Så hvor er Alma i dag? Hva driver hun med og hvordan har hun det?
Hun holder seg innendørs i en trygdeleilighet på Oslo øst. Noen måneder i året tilbringer hun alene i en familiehytte på fjellet. Hun avviser all kontakt.
Jeg velger å se bort fra alt det vanskelige.
Det er uansett forbi.
Hver dag er et ubeskrevet blad.
For å bli hel, må alle aspekter ved deg integreres. Du må elske alle sider av deg selv, særlig barnet i deg – det barnet som ble utsatt for traume og som lider og er utrygt på grunn av dette, selv i voksen alder.
Dette indre barnet er redd og tør ikke kjenne på følelser.
Løsningen er, banalt nok, å bli dette barnet igjen – men nå som voksen. Forstå seg selv, trøste seg selv, elske seg selv.
Å være som et barn betyr å legge bort forsvarsmekanismene, de analytiske bortforklaringene og alt det forvirrede du gjør for å beskytte deg mot det som gjør vondt.
For meg, med min skade, er dette behovet åpenbart.
Løsningen er å våge å leve, bli levende igjen, bli som et barn.
For Alma er det annerledes, slik jeg opplever det.
Hun var slik allerede da jeg traff henne.
Hun lever slik jeg nå lærer meg å leve.
Og hvordan skal jeg beskrive dette konkret?
Jeg må låne litt fra de som kan det, og har igjen hentet frem et
videoklipp med Teal Swan, hvor hun forklarer viktigheten av å bli som et barn igjen:
- Vær blant barn
Sett deg på en benk og se på barn som leker på en lekeplass. Bruk tid, opplev sammen med dem, mediter gjerne mens du sitter der. Dersom det faller naturlig, kan du snakke med dem, leke med dem. Husk at du skal gå inn i deres verden, ikke omvendt. Målet ditt er å se verden slik de gjør, leke slik de gjør. La dem styre.
- Vær i øyeblikket, helt og fullt
Ta inn lyder, lukter, smaker, følelsene du har, undringen over hvordan noe ser ut. Rett oppmerksomheten mot det som faktisk skjer og er, ingenting annet.
- Lek og føl!
Vi har alle et naturtalent, en instinktiv drivkraft og glede over å leke. Som voksne neglisjerer vi disse impulsene, men de er der. Også voksne har behov for å leke.
Husk at formålet med lek er å ha det gøy, føle seg bra, ikke å oppnå noe. Begrepet «formålet med lek» er en voksens betraktningsmåte. Barn er ikke slik. Glede er ikke et mål, et resultat. Å ha det gøy gjennom lek er et formål i seg selv, og er umulig om du introduserer noe ytre.
Ingenting er rett eller galt når det gjelder lek. Du kan spille poker eller volleyball, ta et bad, gå ut i plaskregnet uten paraply eller gjøre noe spontant, som å klatre opp i et tre eller se om du kan treffe noe med steinen du fikk lyst å gi et spark. Det eneste «kravet» er at det er gøy!
Trolig må du øve deg litt på å finne igjen og agere på impulsen din til å leke. Det å oppdage den er gøy i seg selv. Kanskje er det noen ganger nok å bare fnise for deg selv over de ville tingene du begynner å få lyst til å gjøre.
Frank Zappa sa det slik:
«What happened to all the fun in the world?»
Og så durte han i gang med «Bobby Brown,» som er en spinnvill, leken parodi på det alvorlige, seriøse, udugelige Amerika. Den ble hans største hit. Zappa lekte til han stupte.
For oss som har undertrykt følelsene et helt liv, men kanskje er ganske gode til å leke, handler det i stedet om å øve opp og kjenne igjen impulsen til å føle – og så tørre å agere på den.
- Prøv noe nytt!
Barn opplever stadig vekk nye ting. Ta del i denne berusende opplevelsen. Du kan gjøre det ved å presentere noe du allerede kjenner godt, og så observere hvordan barnet forholder seg til det. Ta del i undringen, se tingen med barnets øyne.
Å prøve noe nytt behøver altså ikke å handle om noe egentlig nytt, men om å se ting som de er, uten fordommer og forhåndskunnskap. Opplev også gamle ting som om det var første gang, eller gjør noe som faktisk er nytt for deg.
Det spiller ingen rolle hva det er, bare gjør det. Se på frokosten din. Lat som om du ankom Jorden fra en fremmed planet for fem minutter siden og at granolaen din er det første du møter. Opplev!
Dette er dragningen og magien i det å reise og se nye kulturer, nye steder, nye måter. Det motsatte er å stivne, slutte å vokse, dø.
- Vær nysgjerrig
Du må være aktiv. Dersom du kjeder deg, se nærmere på ting, glem idéen om at du allerede vet hva noe er. Ikke døm, lær! Still spørsmål, barn spør hele tiden. Gå inn i andres forklaringer og opplevelser. Gå for et øyeblikk inn i deres verden, for vi lever i hver vår, de er svært ulike, mye mer enn du tror.
Selv om vi reiser eller oppsøker andre mennesker og miljøer, tar vi virkelighetsoppfatningen vår med oss. Vår indre, fastlåste verden bærer vi med oss på ryggen som en tung, gnagende ryggsekk. Vi kjenner bare tyngden fra sekken. Ta den av.
