Den første hastigheten Erfareren konseptualiserte, var den som kom fra avstanden og tiden mellom de to første punktene. Straks hastigheten var lært, ble den styrende for all videre utbredelse av tid og rom. Dette er lyshastigheten.

Hastigheten er gitt av forholdet mellom avstand og tid. Dette forholdet ble definert en gang for alle den aller første gangen avstand og tid – og deretter konseptet bevegelse – ble observert, tolket og opplevd.

Hastigheten ble memorert, den er kunnskap.

Kunnskap kan i teorien bare forsvinne på to måter.

Enten blir den glemt, altså den forsvinner av seg selv av en eller annen grunn.

Dette sa vi i forrige kapittel er umulig, for da ville ikke verden ha permanens, den kunne ikke bestå fra et øyeblikk til et annet.

Kunnskap kan også erstattes, overskrives av ny kunnskap. Dersom mange nok mennesker forteller deg at det du tror er gult, egentlig er rødt, vil du etter en stund begynne å tro på dem, særlig hvis du er alene om å tenke gult.

Den sterkeste tolkningen vinner.

Men merk at dette gjelder tolkningen, hva konseptet, idéen «er». Kvaliteten i opplevelsen din av fargen, qualiet, er uendret, men du får den nå bare dersom noen viser deg noe rødt i stedet for noe gult.

Det spiller altså ingen rolle hvilket navn vi gir et qualia, men det spiller en rolle hvilket qualia vi assosierer med et konsept.

Opplevelsen ser ut til å være «sannere» enn konseptet, hvilket gir mening, for det å oppleve er å registrere, «være i live» om du vil, som er Erfarerens primære funksjon.

Vi snakket om bevegelse og hastighet. Når en hastighet først er lært, kan den altså senere kun endres dersom det dukker opp andre hastigheter som overskriver den første.

Men hvordan skulle det skje, når hastigheten er bestemt gjennom en relasjon mellom tid og avstand, og hvor de to siste er bundet til hverandre i et fast forhold per definisjon?

Det er umulig.

Denne første hastigheten må derfor være det samme som lyshastigheten, den hastigheten vi faktisk observerer på dette nivået. Fordi den aldri kan redefineres, er den konstant.

Når Erfareren fortsetter å forestille seg avstander og tid, er det lyshastigheten som bestemmer størrelsene.

Er du astrofysiker? Da skal du få et lite hint.

Det som nettopp er sagt, forklarer hvorfor det ikke eksisterer noe «fine tuning»-problem i fysikken.

De absolutte verdiene vi observerer på fundamentale størrelser i universet, er ikke fremkommet gjennom et lykketreff, ved at Gud står bak og bestemmer – eller noe slikt.

Verdiene oppstod som direkte konsekvens av de to første prikkene og avstanden mellom dem.

Alle senere størrelser i hele universet er utledet gjennom emergens fra denne avstanden og konseptene som senere fulgte.

Verdiene er det de er.

Alternative størrelser er umulig.

See?

At det i universet også finnes bevegelser med lavere hastighet, skyldes at det da også er andre forhold som spiller inn, andre og senere emergente tolkninger som gjør at lyshastighet i den situasjonen ikke er mulig.

Høyere hastigheter er umulig fordi lyshastigheten et definert gjennom den første og minste mulige avstanden – og det første og minste tidsintervallet. Noe mindre enn dette eksisterer ikke, og dermed eksisterer heller ikke høyere hastigheter. Jeg snakker nå om Planck-størrelsene i fysikken.

Akkurat nå må vi følge hovedsporet videre.

Erfareren besitter for øyeblikket konseptuell kunnskap og tilhørende opplevelser av punkter, tid, avstand og bevegelse med konstant hastighet, lyshastigheten.

Nå skal jeg si noe viktig som du må ta med deg i alt som kommer senere i boken.

Jeg snakker om prikker, avstander, tid og hastighet. Jeg har begynt å forklare årsakssammenhenger, som om jeg selv var der da det smalt og vet dette.

Vi skal straks utvikle det videre, og også trekke paralleller til det fysikken forteller oss. Mange vil si at dette er spekulativt, for vi kan ikke vite noe som helst sikkert før det er grundig undersøkt av mengder av fagfolk i en omfattende prosess.

Selv da vil vi kanskje ikke klare å bevise noe som helst.

Da må jeg igjen minne om metoden vi benytter. Vi samler indisier. Vi induserer.

Jeg fremmer idéer om hvordan det kan tenkes at ting henger sammen.

Så bygger jeg, så godt jeg klarer, en ubrutt kjede av årsakssammenhenger fra det aller minste til det aller største. Vi er fortsatt innen naturvitenskapenes verden, primært fysikken.

Til slutt skal jeg påvise at det finnes årsakssammenhenger mellom den fysiske verdenen og alt abstrakt og subjektivt.

Tre ting på en gang, samlet til et hele, hvor de samme lovene gjelder universelt.

Kort sagt: Det følgende er et forslag til hvordan ting kan henge sammen. Alle ting.

Dersom jeg lykkes, blir det som med et puslespill. Hvis alt ser ut til å henge sammen, og det er snakk om trilliarder ganger trilliarder ganger trilliarder med puslespillbrikker, er det ikke da sannsynlig at løsningen er korrekt?

Sånn, da skulle vi kunne gå videre?

Hvor var vi?

Vi har noen prikker, avstander, tid som «forklaring» av avstander – og hastighet som er en emergent tolkning av tid og avstand, altså noe «mer» som de to danner sammen, tidens og avstandenes felles barn.

Med denne kunnskapen skjer det nå en eksplosjon av det samme, for dette er den eneste kunnskapen som finnes og Erfareren er kreativ og må kreere.

Med stadig flere punkter oppstår ansamlinger, ujevnheter, mønstre.

« Previous Next »