Frontpage Summary Full text (free) Audiobook (free) Buy the book Videos Podcasts

16.1. Inflasjonsfasen

Innen astrofysikken er rådende teori at universet startet med en ekstremt rask og stor utvidelse som kalles inflasjonsfasen. Dette samsvarer påfallende med vår egen teori om at Erfareren i løpet av null tid dannet forestillingen om et allestedsnærværende romtidfelt.

Som jeg har vist, skaper Erfareren først en forestilling om et romtidfelt som danner et hektisk fluktuerende mønster. Dette mønsteret oppstod utenfor tiden og rommet, i et stedløst, tidløst ingenting, et evig nå.

Straks Erfareren hadde kreert tolkningene, lovene som former Mønsteret, var lovene «overalt» og til «all tid». Kunnskap oppfører seg slik. Enten har du den, eller så har du den ikke.

Sett fra innsiden av Mønsteret, hvor vi befinner oss, altså inni tiden og rommet, må dette ha sett ut som en ekstrem hendelse hvor universet plutselig ekspanderte fra ingenting til uendelig størrelse på null tid. Samtidig begynte tiden å tikke.

Dette ligner påfallende på det man i astrofysikken betegner som inflasjonsfasen. Den var over etter 10-32 sekunder, altså kun brøkdelen av brøkdelen av et sekund.

Etter inflasjonsfasen, eller egentlig allerede mens inflasjonen fremdeles pågår, begynner tolkningen av Mønsteret. Denne varer resten av universets levetid, ca. 13,8 milliarder år frem til nå, og vil pågå til verdens ende.

I vårt idealistiske verdensbilde er det altså to hovedfaser: mønsterfasen og tolkningsfasen.

Men la oss nå se hva vitenskapen forteller oss og hvordan idealistisk emergens og fysikalisme samsvarer.

Igjen, jeg er ingen fysiker. Det som kommer nå er en løselig, ukvalifisert, men forhåpentligvis interessant spekulasjon. Poenget er å illustrere en idealistisk tenkemåte.

Fysikken forteller oss at i løpet av de første 10-32 sekundene utvidet universet seg eksponensielt til en diameter på minst 100 millioner lysår.

Noen kilder sier at omfanget allerede etter brøkdelen av et sekund var mange, mange ganger større enn dagens observerbare univers (ref). De samme kildene hevder at universet etter kort tid må anses å være teoretisk sett uendelig i utstrekning.

Inflasjonsfasen er en modell, en teori som ble utviklet på 1970- og 80-tallet og er ikke noe man har observert direkte. Den sannsynliggjør matematisk og teoretisk at universet kan ha vært igjennom en slik utvidelse for å få den størrelsen og de egenskapene vi observerer i dag.

Her er et av hovedargumentene som støtter teorien:

Vi er med dagens teknologi i stand til å måle det som kalles kosmisk bakgrunnsstråling (CMB) i universet. Dette er den eldste elektromagnetiske strålingen som fortsatt finnes og kan studeres etter The Big Bang.

Det viser seg at denne strålingen har små ujevnheter, den danner et mønster. Mønsteret stemmer overens med mønsteret vi finner i nullpunktfeltet, dette mikroskopiske, hektisk dirrende kaoset av hendelser, kvantefluktuasjonene, som finnes overalt, selv i absolutt vakuum (ref). Ujevnhetene i mønsteret var starten på det som senere ble til galakser.

Hvordan er det mulig at det aller minste og det aller største vi kjenner har samme mønster? Inflasjonsteorien forklarer det med at det mikroskopiske mønsteret ble blåst opp som en ballong til astronomiske dimensjoner i løpet av uhyre kort tid, 10-32 sekunder. Derfra fortsatte «ballongen», universet, å utvide seg med «normal» fart, lyshastigheten.

Tenk igjen film. Bildene du ser på det digre lerretet i kinosalen kommer fra en projektor. På filmrullen inni projektoren er bildene bittesmå, som regel 16, 35 eller 70 millimeter brede. Når de kommer på lerretet, er de blåst opp til kanskje 35 meter eller mer, altså med tusen ganger, 103.

Under inflasjonsfasen skjedde utvidelsen med en faktor på minst 1026. Et objekt på størrelse med et halvt DNA-molekyl (ca. 1 nanometer, 10-9 meter) ble blåst opp til 10,6 lysår – 100.283.746.237.467.330 meter. Og dette skjedde på praktisk talt null tid.

Jeg har sagt at romtidfeltet ble dannet som kunnskap utenfor tiden, i Erfareren – som har uendelig kapasitet og befinner seg i et tidløst, evig «nå» og et evig «ingenting». Dette er altså ikke så langt unna det fysikken beskriver.

Romtidfeltet med tilhørende bevegelser, masse og gravitasjon – Mønsteret – er en forestilling i en universell bevissthet, skapt av kunnskap om noen enkle lover.

Akkurat som det tar null tid å frakte en banan i tankene fra Jorden til en planet mange lysår unna, tar det null tid i Erfarerens forestilling å skape et universelt mønster med uendelig utstrekning.