Verden er en lang, lang kjede av opplevelser, hvor den ene følger den andre uten noen brudd.
Hvordan startet det hele?
Erfareren opplevde et første inntrykk og måtte tolke – forstå – dette nye og fremmede. Å tolke betyr å gi noe en merkelapp, et navn, et begrep, en idé – et konsept, som er ordet jeg ofte benytter.
Det er godt mulig at Erfareren får slike førsteinntrykk i en uendelig strøm, akkurat som du kan få idéer eller oppleve inntrykk stadig vekk. Forskjellen er bare at alle dine inntrykk kan føres tilbake til det ene førsteinntrykket, mens den universelle Erfareren må få slike inntrykk uten at de kan føres tilbake til noe tidligere, sett fra vårt perspektiv.
Det lyder søkt, men samtidig ikke, siden vi alle besitter en ekstrem evne til å fantasere.
Hvert av Erfarerens førsteinntrykk vil måtte resultere i et nytt, selvstendig univers, og alle disse er levelige og innbyrdes konsistente, men med helt andre fysiske størrelser enn hos oss.
De grunnleggende lovene er svært enkle, som vi skal se, og alltid de samme i alle mulige universer, for de har samme opphav; Erfareren.
Denne konstante, evige evnen til å oppleve endringer og samtidig tolke dem, altså skape livaktige fantasier, er Erfarerens iboende egenskap, den eneste den har.
Om denne egenskapen dermed er Erfareren, eller om Erfareren er en bevisst skapning bakenfor som har denne evnen, kan vi ikke vite fra vårt ståsted, for vi er inni Erfarerens opplevelse.
Vi kan dermed, foreløpig, si at Erfareren har tre tett sammenbundne funksjoner:
- Oppleve endringer, det jeg kaller å vàre.
- Tolke det opplevde, altså forstå endringene som et eller annet, abstraksjoner, konsepter, idéer om hva de er.
- Oppleve det tolkede, altså idéene – som qualia, en kvalitet som «kjennes», som vàres.
Det tredje punktet er det samme som det første, nemlig å oppleve. Dermed er dette en evig sirkel.
Siden punkt 1 og 3 over ble til ett, kan vi samtidig da si at Erfareren egentlig gjør bare to ting:
- skaper idéer gjennom tolkning, altså abstraherer, og
- opplever hvordan idéene kjennes, altså hvilken kvalitet – qualia – de har.
Også det å «skape idéer gjennom tolkning» er en opplevelse, men det er en opplevelse av noe abstrakt.
«Opplevelse av noe abstrakt» er det samme som tanke.
Dermed har det hele kokt ned til kun én ting: Erfareren opplever.
Denne opplevelsen er total, favner alt, for den arter seg som opplevelse av abstrakte idéer som tanker og opplevelse av tanker som kjennbare qualia (stofflighet, lys, lyd, emosjoner, følelsen av å være til osv.) – samtidig.
Noe annet finnes ikke.
Denne permanente, kontinuerlige opplevelsen – det å oppleve – er det vi kaller «liv».
Der starter historien vår om verden.