Emergens er selve hovedmekanismen i teorien vår og er involvert overalt og på alle nivåer i universet. Her får du et eksempel på hvordan emergens skaper mening fra trykksverte.

La oss si at Mønsteret, nullpunktfeltet i fysikken, er boken vi snakket om nettopp.

Universet er en forestilling, en lesning eller tolkning av Mønsteret. Det er forestillingen, fortellingen som oppleves.

Å lese oppleves som noe. Noen ganger er historien så godt fortalt og bildene som dannes i hodet ditt er så levende, at du «lever deg inn i boken». Det føles som om du er tilstede i fortellingen.

Kornene i trykksverten i boken er da punktene. Bokstavene, ordene, setningene og fortellingen som de danner, er emergente forestillinger.

En bokstav er en emergent tolkning av et bestemt mønster av punkter med trykksverte. En annen del av Mønsteret tolkes som en annen bokstav.

De ulike bokstavene danner igjen også et mønster. Disse tolkes som ord. Ordene tolkes deretter som setninger osv.

Slik oppstår abstrakt mening fra de høyst «materielle» kornene i trykksverte.

Prinsippet om emergens er universelt.

Ta film.

Hvert sekund lyser et tjuetalls fotografier opp på lerretet. Det er statiske, ubevegelige bilder – lyspunkter på et lerret. Ingenting beveger seg, ingenting «skjer». Men i sinnet ditt vekkes bildene til liv. Det dannes en historie, mening – gjennom emergens.

Ta så universet.

I Erfarerens tolkning av Mønsteret, i fortellingen, danner punktene et tredimensjonalt rom. Dette rommet tolkes og oppleves som noe «romslig».

Dersom du gjør som fysikerne og går helt ned i det aller minste, finner du ikke noe rom og heller ingen tid. Du finner ingen mening ved å studere trykksverte som sådan, og heller ingen romantikk ved å granske kornene på filmrullen.

Prinsippene for hvordan dette virker er alltid de samme, men etter hvert som emergens skjer i mange generasjoner, blir tolkningene av stadig høyere orden.

Det som i starten var enkelt og enhetlig, blir raskt komplekst og fragmentert.

Erfareren ser bilder, hører lyder, forestiller seg tyngde og berøring.

Disse fenomenene er ikke underlagt lyshastigheten. De følger sine lover av høyere orden, emergente lover – skapt fra tolkning av summen av alt som har gått forut i akkurat den bestemte situasjonen. Newtons mekaniske lover er et godt eksempel.

De fleste naturlovene vi kjenner er fremkommet gjennom studier av opplevelser av Mønsteret. Lovene som skapte Mønsteret, derimot, er fundamentale.

En lov er rett og slett en forestilling, kunnskap, om hva noe er, altså det vi hittil har kalt et konsept.

Eksempelvis betyr det at den første gangen noe ble tolket som et «eple», ble det samtidig etablert en «lov», dvs. kunnskap, om at alle mønstre som ligner tilstrekkelig på et eple, er et eple.

Skulle et senere eple ha betydelige avvik fra loven om hva et eple er, må enten tolkningen utvides til å romme også avviket, eller det må skapes et nytt konsept, for eksempel «pære».

Dersom det aktuelle eplet for eksempel bare har en uvanlig farge, men fremdeles form, konsistens, lukt og smak som epler for øvrig, innlemmes den nye fargen i definisjonen.

Denne definisjonen er da av en høyere emergent orden fordi den omfatter ytterligere et nytt aspekt ved «eple» og erstatter den tidligere forståelsen av hva et eple er.

Den nye, utvidede tolkningen vinner.

Den overtar som attraktor.

Vi ser dermed at konseptet «attraktor» i litt utvidet forstand også gjelder for tolkninger og lover.

Den sterkeste tolkningen vinner.

Dette gir også assosiasjoner til Darwins utviklingslære.

Det leder dessuten til begrepet maskering, altså at noe sterkere maskerer noe svakere, som når solen kommer opp om morgenen og maskerer lyset fra stjernene.

Maskering (og normalisering) står sentralt i dannelsen av forestillingen av deg som et separat individ. Dette skal vi komme inn på i det senere kapittelet om dissosiasjon.

Mekanismen med emergens forklarer hvordan en gruppe elementærpartikler kan tolkes som et atom, atomer som molekyler osv. – hele veien opp til «eple», «skog», «planet» eller «galakse».

Det er alltid den høyeste emergente tolkningen av det som i øyeblikket er i fokus som blir opplevd med et tilhørende qualia.

De underliggende komponentene, for eksempel atomene i et eple, er der og kan studeres individuelt, men vi opplever ikke trilliarder av atomer, vi opplever et eple.

Det underliggende blir maskert.

Slik dannes mening fra meningsløse atomer.

Fordi mening i realiteten er abstrakte lover for tolkning, antar vi at meningene som sådan er abstrakte og tilhører en egen sfære.

Dette er feil.

Meninger eksisterer ikke som noe separat, de er ingenting i seg selv. Meninger er skapt av Erfareren, som også er oss, for å forstå og oppleve verden.

Konsekvensen av vår teori om idealistisk emergens, er at en hvilken som helst mening er like «sann» som en annen.

Det finnes ingen absolutt lov om hva som er det ene eller det andre, stygt eller pent, rett eller galt. Etikk er ingenting gudegitt.

Alt vi ser rundt oss er like «gyldig», fordi det er vår egen, eller foreløpig den universelle Erfarerens, subjektive tolking som er gjort til «lov».

Dette prinsippet skal vi senere se gjelder også for deg og meg som enkeltindivider.

« Previous Next »