Så hvordan blir da et menneske til?
Du ble unnfanget ved at to kjønnsceller smeltet sammen til en celle som utviklet seg til å bli deg. Dette skjedde i det kollektive rommet og i den kollektive tiden, i virkeligheten som omgir oss alle, i verden, for å si det med et vanlig ord.
Det er dette som menes når jeg sier at det skjedde i den universelle, ene Erfareren. Verden er en forestilling og en opplevelse som den universelle Erfareren har. Alt som skjer i verden, skjer dermed i Erfareren.
Erfareren forestiller seg denne første cellen,
zygoten.
Fordi det bare eksisterer én bevissthet og denne ene bevisstheten er alt, og fordi også du derfor er og har denne bevisstheten – så har du og alle andre full tilgang til å betrakte den nye skapningen i form av en zygote som befinner seg på et bestemt sted til en bestemt tid.
Du, som står og titter på den gjennom et mikroskop, opplever derimot ikke hvordan det er å være zygoten, for du er allerede en opplevelse som er fullt opptatt med å oppleve seg selv.
Du kan ikke være to ting samtidig.
Jo, du kan dissosiere, ta på deg ulike roller. Du kan innbille deg at du er en annen enn du var for noen minutter siden. Nå er du keeper på håndballaget, for et øyeblikk siden var du mammaen som sa på gjensyn til datteren din.
Du opplever likevel hele tiden å være «deg selv», men du kan altså dissosiere til ulike roller, som fortsatt er innen rammen av «deg» som kropp og eksistens.
Den universelle Erfareren har det på samme måten, selvsagt, for noe annet er umulig. Erfareren dissosierer. Erfareren forestiller seg ting inni seg selv og prøver å forstå hva det er.
- Erfareren forestiller seg en zygote. Det er en idé den har skapt inni seg selv. Erfareren opplever også hvordan det er å være zygoten.
- Du forestiller deg å være en keeper. Det er en idé du har skapt inni deg selv. Du opplever dessuten hvordan det er å være denne keeperen.
Det er den samme mekanismen.
Så levende kan keeperen i deg bli, at dersom du fortsetter å være keeper døgnet rundt, bare oppholder deg på håndballbaner, bare treffer håndballspillere – så vil du gradvis glemme at du er pappa, prosjektleder på jobben og mormors barnebarn. Du er nå håndballstjernen.
Det skjer i hypnose. Det skjer i psykose. Det skjer ved traumer. Du skiller ut en personlighet, en rolle, en forestilling om deg selv som er hensiktsmessig.
Dersom virkeligheten er for tøff å håndtere, umulig å integrerer i den du tror du er – ja, så kan du i ekstreme situasjoner skape nye versjoner av deg selv som er i stand til å håndtere den uhåndterlige situasjonen.
Du dissosierer helt og fullt.
Når ting roer seg igjen, når finalen i den viktige håndballturneringen er vunnet, kommer du på at du er mamma og må hente ungen din snarest. Du kan av og til dissosiere, men har samtidig en stabil «virkelighetsforståelse». Vi kan si at du på et vis våkner tilbake til den du egentlig er, hovedforståelsen av deg selv.
Dannelsen av en zygote er en dissosiasjon, ikke i deg, men i den universelle Erfareren.
Det er noe nytt, noe som ikke allerede eksisterer som del av noe annet. Det må tolkes, forstås og oppleves som noe eget, som noe i seg selv. Det er en høyere emergent opplevelse som ennå ikke har fått sin tolkning.
Hvordan kan Erfareren vite at akkurat denne lille cellen er noe nytt?
Zygoten har avvikende DNA, med halvparten fra mor og resten fra far. Denne cellen ligner ikke på de andre av mors celler, heller ikke på noen andre celler Erfareren noen gang har visst om.
Har Erfareren oversikt over DNA og alt mulig?
Ja.
Erfareren har selv skapt forestillingen om hver minste detalj i universet. Den universelle bevisstheten opplever også hvordan det er å være hver minste detalj.
Bevisstheten tolker det mentale mønsteret av tid, rom, partikler osv. – tillegger det mening, forstår det, lager seg abstrakte forestillinger om hva det er – og opplever det, erfarer qualia; noe fysisk.
Den universelle bevisstheten er ikke en betrakter på utsiden av universet. Universet er en forestilling i bevisstheten. For at bevisstheten skal kunne oppleve universet, må den oppleve de enkelte forestillingene i seg selv. I hvert minste punkt.
Bevisstheten, forestillingene og opplevelsen (de qualia som forestillingene fremkaller) er det samme. Det eksisterer ingen avstand, ingen atskillelse mellom disse fenomenene. Alt er ett.
Subjekt og objekt er det samme, fordi forestillingen om og opplevelsen av et objekt er i subjektet. Å forestille seg noe og oppleve noe, er det samme.
Alt er subjektivt, alt er erfaring.
Bevissthetens forestilte objekter oppleves som seg selv.
Når den universelle bevisstheten tolker en stor og uhyre kompleks del av mønsteret til å være et menneske, opplever Erfareren å være dette mennesket.
Zygoten opplever altså å være noe for seg selv, noe eget, noe hittil ukjent som må forstås og oppleves som det forståtte.
Zygoten er et mikroskopisk, kommende barn av en håndballkeeper på bedriftslaget.
Zygoten opplever å være zygoten. Den opplever å være celledelingene som følger, de som senere blir en kropp og en hjerne.
Da du utviklet deg i mors mage, opplevde den store, universelle bevisstheten at det vokste frem noe komplekst, et menneske.
Dette lille mennesket opplever å være seg selv.
Det opplever en kropp og en hjerne.
Det kjennes som noe. Det er ledsaget av qualia.
Det er dette vi kaller livet vårt.
De første ni månedene utvikler fosteret seg i mors mage. Det skjer langsomt og forhåpentligvis uten dramatiske hendelser. Nye celler dannes og integreres i en forståelse av at de er «mer av det samme».
Ansamlinger av celler blir til organer. Også dette skjer langsomt. Fosteret bruker ikke ennå lungene til å puste med eller beina til å gå med, så de har ingen radikal, ny funksjon for fosteret – ennå. Dermed kan også de «normaliseres».
Så blir barnet født.
Det er et enormt traume. Alt er plutselig nytt. Luften, synsinntrykkene, lydene osv.
Resultatet er nødt til å bli en dissosiasjon, et forsøk på å forstå hva som foregår og integrere det i en samlet forståelse som oppleves som trygg. Ting som blir forstått, «normalisert», er ikke lenger farlig.
Vi er alle intenst opptatt av å være trygge, kontinuerlig fra vi er en uvitende zygote til vi trekker vårt siste åndedrag.
Akkurat når du for første gang ser dagens lys, er det umulig å integrere hendelsen i noe kjent, utryggheten er total.
Livet er ... en skrekkinngytende erfaring.
Er det rart babyer skriker når de blir født?
