Det eksisterer det vi kaller et felt, abstrakte lover om hvilke størrelser som finnes og hvilke krefter som virker på et gitt sted i tiden og rommet. Romtiden er en del av dette feltet, men det inneholder også kunnskap om bevegelser, masse og gravitasjon. Feltet må få et navn, og jeg velger å kalle det for Mønsteret.

Skillet mellom det tenkte og det opplevde står helt sentralt i å forstå verden.

Verden er både evig (nesten), uendelig stor, deterministisk og skapt komplett på null tid.

Alt oppstod med et knips. Deretter kommer ingenting nytt til, aldri.

Hvordan er dette mulig? Jo, fordi det er mentalt, det er tenkt.

Universet er skapt fra noen svært enkle, abstrakte lover.

Det er kunnskap i en universell intelligens, i Erfareren.

Hvilke lover? Jo, de om rom, tid, bevegelse, masse og tiltrekning.

Disse tingene ble konseptualisert i en gitt rekkefølge, men så tidlig at den abstrakte kunnskapen var og er tilstede overalt alltid.

Du har allerede fått beskrevet et forslag til hvordan de fungerer, som er i samsvar med det fysikken forteller oss, men tenkt på en litt annen måte.

Tenkemåten vår er reversert. Vi er kommet frem til lovene ved å indusere, ikke redusere.

Forestillingen om mønsteret er en abstraksjon. Det oppstår i et uendelig omfang umiddelbart. Enten har du denne kunnskapen, eller du har den ikke.

Erfareren har absolutt og umiddelbar kunnskap om hva som er status, altså verdiene for posisjon, tid, bevegelse, masse og gravitasjon, uansett hvilket punkt i rom og tid i denne kolossale strukturen, mønsteret, som betraktes, registreres.

Erfareren vet alt.

Dette kalles et vektorfelt.

Feltet er det vi kaller romtiden, men inneholder også noe mer, nemlig informasjon om bevegelser, masse og en helt sentral kraft, den som skaper gravitasjon, akselerasjon og bølger – tiltrekning mellom alt som har masse – det vi mer generelt kan kalle den mentale loven om attraktorer.

Begrepet attraktor danner også grunnlaget for det man i spirituelle miljøer kaller The Law of Attraction, men den virker på et helt annet nivå, i dagliglivet – hvilket vi ikke skal komme tilbake til. Jeg nevner det bare for å ikke skape forvirring, eller mer forvirring, alt ettersom hvordan du ser det.

Som vi har sett, danner feltet ansamlinger, ujevnheter, en struktur.

Variasjonene fremkommer i alle varianter. Noen er tette, kompakte. Andre ansamlinger er mer som tåke med et svakt mønster. Noen står nokså stille, andre fyker avgårde. Noen dirrer intenst på et sted, andre følger lange sykluser som kan strekke seg over større eller mindre områder.

Alle disse variasjonene skjer i rom og tid.

Det har oppstått en ufattelig kompleksitet. Plutselig dukket det opp trilliarder ganger trilliarder ganger trilliarder «mentale hendelser», variasjoner i mønsteret. De må alle tolkes og oppleves. Erfareren fungerer slik.

Hver og en av disse tolkningene vil igjen utgjøre råstoffet for nye tolkninger. Denne prosessen er det vi kaller emergens.

Jeg gnir det inn.

I mangel av et bedre ord, velger jeg å kalle hele dette abstrakte, bevegelige, ufattelig komplekse feltet, mønsteret av hendelser, for ... Mønsteret.

Hva ellers?

Mønsteret er tenkt.

Opplevelsen av Mønsteret, derimot, er noe fundamentalt annerledes enn abstraksjonen Mønsteret. Vi ser ting i Mønsteret slik barn opplever å se ting i skyene.

« Previous Next »