De første par årene er barnet ikke seg selv bevisst. Det har ingen idé om at det er et barn. At det har en kropp. At det finnes en verden utenfor denne kroppen og at barnet er adskilt fra denne.
Barnet har ingen forestilling om egne tanker og følelser. Det opplever dem åpenbart, men det forstår ikke at det er barnets egne tanker og følelser. Det forstår heller ikke at andre mennesker, og dyr, har sin egen indre verden og opplevelse av seg selv.
Utviklingspsykologien er klar. Det tar lang tid for et menneske å oppdage seg selv.
Barnet registrerer alle slags qualia, men det tar tid å forstå at en arm er en arm, en dukke noe kjent og kjært, en hund noe man kan dra i halen og så skjer det noe spennende, et glass på kanten av bordet ...
Denne læringen kaller vi lek.
Den er først nokså kaotisk og primitiv, men antar raskt struktur og form. Det ene fører til det andre. Emergens.
Det tar tid før barnet forstår at en lekebil som var der det ene øyeblikket, fortsatt er der selv om mamma dekker den til med et håndkle et øyeblikk.
Da ler barnet.
Det er åpenbart gøy at noe kommer og går på denne måten, men hvorfor latter?
Jo, når lekebilen plutselig dukker opp, er det for barnet en skummel hendelse. Hva er det som står rett foran meg nå? Et det farlig? Skal jeg flykte? Skal jeg krype sammen? Skal jeg dissosierer og pådra meg et potensielt traume?
Nix. Det tar et lite sekund, men så skjønner ungen at det er jo bare lekebilen, igjen!
For en lettelse!
Den intense spenningen som var der et lite øyeblikk, er utløst.
Dette er mekanismen bak latter.
- Det bygges opp en forventning.
- Det introduseres noe annet enn det som var forventet
- Det nye fremstår som skummelt, uvant, provoserende, rart, fremmed
- Du skjønner etter litt ettertanke at det nye egentlig er ufarlig
- Du blir lettet – og ler
Rent fysisk trekker musklene seg først sammen i spenning, beredskap, som utløses til slutt når vitsen er forstått og musklene igjen slapper av. Denne prosessen tar gjerne noen sekunder – latter.
Til slutt forstår altså den lille skapningen at bilen er der hele tiden.
Barnet skjønner etter hvert også at fargen på lekebilen er den samme selv om lyset gjør at den ser ut til å skifte. Formen er den samme, selv om skygger og perspektiv endrer seg. Dette er fortsatt en variant av objektpermanens.
Å lære objektpermanens er, i vårt idealistiske verdensbilde, det samme som å assosiere, altså tolke – og å finne en plausibel tolkning, altså integrere.
Barnet har mekanismen i seg – eller rettere sagt; barnet er denne mekanismen – men det tar tid før det er mulig å bruke den på ytre objekter.
Objektpermanens oppstår trolig allerede ved fire måneders alder. Tidligere trodde man at det skjer først rundt atten måneder.
Barnet opparbeider trygghet. Inntrykkene er ikke lenger like skremmende.
En vakker dag, gjerne litt før barnet er tre år, skjer det noe. Det første private minnet. Den første oppdagelsen av seg selv som et selvstendig, individuelt, observerende vesen.
På dette tidspunktet forstår barnet mye om seg selv. Det fungerer som et tilsynelatende komplett menneske, men det har hittil bare pekt på ting i omgivelsene, valgt. Det kan velge ut ting det vil ha fremfor noe annet.
Fra ett års alder, og også tidligere, lærer det gradvis hva tingene heter, det kan uttrykke navn. Det forstår mangt og meget.
Men det forstår ikke seg selv. Det forstår ikke fullt ut rom og perspektiv. Det forstår ikke tid. Det forstår ikke kompliserte årsakssammenhenger.
Det tar et helt liv.
I prinsippet skulle vi gått rundt i verden og forstått stadig mer. Blitt klokere. Mer presise. Dyktigere i alt. Vi skulle blitt gradvis mer og mer og mer empatiske når vi også lærer å forstå andre mennesker og hvordan vi påvirker dem.
