Siste gang jeg traff Alma, var på Theatercaféen. Dette er byens nest flotteste restaurant – og kafe, en wienercafé med stive kelnere og en klassisk meny som forandrer seg svært sjelden.

Det var på Theatercaféen Alma og jeg møttes for siste gang, midt på dagen.

Var det du som tok initiativet?

Jeg tror kanskje det.

Jeg hadde med meg to taxfree-innkjøp fra en reise til Korsika i sommerferien for å besøke min far og hans nye samboer, Rudhild. De hadde leid et lite hus.

Alma var ikke med. Jeg hadde ikke invitert henne.

I brev fra den tiden skriver jeg til min far at jeg har truffet henne og at hun har gjort et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg skriver også at hun ikke er noe «kone-emne».

Da jeg kom ned til Korsika, prøvde jeg å beskrive Alma for Rudhild. Det gikk dårlig.

Jeg fortalte videre om barnet og adopsjonen.

Rudhild er katolikk og kunne ikke akseptere Almas valg.

Kunne jeg vennligst forklare?

Det kunne jeg ikke.

Det er mye ord ikke kan forklare.

Hjertet mitt kunne, men det kan ikke snakke.

Jeg hevdet i min unge alder overfor Rudhild at jeg forstod hvorfor adopsjonen var nødvendig.

Jeg hadde ingen idé om hva den ville bety for Helene, barnet. Men jeg forstod med hele meg at Alma ikke ville kunne fungere normalt som mor.

Jeg var slik selv.

Likevel.

Jo, Rudhild, nettopp henne.

Hun er det mennesket som har preget livet mitt aller mest. Som jeg har lært aller mest av. Som jeg er aller mest glad i, dypest og sannest.

Med meg fra Korsika hadde jeg en flaske Chanel No. 5 og et silketørkle med noe rødt og sort i, kjøpt på flyplassen i Paris eller Marseilles. Riktig damete og litt flørtende.

Ja, det var flørt.

Det var slutt, det hadde du fortalt allerede for en god stund siden og jeg hadde ikke spurt. Du hadde kommet til meg og sagt at nå kunne du ikke treffe meg mer. Du hadde begynt å møte en sjakkmester som du så regelmessig i klubben hvor du spilte,

Hva kunne jeg si?

Det hadde for din del allerede skjedd.

Skulle jeg protestere?

Du skulle likevel ha disse to gavene som et tegn på hvordan jeg så deg. Det var over, men var på en måte likevel ikke over. På en pussig måte var det et stevnemøte, en begynnelse. To voksne produkter fra en ung, usikker mann til en litt mer voksen, men levende dame. Den vakreste som jeg ville gjøre enda bittelitt vakrere.

Det var underlig.

Etter et forglemmelig måltid stod vi utenfor inngangen til caféen. Du var tett på meg. Du var lav. Du var nølende, spørrende. Du så opp på meg nedenfra, innpakket i kåpen din, det var september og litt kjølig, ikke regn.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Vi berørte hverandre. Vi holdt hender og delte en klem. Men ikke mer.

Det tok tid. Det var ufullendt. Det hang i luften. Det var ingen ord.

Du gikk.

Oppover de siste meterne av Stortingsgaten i retning Slottsparken, på fortauet til venstre. Jeg stod igjen, gikk ikke, men stod igjen og så etter deg.

Jeg husker at det var et svært trist øyeblikk.

Jeg husker at jeg lurte på hvorfor du gikk. Hvor du skulle.

Langsomt, lett, flytende.

Den samme gangen som jeg så den aller første dagen.

Du så deg ikke tilbake.

Det var aller, aller siste gang jeg så deg og det var ufattelig trist.

Det sitter på netthinnen, også dette bildet.

Da og nå og i alle årene imellom har det vært uendelig sørgelig.

Nøyaktig denne sorgen, fra denne dagen og disse minuttene. Den følelsen jeg hadde da jeg stod og så etter deg. Den har ikke forandret seg det aller minste. Jeg kan kalle den frem når som helst, som nå når jeg skriver – akkurat nå når jeg skriver – nå.

