Jeg hoppet over et vesentlig problem for et øyeblikk siden. Vi befinner oss midt i den ustyrlige kvantemekanikken. Her råder fuzziness, altså mangel på absolutt sikkerhet.
Jeg har snakket om at elektroner svirrer rundt atomkjerner i faste baner, som de kan hoppe mellom slik at atomet som helhet får ulike ladninger. Dette var slik Bohrs atommodell så ut, men den er feil.
Werner Heisenberg viste at vi aldri kan vite med sikkerhet hvor en elementærpartikkel, for eksempel elektronet, faktisk befinner seg til en hver tid. Erwin Schrödinger kom med ligningen som viser sannsynligheten for at partikkelen befinner seg på bestemte steder. Du finner en
god fremstilling av dette her.
Det er altså tilsynelatende tilfeldigheter involvert, men vi har ligninger som hjelper oss operativt til å kontrollere atomer, ioner, elektroner, fotoner osv. – og gjennom det utvikle alt vi har av elektroniske komponenter og apparater.
Jeg skal ikke prøve å gjengi hvordan alt dette foregår, men i stedet kommentere det fundamentale. Hva er det som skjer i essens? Hva er forklaringen på denne ugjennomtrengelige tilfeldigheten?
Okey, hold deg fast. Jeg skal foregripe noe som kommer senere, nemlig kompleksitetsmekanismene. Poenget er å vise at de er aktive i det aller, aller minste. Senere skal vi ser at de gjelder også for det aller største; stjerner og planeter – og også for mentale og sosiale prosesser, og absolutt alt annet.
Innen astronomien har man lenge visst at når mange objekter med ikke altfor avvikende størrelser, for eksempel soler, svirrer rundt hverandre i et system – så er banene deres nærmest umulig å beregne. For to objekter er regnestykket enkelt, men for tre eller flere legemer er det, bortsett fra i visse spesialtilfeller, uløselig. Dette kalles
trelegemeproblemet.
Så har jeg sagt at elementærpartiklene må være sluttresultatet av en lang rekke av emergente forestillinger og at hele veien er masse og gravitasjon med som en faktor.
Resultatet blir at mikropartiklene som danner emergent råstoff for de høyere elementærpartiklene, beveger seg relativt til hverandre på en måte som er matematisk umulig å beskrive, som multilegemer i et komplekst system. Dermed er det også umulig å si sikkert når og hvor elementærpartikkelen dukker opp. Vi kan bare formulere dette som en gjennomsnittlig sannsynlighet, hvilket er nettopp det Schrödinger-ligningen gjør.
Jeg kaster inn dette som en idé til de som kan og forstår kvantefysikken til bunns.
Mistanken min er altså at det må være mulig å komme frem til Schrödinger-ligningen ved å foreta statistiske analyser av ligningene som styrer komplekse systemer, for eksempel de som brukes til å forstå værsystemer.
Det jeg sier her er ikke for legfolk, men vi skal som sagt komme tilbake til
kompleksitet i mange andre sammenhenger. Her kan du se hvordan jeg senere i boken beskriver
trelegemeproblemet.
