Kan det elektromagnetiske feltet ganske enkelt være mikroskopiske bølger i Mønsteret?

I fysikken opererer man med at det skal eksistere egne felt for alle elementærpartiklene, og for mye annet også. Fra disse feltene popper det opp partikler med en viss matematisk sannsynlighet (Schrödinger-ligningen, vi skal se på den om et øyeblikk). Men hva feltene er, hva de er lagd av, hvor de kommer fra, hvorfor og hvordan – forblir ubesvart i naturvitenskapene.

Siden lyset i alle tenkelige situasjoner, forutsatt vakuum, beveger seg med den samme hastigheten som den vi finner i tolkningen av det fundamentale, mentale Mønsteret, nemlig lyshastigheten, er det rimelig å anta at Mønsteret og det elektromagnetiske feltet er det samme.

Alt som er senere, høyere emergente tolkninger av feltet, beveger seg (nesten?) alltid langsommere enn lyset. Dette dikteres av emergens-prinsippet, så jeg antar at det er slik. Det bør undersøkes.

Dette er i det minste en klar indikasjon, og denne tanken er også meget enkel, hvilket alltid er behagelig.

Et annet forhold som peker mot at elektromagnetisk stråling kan være bølger i Mønsteret, er det faktum at bølgene (i vakuum) alltid beveger seg med den konstante lyshastigheten, uansett hvilken hastighet observatøren selv måtte bevege seg med. Dette er et av hovedpunktene i Einsteins generelle relativitetsteori.

Det er kontraintuitivt. Overalt ellers hvor to «hastigheter møtes», er det summen, altså den relative hastigheten mellom de to objektene i bevegelse, som observeres.

Tenk deg at to tog kjører mot hverandre og at hvert av dem kjører med tilnærmet lysets hastighet. Foran på begge lokomotivene er det lyskastere som sender lys mot det møtende toget. Lyset går med lysets hastighet, og nesten det samme gjør hvert av togene, dessuten i samme retning som lyset sendes ut.

Man skulle da tro at lyset går med omtrent dobbel lyshastighet ut fra hvert tog, sett fra posisjonen til en stillestående observatør midt imellom.

Og siden de to togene dessuten kjører mot hverandre, skulle den relative hastigheten mellom lysstrålene bli nesten fire ganger lysets, fortsatt observert av en ubevegelig observatør.

Faktum er at uansett om du befinner deg på det ene eller andre toget, eller om du er den statiske observatøren, så opplever du at lyset går med lyshastigheten.

Punktum.

Hvordan er det mulig?

Vi vet allerede at lyshastigheten oppstod som noe av det aller første Erfareren forestilte seg. Erfareren observerte at det plutselig eksisterte «punkter» i mange ulike avstander. Den forklarte de ulike avstandene med at de måtte ha beveget seg fra hverandre i løpet av en viss tid og med en viss hastighet.

Dermed var konseptene rom (avstander), tid og hastighet unnfanget, og dessuten låst til hverandre i et fast, matematisk forhold.

Tiden og avstandene varierer hele tiden overalt i hele universet, som når du drar og strekker en marshmallow, men lyshastigheten er konstant.

Derfor er det nærliggende å tro at lyset er mikroskopiske bølger i romtiden, altså skaper et mønster i romtiden som blander seg med det øvrige Mønsteret som først og fremst er dannet gjennom mikroskopisk gravitasjon.

Fotoner skytes ut ved hver minste energiendring i universet. Fordi de bærer energi, har de også masse (selv om massen ved stillstand er null). Fotonene påvirker dermed Mønsteret og skaper bølger, som steiner skaper bølger når de kastes i havet.

Det lyder banalt, men igjen er det behagelig å forestille seg at det aller minste kan tenkes å fungere likt som det aller største.

Merk: Som alt annet i denne boken, må dette betraktes som et innspill, en utfordring til vitenskapen om å se på alternative forståelser av dagens fysikk.

Denne oppfordringen kommer ikke bare fra meg, men også fra tusenvis av andre tenkere rundt om på planeten. Tankene ligger i samtiden.

« Previous Next »