Det stopper en gang. Verden spaltes og ekspanderer med økende hastighet. En gang om mange trillioner år vil samtlige partikler i universet ha føket så langt fra hverandre at de aldri mer kan kommunisere med hverandre.

Avstanden er blitt så stor mellom «punktene» i universet, og de fyker fra hverandre med en slik fart at et foton, eller hva som helst annet, ikke kan reise imellom dem selv med lyshastigheten. Det rekker aldri frem.

Den dagen finnes det ikke lenger noe mer for Erfareren å erfare. Ingenting mer å tenke eller oppleve. Ikke noe grunnlag for videre emergens.

Det som allerede ble konseptualisert og opplevd frem til denne situasjonen oppstår, er forstått, ferdig levd. Det er blitt til total kunnskap i form av abstraksjoner, men også som qualia – hvordan det oppleves å være dette universet som nå har kommet til sin slutt gjennom sine indre lover.

Den dagen verden slutter, forsvinner ingenting, for ingenting eksisterte som noe reelt objektivt. Alt var tanke, en forestilling i en ånd.

Ånden består.

Verden blir et minne.

Og hvilket minne!

Ånden kan plutselig og når som helst få en ny tanke om et «punkt», en ny «avstand», en ny tid og hastighet med andre verdier enn de vi kjenner hos oss.

Kanskje får Erfareren kontinuerlig en uendelighet av slike bittesmå idéer om punkter, avstander og hele universer som alle da vil være ulike vårt.

Samtidig vil alle disse universene være logiske, gyldige, levbare, sanne og meningsfulle – fordi de er innbyrdes harmoniske.

Den store summen av alt i et hvert univers er den samme, nemlig én. Det ene som alt er, «prikken», men som også kan splittes opp i en ufattelig rik illusjon med myriader av tilsynelatende kontraster og dualiteter, som er det vi opplever fordi også vi er dette.

Vi er det og vi opplever å være det.

« Previous Next »