Å dissosiere betyr å separere, splitte eller skille ut noe.
Innen psykologien er definisjonen at man inntar en følelsesmessig eller kognitiv avstand til det som skjer.
Dissosiasjon inntreffer når vi føler oss overveldet, ikke forstår eller ikke evner å håndtere en situasjon. Det du står overfor er rett og slett for mye eller for fremmed.
Hva gjør man da?
Innen psykologien opererer man med tre typer dissosiasjon:
- Fordreid virkelighetsoppfatning: Det føles som om situasjonen du befinner deg i, ikke er ekte. Du opplever å være i en slags underlig drømmetilstand. Du kjøper ikke «virkeligheten».
- Fremmedgjøring: Du betrakter det som skjer i livet ditt som om du var en tilskuer på kino. Det du opplever er virkelig nok, men det skjer ikke med deg, du befinner deg et annet sted.
- Dissosiativ glemsel: Du sliter med å huske viktige ting om deg selv. Dette kan inntreffe om du har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep, krig o.l.
Dissosiasjon er et utbredt fenomen. Man regner med at minst halvparten av befolkningen har opplevd å dissosiere en eller flere ganger i løpet av livet.
Dessuten er det åpenbart snakk om et spektrum av grader.
Selv de tre hovedtypene av dissosiasjon kan ses på som «lett» (man opplever situasjonen som uvirkelig), «middels» (det som skjer er så uvirkelig at det gjelder ikke meg) og «alvorlig» (man fjerner seg så mye fra situasjonen at man ikke husker noe).
Så hva skjer når vi dissosierer?
Utgangspunktet er ofte at den indre og ytre verden ikke henger sammen.
Personen opplever en konflikt som må løses. Å løse noe innebære å forstå noe. Når noe er forstått, kan konflikten fortsatt være der, men da er det en forstått konflikt. Din indre og ytre opplevelse av situasjonen er i samsvar; du opplever en konflikt og du ser begge sidene klart. Det er til å leve med.
Problemet oppstår når du ikke klarer å finne en løsning. Da er dissosiasjon en utvei.
Hva er mekanismen?
Når vi står overfor noe nytt, kan vi velge ulike strategier, som reflekterer den samme mekanismen som vi tidligere har snakket om gjennom hele boken, nemlig «emergens».
- Vi står overfor noe nytt (registrere endringer),
- Vi foretar en tolkning, altså prøver å finne ut hva det nye kan være, gjennom å assosiere, som betyr å se forbindelser, likheter og sammenhenger mellom noe som tilsynelatende er atskilt.
- Dersom vi ser at det nye bare er en variant av noe kjent, integrerer vi det nye i det eksisterende konseptet, vi «normaliserer».
- Dersom vi ikke klarer å integrere, er løsningen å dissosiere.
Disse aktivitetene er altså det samme som emergens, det vil si mekanismen som er motoren i all skapelse i hele universet på alle nivåer og i alle kategorier av eksistens.
Det at vi finner igjen den samme mekanismen overalt, er et sterkt indisium som peker mot at vi er inne på noe.
Kan jeg ha sagt det tidligere?