Men så fødes altså dette selvet – i to-treårsalderen.
Egoet. Bevisstheten om deg selv.
Det er ikke selve bevisstheten som sådan vi snakker om. Den har vært der hele tiden, fra det øyeblikket det var noe som helst å være bevisst. Den var der allerede da du dro pusten første gang. Du må ha kjent dette draget av luft. Du ante bare ikke hva det var.
Hvor kom denne innsikten om deg selv fra? Hvordan fikk du idéen om deg selv?
Vel, du vet jo nå mer enn nok til å kunne besvare spørsmålet uten min hjelp.
Jeg antar likevel at du sliter litt med å formulere et svar, for alt det vi snakker om her er på en merkelig måte lite intuitivt. Årsaken er at du er nødt til å svare fra et perspektiv som er inni svaret. Du har ikke tilstrekkelig perspektiv på deg selv.
Min forklaring er denne: Oppdagelsen av deg selv er en høyere emergent tolkning av alt du allerede vet. Alle bitene du hittil har opplevd, armer og bein, utgjør i sum noe som må få sin egen, høyere, emergente tolkning. Deg.
Du oppdager det som den kollektive bevisstheten allerede visste. Du fungerer likt som den kollektive Erfareren og tolker og opplever på samme måten som denne. Du er nødt til å komme til samme konklusjon, at du er et menneske.
Kunnskapen som fører frem til denne konklusjonen i ditt sinn, befinner seg i den kollektive bevisstheten og i din opplevde, private bevissthet samtidig – fordi det finnes bare én bevissthet.
Etter hvert som du vokser, utvides perspektivet ditt gradvis, helt til du plutselig når en terskel og forstår det som den kollektive bevisstheten allerede visste, at du er et menneskebarn.
Du har funnet ut av luft og lys og varme og avstander og tid. Du har oppdaget armer og bein, mor og far, søsken, mat, stoler og bord.
Du har endelig også oppdaget deg selv.
Akkurat hva som trigger denne oppdagelsen, kan trolig være så mangt.
Dersom du utsettes for et traume, oppdager du deg selv – fordi du tvinges til å dissosiere for å holde ut.
Det kan også skje på grunn av et mindre dramatisk stimuli.
For meg var det en banankasse.
Jeg husker det som om det var i dag. Det er enda et bilde som jeg kan hente frem.
Jeg husker at jeg så denne kassen og forstod at den ikke var meg. Det var noe stort, avlangt, med påtrykt bilde av bananer og med leker oppi.
Dette var i Askim da jeg var tre år gammel og vi bodde i etasjen over en dagligvarebutikk. Moren min må ha fått en banankasse derfra, lagt lekene mine i den, og plassert guttungen ved siden av.
Jeg erfarte denne ... banankassen.
Det må ha vært litt krevende. Jeg visste ingenting om banankasser, men jeg må åpenbart ha kjent til bananer, for jeg husker at det var det jeg så. Og jeg så et Brio trelokomotiv og noen vogner. En sjiraff med gule og svarte striper. Jeg husker sollyset, tregulvet, mangelen på møbler, fasongen på rommet.
Jeg kunne og visste utrolig mye!
Men det var denne tingen. Jeg grublet på hva dette nye kunne være.
Så forstod jeg plutselig at det som befant seg i synsfeltet mitt, var ikke meg, men noe eget. Dermed oppdaget jeg samtidig meg selv – som en «ikke-banankasse».
Jeg var noe eget, noe for meg selv.
Dette var en klassisk dissosiasjon.
Jeg måtte lage meg en rolle som ... noe annet enn en banankasse.
Forestillingen om banankassen var også emergens.
Det er alltid den høyeste emergente tolkningen som er i fokus.
Jeg hadde kommet så langt i min forståelse av verden, at jeg nå var klar til å «finne meg sjæl». Det måtte en pappkasse til, den var så underlig at den umulig kunne være en del av meg selv, må jeg ha tenkt.
