Normalisering er det motsatte av dissosiasjon, det motsatte av å opprette nye roller.
Normalisering er det som prøver å integrere alt som skjer i den rollen du faktisk er i nå, som trolig er hovedrollen din – den du skapte for deg selv da du forstod at du er noe eget.
Normalisering er dermed selve tolkningsmekanismen, altså ditt autentiske, vàre jeg som kontinuerlig prøver å forstå nye inntrykk gjennom integrasjon.
Det er den samme mekanismen som når du opplever noe lilla-farget ... som ligner på ... et eple! ... og du velger å innlemmet det i forståelsen «eple» – mest fordi folk rundt deg gjør det.
Kulturen vi har lagd oss er smekkfull av krav og forventninger. Ingen, absolutt ingen, klarer å leve opp til dem. Samtidig går altfor mange av oss rundt og tror at de andre får det til, bare ikke jeg.
Dette spillet er basert på frykt og er totalt unødvendig!
Hva gjør vi når virkeligheten blir så påtrengende at vi ikke klarer å bagatellisere det bort?
Vi venter i det lengste, som en frosk.
Hvis du putter en frosk oppi en gryte med vann og setter den på komfyren, vil frosken sitte der og kjenne at vannet blir stadig varmere. Den blir likevel sittende. Den er nemlig vekselvarm og kan tilpasse seg alle slags temperaturer – inntil en grense. Når denne nås, dør den.
Men frosken hopper altså ikke ut av gryten, selv om den når som helst kan gjøre det. Den normaliserer.
Vi kan altså normalisere i den grad at det rakner for oss.
Jeg pleier å kalle dette for «kakeproblemet», etter dronning Marie Antoinette, som, sannsynligvis feilaktig, er blitt tillagt sitatet «Qu'ils mangent de la brioche!» (la dem spise kake) da hun ble konfrontert med at folket manglet brød under den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet.
Hun «stakk hodet i sanden», et annet bilde som brukes mye. Hun forsøkte å normalisere det pågående opprøret, slik hun pleide å løse problemer, ved å «feie det under teppet» – ytterligere det samme.
Alt dette gjøres for å dempe frykt, men altfor ofte ender det i dissosiasjon, kaos eller død. Frosken og Marie Antoinette døde, trolig strutsen også.
Min bestemor, altså hun som på mange måter egentlig var min mamma og som henger igjen i tomme luften som en hildring i min erindring, en tapt morskjærlighet, sa det slik som man gjerne formulerer det i det kalde, mørke, værharde Nord-Norge;
«Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det.»
Dette er ikke kokt frosk-strategi.
Rådet til min bestemor var å konfrontere realitetene, men ikke la seg lamme av frykt – og ikke døyve den ved å spise kake.
Hva er best?
Å spise kake til man sprekker, eller sprekke og dermed kunne vokse videre?
Gi meg de som sprekker, ikke mer kake.
Min holdning er enkel, jeg prediker åpenhet, åpenhet, åpenhet.
Jeg er ingen frosk.
Vi kan likevel gjerne spise kake mens vi snakker åpent, det gjør man i Nord-Norge. De elsker kaker nordpå.
Skulle jeg ha anledning til å introdusere et nytt rituale i vår kultur, skape en folkebevegelse, så måtte det være følgende: At vi begynner å assosierer kake med åpenhet og ærlighet.
Jeg vil at noen kommer med oppskriften på en «åpenhetskake» som bare kan serveres og spises der hvor gjestene er klare for å snakke ærlig om ting. Om sin frykt, sine drømmer, håp, behov.
Som om vi fortsatt var barn, nesten.
En slik kake ville også jeg gjerne ta meg meg og spise med lyst og latter i disse tilknappede familieselskapene som jeg for øyeblikket er intenst allergisk mot.
Noen som kjenner seg igjen?
Før trodde jeg på folket, nå frykter jeg folket.
Morten Harket, fra «Gammal og vis»
