et Ego. Det er hva døden er.

Som spedbarn begynte du å oppleve deg selv som en kropp i en verden. Som smårolling oppdaget du ditt eget «selv», eller riktigere: du skapte deg en forestilling om et selv, en persona, egoet.

I løpet av livet ditt jobbet du intenst med å holde dette selvet samlet og harmonisk. Du møtte livets utfordringer ved å utvikle mengder av roller, bevisste og ubevisste.

Så ble du gammel og syk. Lite nytt skjedde.

Du begynte å se mer innover enn utover.

Du slapp til slutt taket, ville ikke mer.

Du døde.

Men hva var det egentlig som døde?

Kroppen din er «livløs». Den er omgjort til aske eller ligger under seks fot jord. Det skjer svært lite eller ingenting som gir deg grunn til å tro at du fortsatt er en person som vandrer rundt i en forestilling om en verden. Dessuten er hjernen borte vekk.

Du tror ikke lenger på deg selv.

Du slutter å dissosiere, og da snakker jeg ikke om dissosiasjonene som skapte rollene du spilte i livet. Jeg snakker om dissosiasjonen som er selve opplevelsen av deg. Dissosiasjonen fra den kollektive bevisstheten.

Det er den som opphører.

Du tror ikke lenger at du er et menneske av kjøtt og blod.

Den indre betrakteren, varheten din, «bevissthetspunktet» ditt, har forlatt forestillingen om en kropp og en hjerne.

Du, som Elvis, har forlatt bygningen.

Den svever bort fra den døde materien der på operasjonsstuen.

Bevisstheten din eksisterer fortsatt.

Du er bevisst også mens du dør og etter at du er død. Men hva du er bevisst, har endret seg radikalt.

Du er ikke lenger dissosiert, har ikke fokuset ditt rettet mot å være dette ene mennesket.

Du er tilbake der du var før du ble født.

Døden er en endring av perspektiv fra det individuelle til det kollektive.

Død er det motsatte av fødsel, en tilbakevending. Død er ikke motsatsen til liv, for liv – ren væren med evne til å erfare – er det eneste som eksisterer og eksisterer ingensteds og evig, fordi forestillingen om tid og rom er inni denne ånden.

Når du «dør», opphører den dissosierte forestillingen om deg. Den erstattes av noe annet, akkurat som drømmen overtar når du sover.

Når bevisstheten din oppgir opplevelsen av deg, blir den vàr alt det andre som også er der, og dette andre er den kollektive forestillingen, Erfarerens bevisste forestilling om universet.

Vi nærmer oss finalen i fortellingen.

Mennesker med «nær døden-opplevelser», forteller konsistent om en opplevelse av å vite alt, total fred, total kjærlighet, at alt er i perfekt fokus samtidig osv.

Vi skal snakke mer om denne tilstanden i det neste kapitlet som handler om samspillet mellom det kollektive og det opplevd individuelle.

Og identiteten din?

Er du der fortsatt?

Svaret bør være ja – for en stund.

Du har nettopp sluppet vekk fra forestillingen din om en kropp og en personlig identitet. Du husker godt hvem du er/var, du er nøyaktig som før, men du ser og opplever ikke deg selv lenger.

Det er litt vanskelig å tro på deg når sansene og Ego-tankene dine ikke lenger fungerer. Samtidig opplever du i stedet å være på et fantastisk verdensteater hvor alt skjer, alt er kjent, alt er godt.

Hvem vil tilbake til en skarve kropp og et småtrist «liv»?

Så du husker nok fortsatt deg selv. Du vet og husker plutselig alt om dette livet ditt, nå sett fra et kollektivt perspektiv. Alt er like klart. Du kan gå hvor du vil i tid og rom. Zoome inn og ut. Du får svar på alle dine spørsmål.

«Hvorfor gikk hun?», har du spurt sorgtungt i årevis.

Nå vet du. Du forstår.

Du ser nødvendigheten og sammenhengen. Kanskje var grunnen at noe annet skal skje om hundre år – gjennom en kraftig dynamisk prosess drevet av ting du ikke ante noe om – og at du var i veien, dvs. var en attraktor som ikke var sterk nok til å ta dominans?

Hvor lenge var Adam i paradis?

Tja? Spør heller hvor lenge Adam «var».

Hvor lenge brød bevisstheten, observatøren som opplevde å være en person, seg om personen «Adam» når paradiset lokket?

Adam ble oppløst i den universelle, kollektive bevisstheten, men for Adam opplevdes det – må vi anta – som å komme til paradis.

Den som dør får se.

« Previous Next »