Les noe du ellers aldri leser. Snakk med noen du ellers unngår. Sett sammen ting på nye måter. Plukk noe fra hverandre. Lukt, smak, ta på, kjenn. Prøv!
- Vær radikalt ærlig
Barn er ærlige, i slik grad at vi voksne ofte blir pinlig berørt. Glem å være strategisk. Glem å fremstå i best mulig lys, feie under teppet, please andre, late som. Vær direkte og autentisk.
Det betyr ikke at du skal være enkel, men ofte betyr det nettopp det, for vi voksne kompliserer alt mulig.
Noen av oss, som undertegnede, er ikke «enkle». Vi er så skadet at vi er genuint kompliserte. Da er det dette som skal ut og frem. Det tok meg seksti år å komme dit.
Helt frem til nå har jeg underspilt min egen kompleksitet i et forsøk på å gjøre meg lik andre, nedskalere meg selv, og dermed fortjene deres aksept og respekt. Deres kjærlighet.
Det er ganske ille, er det ikke?
Vi fornekter oss selv for å oppnå kjærlighet, mens det er det motsatte som ville gitt oss det vi trenger; at andre ser og elsker oss som den vi faktisk er.
Hva hvis du ikke får det til?
Skriv dagbok og fortell deg selv hva du gjorde og skulle ha gjort i stedet.
- Ta imot hjelp
Først må du vite hva du trenger. Virkelig trenger. Vi snakker ikke her om hjelp til å henge opp bilder, men om menneskets dypere behov. Da må du kjenne på dem, og det er det ikke alltid voksne tillater seg å gjøre, for det kan være smertefullt og du er redd både for å blottlegge deg og for å bli avvist.
Nevnte jeg at jeg er mann?
Gjett hva vi er lært opp til.
Barn er i en posisjon hvor de er nødt til å motta hjelp og de uttrykker ofte behovene sine uten filter, gjerne med hyl og skrik. Jo, de skal lære å klare seg selv, men samtidig tar vi altfor ofte fra dem evnen og retten til å be om hjelp. Det var verre før, håper jeg, men jeg er slett ikke sikker.
Folk som klarer å ta imot hjelp, kommer lenger, ikke så overraskende.
- Gjør som barna
Du begynner å se hva barn egentlig driver med, som du selv har glemt. Ikke alt har verdi for deg, men noe har veldig verdi for deg. Du føler kanskje ikke for å tråkke rundt i sølepytter (selv om det er gøy) eller spise snø med sand i. Men du kunne gjerne tenke deg å gå bort til andre mennesker og spørre «Skal vi leke?» Du kunne godt trenge å åpne sansene dine og se på ting «som de er».
Du kunne godt tenke deg å bygge sandslott uten tanke på at klærne dine må på rens. Eller fortelle direkte om følelsene dine, søke trøst, plukke ting fra hverandre, le høyt, vise din tvil – og så videre.
Hva kaller vi alt dette?
Jeg tror det kalles å leve.
Alma sa at jeg kanskje bare trengte å bli levende igjen.
Jeg tror hun vet hva hun snakker om.
Nei, jeg vet at hun vet, for det var slik jeg kjente henne.
Det var dette jeg så og elsket.
Jeg tar imot rådet.
Teal kommer til slutt i videoen også med en liten advarsel, og dessuten en tanke som åpner for større perspektiver.
Advarselen er at uansett hvordan du velger å bli som et barn igjen, må du gjøre det på barnets måte. Med barnets kvalitet, emulere deres adferd for å oppleve slik de gjør, erfare deres qualia.
Barn, før de begynner å «lære», gjør ikke ting med et formål. Voksne er i stand til å intellektualisere og operasjonalisere selv det å emulere barn.
Hører du at disse ordene ender i et indre kræsj?
Slik er vi voksne, så mye har vi glemt, så blinde er vi, i slik grad har vi mistet oss selv.
Snu deg rundt.
Og her kommer Teals andre innsikt.
Når du «snur deg rundt» og ser tilbake på den du engang var og egentlig er, så ser du mot ditt eget opphav.
«Det indre barnet» er ditt «høyere selv».
Mennesker som våkner spirituelt, tar tilbake sine barnlige kvaliteter. Jo mer opplyst du blir, desto mer vil du bli som et barn igjen, men denne gangen et klokt og kunnskapsrikt barn.
––-
Nå skal jeg forlate fortellingen om Alma.
I livet mitt forlater jeg henne aldri, hun er i meg for alltid.
Jeg skylder henne utrolig mye, på tross av all smerten hun – uten vilje, tvert imot – har påført meg og andre.
Hun var frøet og motstanden jeg trengte i livet mitt for å vokse og våkne.
To ganger med tretti års mellomrom skjedde det.
Uten denne fortellingen om henne og hennes bidrag, ville det ikke være mulig å forstå hvor resten av boken kommer fra.
Slik var min personlige oppvåkning.
Nå som boken foreligger, står fortsatt min invitasjon til Alma ved lag om å ta en kaffe.
Det er min spede drøm.
Vi har alle våre drømmer, okey?
Nå skal du få høre hva jeg har fått vite om de aller, aller største spørsmålene.
Du skal få vite hva som er blitt «lastet ned» i meg.
