Erfareren «ser» alt mulig rart i Mønsteret.
Gjennom emergens oppstår idéer om jord, ild, luft og vann – for å si det med de gamle grekerne. Erfareren tenker seg alt dette, har bevissthet om alt dette – og må også oppleve alt sammen som qualia, for å oppleve er fremdeles det eneste Erfareren gjør.
Den opplever til det ikke er noe mer å oppleve.
Opplevelsen av det abstrakte mønsteret er av noe som er utstrakt i rommet og som tar tid. Så Erfareren setter i gang. Den første opplevelsen var av alt på en gang, hele Mønsteret, The Big Bang, som umiddelbart, i det fysikken kaller inflasjonsfasen, ble strukket ut i rom og tid – gjennom emergens.
Etter mange milliarder år har Erfareren kommet frem til opplevelsen av mennesker, for eksempel. Erfareren erfarer et menneske akkurat slik du gjør det når det står en skapning foran deg.
Forskjellen er at Erfareren vet alt om dette mennesket, både i fortid og fremtid, fra alle mulige perspektiver i rommet, med alle detaljer. Det er abstrakt kunnskap.
Det må være veldig annerledes fra alt vi kjenner, for vi opplever jo oss selv i en bestemt posisjon i rom og tid og opplever alt annet fra denne posisjonen. Vi har ikke tilgang til noe annet.
Vi har ikke tilgang til det store bildet bakenfor annet enn gjennom intuisjon, men disse opplevelsene blir maskert av vårt hektiske Ego og trenger bare svakt igjennom en gang i blant.
Husker du at jeg i den første delen av boken snakket om Teal Swan og hennes dype innsikt?
Jeg trakk frem en bestemt setning, nemlig denne:
«oneness» is actually the ego of source itself
Nå er vi i posisjon til å forstå den. Ego er ikke noe særegent for mennesker. Ego er å være det man er, seg selv – uansett om du er en fisk, et menneske, et kjøleskap, et fjell eller hele universet.
- Du opplever deg selv som et menneske.
- Erfareren opplever seg selv som et univers.
Det må altså kjennes som noe å være et univers, men vi har ingen mulighet til å vite hvordan denne opplevelsen er, fra vårt perspektiv.
Teals poeng er nettopp dette. Universet som helhet, som énhet, har også en opplevelse av å være seg selv, sitt eget Ego.
Erfareren har altså full oversikt, men alt er bare abstraksjon med tilhørende tanker og manifesteringer av disse i en eller annen form.
Det er ikke nok, det slutter ikke der, det kan ikke slutte der, for Erfareren fortsetter å oppleve så lenge det er noe å oppleve. Erfareren vil kjenne hvordan det er å være alle disse forestillingene.
Og her står det altså et uopplevd menneske!
Det er uopplevd i den forstand at Erfareren ennå ikke har opplevd hvordan det er å være dette mennesket. Det gjør derimot du. Du er denne opplevelsen i en slik grad at du dissosierte og begynte å tro på den.
For å oppleve å være noe, må man gå mentalt inn i det fullt og helt. Dette er det samme som å dissosiere, tro på noe så mye at du opplever å være det du tror på.
Jeg brukte eksempelet med denne
strand-simulatoren. Dersom du blir født inn i en slik simulator, vil du tro at du befinner deg på stranden, selv om du egentlig ikke gjør det.
Slik er det også med universet og deg. Du er født inn i en en «menneske-simulator» som starter med at du opplever å være noe uhyre enkelt og lite, en zygote, og derfra opplever du å være utviklingen videre til et barn som fødes, dissosierer i det traumet fødselen er, vokser opp, lever et liv som voksen og så dør.
Så langt i historien vår er vi hittil kommet.
Forklaringen er ennå ikke fullt ut tilfredsstillende, kan jeg høre at du tenker. Vi skal enda litt videre. Vi skal inn i Egoet.