Jeg sørger fortsatt og det gjør like vondt.

For du er som meg.

Du er den eneste jeg har møtt i livet mitt som jeg føler meg i slekt med.

Det finnes ingen andre.

Vi har den samme skaden og vi er begge overlevende.

Det er fullstendig ubegripelig.

For deg er det sikkert ubegripelig at det kan være slik for meg.

Det er ubegripelig for meg at det kan være slik for deg.

Jeg forstår det ikke.

Du kan umulig forstå det du heller.

Du avviser det.

Jeg har ikke turt å hente det frem.

Jeg har hentet det frem og det er ubegripelig sørgelig.

Jeg er glad jeg hentet det frem.

Kan du komme tilbake?

Kan jeg få tilbake det punktet i tiden, tiden som ikke finnes men er en illusjon, kan jeg få det punktet tilbake og gjøre noe annet med det?

Se deg sannere.

Løpe etter deg.

Kan jeg bøye romtiden til en kule og gå en runde til?

Alt sammen en gang til?

På nøyaktig samme måten en gang til?

Bare ikke dette aller siste fullstendig aldeles ubegripelige punktet som gikk så grusomt feil?

Da ville alt sett annerledes ut.

Når jeg holder dette punktet opp foran meg nå, er det akkurat like vanskelig å bestemme om det skal være eller ikke være. Det er like tilfeldig.

Det er like mye styrt av deg og din bestemmelse som jeg ikke har noen som helst mulighet til å påvirke.

Hvis jeg prøver å påvirke din beslutning, blir det ikke lenger noen beslutning. Da er beslutningen tatt. Det eksisterer ikke lenger noen posisjon hvor alt er mulig, den har brutt sammen. Da faller punktet ned og blir til den sorgen som var og er.

Igjen.

Da skjer det samme igjen. Da må det igjen gå lang tid og alt må gå en full runde til og kanskje er vi da støv og møtes etter at støvet har falt, et annet sted hvor det ikke finnes støv.

Jeg vil kjenne deg igjen også da, men jeg kan ikke lenger ta deg med tilbake til Theatercaféen.

Det er dumt, for å si det mildt.

Jeg må ha spurt hvorfor.

Det eneste jeg husker er navnet på han stormesteren.

Sa hun rett ut at hun også var sammen med ham?

Sjalu? Jeg velger å ikke svare.

Klar til å holde henne igjen?

Nei, det var for mye annet som tok tid.

Jeg var selv for skadet og ute av stand til å pleie en relasjon. Det var for sent, men var ikke egentlig for sent.

Men jeg var ikke vàr nok.

Jeg forstod ikke da at hun var kjærligheten i mitt liv.

Jeg forstod ikke hvor sjeldne vi to er.

Jeg har sett inn i et menneske som er helt spesielt. Hun er den eneste som har truffet meg på det aller mest sårbare, den eneste jeg har kjent igjen.

Søndag 7. september 1986 klokken 17 var hun borte.

I november 1986, noen måneder senere, har jeg notert i min Syvende sans at på bursdagen hennes må jeg kjøpe blomster.

I desember 1986 har jeg notert «Besøke Alma?».

I 1992, seks år etter avskjeden, ringte hun.

«Vil du ta en kaffe for gammelt vennskaps skyld?» spurte hun?

I mellomtiden var jeg blitt gift og hadde fått ei jente som nå var to år gammel.

Jeg vred meg i sofaen, senket stemmen i telefonrøret og forklarte at det passet utrolig dårlig, i håp om at barnets mor ikke overhørte samtalen fra kjøkkenet i etasjen over.

«Det må bli senere, en annen gang, ikke nå», sa jeg en anelse hektisk.

Nei, jeg sa ikke det. I stedet sa jeg dette:

«Om en uke skal jeg bli pappa for andre gang!»

«Det passer dårlig, Alma, jeg beklager, jeg kan ikke!»

Jeg sa denne dagen i 1992, mellom linjene, at alt håp om noe mer mellom oss var ute.

Jeg klarte ikke å fortelle henne hvor viktig hun var og er for meg.

Hva annet kunne jeg gjøre?

« Previous Next »