Det er vanskelig å betrakte sine egne roller. Selv jeg, som har kompleks PTSD som gjør at jeg nokså kontinuerlig betrakter meg selv fra en «metaposisjon» inni meg selv, har ikke forstått før nylig at dette er noe uvanlig.
Jeg trodde alle har det slik.
Dissosiasjon betyr at vi trekker oss bort fra den etablerte virkeligheten og betrakter den fra en distanse. Vi tenker vårt, har andre tanker og følelser enn de vi viser i det ytre.
Vi driver med to ting samtidig, har to posisjoner, to meninger, to oppfatninger, to adferder – en som vi viser til andre og en som vi holder for oss selv.
Du kan gjerne kalle det for vårt indre og ytre jeg. De fleste har det slik, men de anser det for å være aspekter ved en enkelt, integrert personlighet.
For meg er dette en variant av dissosiasjon, man er to personer samtidig; en ytre, påtatt rolle og en indre, mer autentisk hovedrolle, vår underliggende opplevelse av oss selv som vi ikke viser frem til alle.
De fleste av oss, tror jeg, er til en hver tid i de ytre rollene våre. Vi går fullt og helt opp i den. Vi juger så vi tror det selv. Vi innbiller oss at vi tenker og føler slik rollen vår forventes å gjøre.
Så kan vi av og til få glimt av avstand til oss selv.
Har jeg det egentlig bra nå?
Hvorfor føler jeg meg trist når jeg opplever noe som burde være gøy?
Hvorfor tenker jeg at dette tror jeg ikke på?
Hvorfor sier alle at dette var vellykket, når alle må forstå at det gikk skeis?
Slike korte glimt av dissosiasjon har vi alle, men vi justerer dem inn. Eller vi slipper frem våre autentiske følelser og tanker og prøver å få rollen vår og alle rundt oss til å innlemme disse i den kollektive oppfatningen, justere rollen til også å omfatte disse fremmede betraktningene og opplevelsene i oss.
Kort sagt; vi gjør hva vi kan for å tviholde på rollene våre, på definisjonen av oss selv. Rakner den, rakner du. Det ville være skremmende. Derfor holder vi oss i rolle – med begge hender.
Eventyret «Keiserens nye klær» av H. C. Andersen handler om dette.
Du trodde kanskje at det er en historie om barns brutale ærlighet og voksnes pretensiøse skråsikkerhet? Hovmod står for fall? Den store er ikke den lille overlegen? Makt gjør blind? Noe slikt?
I mine øyne handler det mest om roller.
Keiseren står der naken og innbiller seg at han er noe. Barnet, derimot, har ennå ikke utviklet noen rolle, men er seg selv.
Vi er alle kongen, derfor treffer dette eventyret alle mennesker til alle tider, selv de av oss som er hverken konger eller barn lenger.
La meg hente frem et annet eksempel fra verdenslitteraturen.
«Don Quijote» av Miguel Cervantes ble utgitt så tidlig som 1605. Boken beskrives som den første romanen i historien, altså en fortelling som ikke følger et fastlagt formspråk. Den var ment som en parodi på datidens selvhøytidelige, oppstyltede ridderdiktning, som ofte var rene helteepos og hvor formen var helt sentral.
Wikipedia beskriver handlingen slik:
Han begynner historien som Alonso Quijano, en godseier fra et sted i La Mancha, som har lest for mange av datidens ridderromaner. Han bestemmer seg for å reise ut på eventyr som ridder.
Med pedantisk nøyaktighet følger han de gyldne ridderregler. Historien drives fremover av kontrasten mellom ideal og virkelighet: Rustningen hans er rusten, hesten hans, Rocinante, er et slitent gammelt øk, hans skjønne jomfru, Dulcinea fra Toboso, er en vanlig bondepike og hans stolte væpner er hans venn og nabo, bonden Sancho Panza.
Et kjent eksempel fra verkets første del er hvordan Don Quijote forveksler vindmøller med onde kjemper.
Akkurat som den nakne keiseren til H. C. Andersen, tror Don Quijote at han er noe viktig, mens leseren vet bedre. Vi ser vrangforestillingen som utvikler seg og vi ler, av ham, men egentlig av oss selv.
Det interessante er at Cervantes inkluderer alle livets aspekter.
Don Quijote er vekselvis forelsket, livredd, begeistret, skråsikker osv. Alt er forestillinger, alt er en rolle han har innbilt seg å bekle. Ridderens.
Vi leser med et fryktsomt gys, tankene siver inn, for vi er alle slik.
Begge disse to verdensberømte historiene handler om å se seg selv utenfra, se egoet, og dermed forstå at vi alle er noe mer, noe bakenfor.
