Ordet fokus er viktig.

Jeg har forklart inngående at det absolutt eneste som eksisterer, er en universell Erfarer med evne til å registrere endringer. Jeg har kalt denne evnen for varheten vår, det våkne punktet i oss, det som er bevisst.

Varheten registrerer endringer, som gjennom en enormt lang rekke av emergente tolkninger skaper forestillingen om deg.

Det er ikke du som har varhet, men varheten skaper forestillingen om deg.

Igjen; alt er reversert i en idealistisk verden.

Varheten registrerer en endring og endringen blir tolket, forstått som noe. Dette «noe» danner nå i kombinasjon med, og i relasjon til, alt annet som allerede eksisterer – ytterligere noe nytt. Dette «neste nye» er dermed en endring og må også tolkes.

Slik går det steg for steg: atomer blir til molekyler, molekyler til biologisk vev, vevet blir til organer, organer danner deg – for å forklare det ekstremt forenklet.

Fordi det ene tar det andre, utgjør dette en ubrutt, sammenhengende prosess. Fokuset ditt flyttes ikke kaotisk frem og tilbake mellom alt mulig, det ligger fast på den emergente fremveksten.

Det er alt nytt som må tolkes, ikke alt gammelt.

Tiden og rommet vi befinner oss i, ble en gang skapt, dvs. konseptualisert. Deretter blir dette husket. Erfareren vet hva tid og rom er. Det huskes universelt, fordi dette er noe den universelle Erfareren vet, akkurat som du vet ting.

Det krever ikke ditt fokus, din anstrengelse, å vite at du fortsatt befinner deg i tiden og rommet. Men alt nytt krever din fulle oppmerksomhet umiddelbart.

Dette kjenner du fra dagliglivet.

La oss si at du kjører bil, en lang distanse mellom to byer. Du kjører langs motorveien og har musikk på bilradioen. Etter en stund går det opp for deg at du har kjørt mange mil uten å huske noe som helst fra denne strekningen. Det gikk på automatikk.

Derimot husker du meget godt hva du hørte på radioen. Du var dypt inni musikken og samtalene. Så inni musikken var du, at du opplevde «flow». Du drømte deg bort, fanget opp nyanser og opplevde de store linjene og kontrastene. Du nøt den.

Hele ditt fokus var på musikken, nesten ingenting på veien. Veien var kjent. Det skjedde lite nytt underveis, det var nesten ingenting som krevde din oppmerksomhet. Den kunne du rette mot musikken.

Når gjorde du det sist?

Når lyttet du sist med all din konsentrasjon på musikk over lengre tid? Dette skapte, selvsagt, opplevelsen av flow, flyt – men altså også av å ikke ha vært til stede der du faktisk befant deg, på veien i hundre kilometer i timen.

Fokus er dermed hovedfaktoren som skaper dissosiasjon, men det er flere.

« Previous Next »