I mine ti år med oppvekst på Lyngseidet, blant samiske sjamaner og strenge læstadianere, hang det et grafisk trykk ute i vindfanget i den kommunale boligen hvor vi bodde. Det var der man vred av seg skallene og satte ryggen mot døren for å presse den opp mot nordavinden så man kunne innta leiligheten uten å få hele vinteren inn i huset.
Litografiet var en kopi av Picassos fremstilling av Don Quijote, nemlig dette:
Plutselig en dag forstod jeg betydningen. Sant å si gikk det et lite grøss nedover ryggen. Er alle slike hendelser tilfeldigheter?
Du skal få svar, i siste kapittel1.
For å takle kompleksiteten i verden, oppretter vi altså mange roller, gjerne flere titalls.
Vi tar på oss kostymet og væremåten til en prosjektleder på jobben, en som er glad i å sykle langt, barnebarnet til hundre år gamle bestemor, pappaen til to jenter, den fryktløse keeperen på håndballaget, han som dingler etter kona når hun shopper, den som alltid har de villeste ideene, den som alltid stiller opp for andre osv.
Du spiller mengder av roller, hvis du tenker deg om. Mange av dem er nokså motstridende. Den fryktløse keeperen og pappaen med høydeskrekk kan være vanskelig å integrere i samme person. Det krever en forklaring, en ekstra runde med rasjonale.
Rollene våre kan bli for sprikende. Det kan skje ting med oss eller rundt oss som gjør det umulig å integrere disse tankene og følelsene som rollene våre har, med «den vi er», eller egentlig den vi forsøker å tro at vi er, hovedrollen.
Noen ganger går det bare ikke og da opplever vi konflikt og stress, som regel uten å ane årsaken.
Du er kanskje den tøffeste amatør-keeperen i byen, men dersom en buss kolliderer og det ligger døde mennesker på veien, er du ikke lenger så tøff.
Du har ingen rolle som passer. Du blir handlingslammet. Du opplever situasjonen som uvirkelig. Du føler at du ikke lenger er deg selv.
Dette er dissosiasjon.
Roller er mer enn ytre figurer. De er aspekter av vår egen psykologi.
En del av deg prøver å holde deg trygg ved å ligge lavt. En annen prøver å bli populær ved å være utadvendt. En tredje prøver å vise hvor smart du er. Hvor empatisk. Tøff. Trygg. Nysgjerrig.
Alt du vil være og alt du ikke vil være.
Du lager deg roller, strategier for å oppnå det du ønsker å oppnå – i den grad du er dette bevisst. Som oftest skjer det uten at du reflekterer over det, altså ubevisst.
Slik holder vi på.
Vi har alt vårt fokus rettet mot disse justeringene, tilpasningene. Det er krevende, så akkurat mens vi justerer, evner vi ikke å ha noe ytre perspektiv på oss selv. Vi prøver i stedet å integrere det nye i det gamle.
Jeg kaller det for normaliteten, en fryktbasert rangering og definering av oss selv i relasjon til omgivelsene våre. Store deler av livet vårt handler om roller og å bevare normaliteten.
Vi lærer rollene gjennom lek, går på teater, opera og kino for å leve oss inn i dem, vi får dem inn gjennom media, sport, mote, foreninger og sosiale treff. Vi oppretter roller og funksjoner på arbeidsplassen, skolen og overalt ellers i samfunnet. Vi ser på oss selv som kirkegjengere, friluftsfolk, sangere, hundeeiere, gode eller dårlige talere, menn som tester ut det feminine i seg og motsatt.
Men vi ser ikke oss selv.
Noen av rollene er synlige i det ytre, men langt fra alle. Når det gjelder de «indre rollene» aner vi som regel ikke hva vi driver med, det skjer ubevisst.
Disse rollene ble ofte skapt av sterke, noen ganger traumatiske hendelser og erfaringer. Du lærte at du må ligge lavt når faren din er sint. Du lærte at du må være utadvendt for å få den oppmerksomheten du trenger.
Noen behov er grunnleggende og alle har dem. Men alle har vi også opplevd sterke, individuelle hendelser som har tvunget oss til å utvikle særegne strategier – roller som kan ligne på andres, men samtidig er høyst personlige.
Min, og nå snakker jeg om meg personlig – min interne observatør, kontrolløren inni meg som alltid er i intens aktivitet for å holde meg trygg – er hovedrollen, mitt autentiske selv som alltid er våkent og bevisst fordi jeg opplevde å være utrygg som barn.
Som alle andre lager jeg biroller for å takle alskens utfordringer, men jeg forsvinner ikke inn i dem slik andre gjør det automatisk og uten refleksjon.
Som sagt, de fleste blir fullstendig eller i stor grad okkupert av rollen sin og glemmer alt annet, i det minste i øyeblikket. De vil det slik, for å miste grepet på rollen sin er «farlig».
I stedet for å betrakte våre egne roller fra vårt autentiske selv, forsøker vi å integrere dem i en samlet forståelse av hvem vi er.
Vi sliter og strever, maser, sender kontrollerende blikk mot andre, grubler og justerer. De andre gjør det samme. Vi bryner oss på hverandre og sliper oss ned til et minste felles multiplum, en konsensus om hva som er akseptabelt, innenfor normen, i pakt med normaliteten.
Tror du meg ikke?
Jeg hevder at du ikke er dette bevisst.
Noen ganger, særlig når normaliteten din strekkes ekstra langt, er du klar over det, men som regel ikke.
La meg illustrere hvordan dette foregår i praksis.
Som jeg har nevnt, sykler jeg et par timer nesten hver dag. Jeg sliter meg rundt i Oslo, bakke opp og bakke ned, på en tannpastagrønn sykkel med bukkestyre.
Jeg er godt synlig når jeg kommer susende med mine hundre kilo, i gul sykkeljakke, i regn og snø med fem lag klær, blinkende lys, piggdekk og elektriske varmeelementer i skoene.
Folk ser meg, selvsagt, og jeg skiller meg ofte ut fordi jeg nok fremstår som en temmelig rutinert, nærmest proff type i trafikken. Så hva skjer?
Folk ser meg, men det er ikke meg de ser. Der ser en rolle.
De tenker at der kommer det en som «kan sykling». Så de ser, ikke på meg, men på skoene mine!
Lenge forstod jeg ikke hvorfor de nedslitte skoene mine var så interessante, men så skjønte jeg til slutt at det ikke var skoene de så på, men fabrikklogoen til sykkelen som er plassert like over pedalene.
Folk vil vite hvilket merke en fyr som meg benytter. De vil vite hva som skal til for å bli som meg, få min «status». Hva kan de kjøpe, flashe, konkurrere med mot andre for å hevde seg selv – som syklist.
Slik tror jeg de tenker.
Det slår dem ikke at fabrikatet til sykkelen er nokså uvesentlig for min «imponerende» fremtoning. De vet ikke at det ligger et liv med erfaring bak ferdighetene mine, at delene på sykkelen må skiftes fortløpende, at påkledningen er nøye justert etter forholdene og at jeg kan utenat omtrent hvert eneste trafikklys jeg passerer.
De leter etter en snarvei til status, vil kjøpe seg status.
De vil vite hvordan de selv kan komme i min rolle som syklist med minst mulig innsats.
Kule biler, klær, sminke, dyr mat, tøffe hunder, vakre koner, velbeslåtte elskere, fasjonable reisemål, billetter til de riktige arrangementene, den nyeste og beste mobilen, mektige venner.
Det er et rollesirkus.
Vi alle, i større eller mindre grad, holder på slik, noen mer enn andre.
Dersom du ikke er materialistisk anlagt, kan du fortsatt pynte deg med andre ting, andre venner, andre aktiviteter, andre uttrykk for å vise at du er attraktiv – som å være høflig, snill, morsom, interessant, underdanig, opptatt av det sjelelige osv.
Dette er ikke noe vi bare kan slutte med, for vi er konstant i utallige relasjoner til våre omgivelser og må justere vår posisjon og vårt selvbilde løpende.
Men vi ser ikke oss selv.
Rollene skygger for vårt egentlige jeg.
I mitt stille sinn takker jeg alle ekstreme «originaler», alle som ikke klarer å «oppføre seg», alle som er så «bortreist» at de ikke skjønner hvor bortreist de er, alle som har gitt opp å slåss om status, som har resignert og i stedet mater fuglene i parken og snakker med barna og har det fint.
Barna.
Ære være dem, de som er nederst, de minste, de siste.
For meg er disse de første.
Min drøm, min ene, store drøm her i livet – er å få være sammen med mennesker som forstår dette med roller og autentisitet, som erfarer dette.
Jeg vil tilbringe tid og gi min kjærlighet og skaperevne til mennesker som kjenner sitt autentiske selv og vet når de er i rolle.
Min drøm er å få være sammen med andre som har det som meg, som er vàr sin egen varhet.
Det var greia med Alma.
It has often been my dream
To live with one who wasn't there.
Neil Young: «Will to love»Når man i livet sitt endelig har forstått sine roller og funnet frem til det autentiske selvet bakenfor, er det tid for øvelser og prøvelser.
Øvelser for de som ønsker å utvikle seg som del av en gruppe, hvilket kan være en treg affære, for sosiale grupper er arnested for roller.
Så er det de av oss som må eller vil fjerne oss fra det sosiale livet helt på egenhånd.
Vi finner ikke våre egne eller vi opplever at all sosial aktivitet innebærer å skape roller. Vi klarer ikke lenger å spille roller. Da er isolasjon svaret, ikke som noe prinsipielt eller ønsket, men som en praktisk, nødvendig løsning.
